Jeg lovet å holde dere informert om fremskrittene, så her er en standardisert liste over hva prosjektet innebærer, og hva som enda mangler:

Det kan virke som om psykisk.no har tenkt veldig grundig gjennom verden, og laget denne listen over alle mulige måter mennesker kan bli ulykkelige på. Det er en ganske generell og kortfattet liste, men den er også veldig materiell, og jeg blir sittende og undre på om ikke det er en og annen som faller utenfor systemet?

Hvis vi ser på historiens nedtegnede folkedepresjoner og selvmordsrater, er det et par ting som står ganske åpenbart for oss. Det første er at selvmordsraten synker til bunns hver gang det er krig. Dette antar jeg er fordi enhver krig gir fienden et ansikt, og dermed en bestemt mening til det alltid strebende mennesket. Hvis noen vil ta livet ditt, er din første instinktive reaksjon å løpe, ikke å tenke gjennom om det kanskje passet bra, forholdene tatt i betraktning. Jeg velger å konkludere med at mening og klart definert oppgave tar tankene vekk fra selvmedlidenhet og destruktive tanker.

Det andre vi ser fra statistikken er at selvmordstall og folkedepresjon går opp rett etter finanskriser (jeg anerkjenner timingen, helsedirektoratet). Tap er altså et nøkkelord, da det henger nøye sammen med menneskets følelse av egenverdi. Dessuten er det tyngre å akselerere et tog som har stoppet; det å begynne å bygge fra ingenting er den største kneika i et helt prosjekt. Omvendt proporsjonalt synker depresjonen kraftig når landet er på vei til å karre seg opp igjen, naturlig nok fordi befolkningen igjen har et mål.

Så hva er hovedproblemet for ungdom i dag? Sier han at aksjene de tapte hos Lehman Brothers forårsaker mer trøbbel enn usikkerhet omkring kjøttpipepreferanser?

Overhodet ikke.

Men jeg vil påpeke en trend som har pågått i en del år nå, og som blir sterkere for hver dag som går. Jeg akter derfor å innføre et flunkende nytt begrep som lyder slik:

Perspektivinflasjon.

Perspektivinflasjon, ja. Nå har det blitt repetert også. Det høres riktig så skummelt ut, men det er i sannhet et ord jeg har et ambivalent forhold til. Det er nettopp det som er problemet. 

I gode gamle dager var det ikke Internett, TV eller radio. Ta for eksempel den tiden i Norge da de fleste var bønder. De gikk til et gudshus og fikk høre hva som var riktig og galt. De lærte reglene fra morsmelk av, og når de vokste opp fulgte hele den delen av verden som de kjente til disse reglene. Å velge yrke, legning, religion, politisk ståsted og liknende var enkelt, fordi det éne valget alltid ledet til forvisning, fangehull eller flammer på et bål. Man levde med et oppdrag og døde når oppdraget var gjort.

I dagens samfunn vokser vi opp under helt andre forhold. Fra øyeblikket du ser solen lyse for første gang, må du begynne å bygge ditt individ ut av alt det som blir kastet mot deg. Dine foreldre forteller deg mellom to sigaretter hvor farlig og ufyselig røyking er. Mediene lover deg evig kjærlighet gjennom noen filmer, og skildrer utroskap og svik så godt de kan i andre. På skolen lærer du å strebe mot å skape, men også at menneskenes skaperverk er skittent. Du skal ha sex så fort som mulig, men må huske hvor råttent og umoralsk det er. Du ledes mot en fremtid der det er om å gjøre å skaffe seg mest mulig penger, men lærer samtidig at penger er roten til alt ondt. 

Det er et bombardement av meninger. Ikke én tanke kan du holde, uten at en gruppe mennesker er dedikert til å arbeide mot den tanken koste hva det koste vil. Det er en storm av trosretninger, og du er alltid noens fiende. Det finnes alltid et annet perspektiv.

Perspektivinflasjon.

Det er umulig å finne en løgn å forholde seg til, uten at den blir avslørt. Ikke rart man dømte Sokrates til døden.

En skulle tro det var en god ting. Perspektiv. Vidsyn. Forståelse. Ironisk nok er jeg nødt til å komme med en annen mening på dette óg her i dag. Jo mer du vet, jo mindre kan du sikkert vite, og jo flere valg er du dømt til å angre på. Psykiske problemer i dag er forårsaket av mange ting, til og med "teite foreldre".

Men ikke tro at alt står på en liste fra helsedirektoratet.

Ganske nylig utfordret vår alles kjære rampegutt Ashton Kutcher nyhetskanalen CNN til duell. Målet var å først nå 1,000,000 abonnenter. 

CNN leker ikke nyhetsbyrå slik vi gjør i Europa, og tok selvfølgelig utfordringen. Det viser seg at tredagersskjegget er mektigere enn pennen, for Kutcher gikk i mål langt før CNN, og ligger for øyeblikket på 1,4 millioner lyttere mot nyhetsbyråets drøye 1,2.

En rekke medievitere uttrykker bekymring over at en enkeltperson kan ha høyere stemme på nett enn et nyhetsbyrå, og hevder sin refleksjon ved retorisk å kommentere at siden så mange mennesker lytter til Kutcher bør vi spørre oss hva han egentlig sier.

Dette er egentlig ikke nytt for meg. Jeg tror ikke det beskriver noen ny samfunnsutvikling, men kun et nevneverdig kuriosa ved menneskesinnet. Verdens fremste hjerner forsøker hver dag å oppdage nye egenskaper i selve eksistensens tekstil; et eller annet som kan gi oss svaret på universets gåte. Størsteparten trasker allikevel rundt og krangler om skjeggebaser som sa irrelevante ting om homofile for årtusener siden.

Dette skal altså være norske talenter.

Ønsk meg god reise, så sees vi i Leverstaden!

1. Vært i Britannien før?

2. Har du mac?

3. Hva leser du for tiden?

4. Synger du?