Diamond's Selected Deviations

Kan vi ikke snakke om hvor jævlig jeg har det?

Advarsel - denne bloggposten har snever målgruppe.

Helsedirektoratet flagger en kampanje om psykisk helse for tiden. Det gjelder å gjøre folk oppmerksomme på hvor mange rundt dem som faktisk sliter med at nevronene i hjernen til stadighet sender elektrokjemiske signaler i spesielt ubehagelige rekkefølger. Folk som ikke er plaget av fiendtlige og destruktive virus eller bakterier, men snarere fiendtlige tanker. Menneskene finnes selvfølgelig overalt, og det er viktig å ta hensyn til at nettopp din bestekompis, lærer eller arbeidskollega kan ha det på nettopp denne måten. 

Videre lister psykisk.no, som er hjemsted for internettbannerne, en rekke områder som er årsak til eller symptom på psykiske problemer. Skilsmisse i familien, usikkerhet omkring legning, mobbing eller prestasjonsproblemer på skolen (de har også en egen artikkel om "teite foreldre", men vi velger å se bort fra den sosialpsykologiske blunderretorikken). Jeg skal fremme et poeng her.

Denne listen over mulige årsaker til psykiske problem gjør meg litt usikker. Fordi den skal være så brukervennlig som mulig, er siden lagt opp slik:

bilde 1
Hvis ikke ditt problem er på listen, 
sjekk én gang til om du kanskje er homo.

Det kan virke som om psykisk.no har tenkt veldig grundig gjennom verden, og laget denne listen over alle mulige måter mennesker kan bli ulykkelige på. Det er en ganske generell og kortfattet liste, men den er også veldig materiell, og jeg blir sittende og undre på om ikke det er en og annen som faller utenfor systemet?

Hvis vi ser på historiens nedtegnede folkedepresjoner og selvmordsrater, er det et par ting som står ganske åpenbart for oss. Det første er at selvmordsraten synker til bunns hver gang det er krig. Dette antar jeg er fordi enhver krig gir fienden et ansikt, og dermed en bestemt mening til det alltid strebende mennesket. Hvis noen vil ta livet ditt, er din første instinktive reaksjon å løpe, ikke å tenke gjennom om det kanskje passet bra, forholdene tatt i betraktning. Jeg velger å konkludere med at mening og klart definert oppgave tar tankene vekk fra selvmedlidenhet og destruktive tanker.

Det andre vi ser fra statistikken er at selvmordstall og folkedepresjon går opp rett etter finanskriser (jeg anerkjenner timingen, helsedirektoratet). Tap er altså et nøkkelord, da det henger nøye sammen med menneskets følelse av egenverdi. Dessuten er det tyngre å akselerere et tog som har stoppet; det å begynne å bygge fra ingenting er den største kneika i et helt prosjekt. Omvendt proporsjonalt synker depresjonen kraftig når landet er på vei til å karre seg opp igjen, naturlig nok fordi befolkningen igjen har et mål.

Så hva er hovedproblemet for ungdom i dag? Sier han at aksjene de tapte hos Lehman Brothers forårsaker mer trøbbel enn usikkerhet omkring kjøttpipepreferanser?

Overhodet ikke.

Men jeg vil påpeke en trend som har pågått i en del år nå, og som blir sterkere for hver dag som går. Jeg akter derfor å innføre et flunkende nytt begrep som lyder slik:

Perspektivinflasjon.

Perspektivinflasjon, ja. Nå har det blitt repetert også. Det høres riktig så skummelt ut, men det er i sannhet et ord jeg har et ambivalent forhold til. Det er nettopp det som er problemet. 

I gode gamle dager var det ikke Internett, TV eller radio. Ta for eksempel den tiden i Norge da de fleste var bønder. De gikk til et gudshus og fikk høre hva som var riktig og galt. De lærte reglene fra morsmelk av, og når de vokste opp fulgte hele den delen av verden som de kjente til disse reglene. Å velge yrke, legning, religion, politisk ståsted og liknende var enkelt, fordi det éne valget alltid ledet til forvisning, fangehull eller flammer på et bål. Man levde med et oppdrag og døde når oppdraget var gjort.

I dagens samfunn vokser vi opp under helt andre forhold. Fra øyeblikket du ser solen lyse for første gang, må du begynne å bygge ditt individ ut av alt det som blir kastet mot deg. Dine foreldre forteller deg mellom to sigaretter hvor farlig og ufyselig røyking er. Mediene lover deg evig kjærlighet gjennom noen filmer, og skildrer utroskap og svik så godt de kan i andre. På skolen lærer du å strebe mot å skape, men også at menneskenes skaperverk er skittent. Du skal ha sex så fort som mulig, men må huske hvor råttent og umoralsk det er. Du ledes mot en fremtid der det er om å gjøre å skaffe seg mest mulig penger, men lærer samtidig at penger er roten til alt ondt. 

Det er et bombardement av meninger. Ikke én tanke kan du holde, uten at en gruppe mennesker er dedikert til å arbeide mot den tanken koste hva det koste vil. Det er en storm av trosretninger, og du er alltid noens fiende. Det finnes alltid et annet perspektiv.

Perspektivinflasjon.

Det er umulig å finne en løgn å forholde seg til, uten at den blir avslørt. Ikke rart man dømte Sokrates til døden.

En skulle tro det var en god ting. Perspektiv. Vidsyn. Forståelse. Ironisk nok er jeg nødt til å komme med en annen mening på dette óg her i dag. Jo mer du vet, jo mindre kan du sikkert vite, og jo flere valg er du dømt til å angre på. Psykiske problemer i dag er forårsaket av mange ting, til og med "teite foreldre".

Men ikke tro at alt står på en liste fra helsedirektoratet.

RIP Blondinbella

I lang tid har jeg nå forsøkt å forbedre karakteren på denne filmen, så etter fire opplastinger har jeg endelig fått det til. Det hadde vært meget hyggelig av dere å se filmen på nytt i kortere og bedre kvalitet. 


Jeg begynner faktisk å få litt videoredigeringsskillz; men så langt er det fortsatt en lang vei å gå.

Balletteksamen i morra!

Kjennerens guide til pizza - del 1

Vanligvis gjør jeg alt selv; jeg kludrer sammen designet mitt i PowerPoint, jeg tar bilder med det blodfattige iSight-kameraet på macen, finner fram mine egne reklamer, og trenger jeg en skuespiller til en videoblogg, blir det fort meg. Denne gangen var det allikevel ikke råd å fullføre prosjektet uten å hente inn ekstern hjelp, og den noe lave tilgjengeligheten til denne hjelpen forårsaker at prosjektet tar lang tid. Så dere vet det.

I mellomtiden skal jeg, som selvutnevnt pizza-connoiseur, ta dere med på en reise gjennom forskjellige pizzatyper og hvor de er å finne, og da ser jeg ikke noen grunn til å vente lenger med å begynne tvert! Her er altså kjennerens guide til pizza, pizzatyper og pizzasteder.

Pizza

Fra Jackopedia, et veltalende leksikon

Pizza
sonnys pizza and wine
Chianti, mitt andrevalg til Pizza etter Pepsi Cola

Pizza (utt.ˈ'pit.tsa') er opprinnelig en Italiensk matrett som består av flat deig med en avledningsmanøver på toppen. Ofte er basen for dette fyllet en form for tomatsaus, og lokket er et slag ost (evt. noe som likner). Mellom der vet bare gudene hva du har stappet av uhumskheter.

Pizza lages og vurderes i fire stilarter: italiensk, amerikansk, al taglio (hjemmelaget), og frossenpizza.

Innhold
  • 1 Pizzaens historie
  • 2 Stilarter innenfor pizza
    • 2.1 Italiensk pizza
    • 2.2 Amerikansk pizza
    • 2.3 Pizza al taglio
    • 2.4 Frossenpizza

Pizzaens historie

Kulturhistorisk sett er denne retten en måte for italienerne å bli kvitt restemat på, samme formål som vi nordmenn i begynnelsen brukte lapskaus til. Forskjellen er at pizza er en delikat, oppfinnsom og apetittvekkende måte å by fram gårsdagens middag, der forretningsideen bak lapskaus minner mer om "kitt all driten sammen i ei gryte". Dem va'kke så fine på det her i nord.

Brød, hvis fravær ville gjort pizza til griseri, har menneskene spist siden den neolittiske perioden (sammensatt av νέος (neos) som betyr "ny" og λίθος (lithos), som betyr "stein"; det dreier seg altså om "den nye steinalderen". 

Å putte mat oppå dette brødet var det grekerne som begynte med men gresk pizza het aldeles ikke pizza, og den holdt ikke tomatsaus og mozzarellaost slik vi er vant med at pizzaer flest gjør. Den romerske poeten Vergil skrev kanskje ikke Aeneas bare for å latterliggjøre de teite grekerne, men han trykket inn en sarkastisk setning om de teite pittaene deres:

"See, we devour the plates on which we fed."

Tidlig i det syttende århundre var tomaten en fryktet frukt i Europa. Spanjolene hadde tatt med seg dette røde hælvetet over til vår side av atlanterhavet, og ble møtt i døra av egne landsmenn, briter, italienere, franskmenn og tyskere som alle samstemmig nektet å spise grøntfôr fra belladonnafamilien. Planter som heter noe med belladonna er gjerne forbanna giftige, og slik er det tomatplanten óg, selv den dag i dag -  men det er stengelen og bladene som holder giften. Frukten tomat er helt ufarlig.

Det var det ingen som meldte seg frivillig til å teste ut i Italia (ville du?), så i mange år brukte man unyttelasten fra spanske galleoner kun som pynt. Det var først da noen riktig fattige bønder begynte å spise pynten (oppå brødene sine, vel å merke), at man innså hvor feil man hadde tatt. Pizzaen var født.

Pizza ble raskt forholdsvis populært også utenfor Italias grenser, og allerede på midten av syttenhundretallet reiste turister inn til de fattige delene av Italia for å smake på denne beryktede spesialiteten. I 1738 åpnet Antica Pizzeria Port'Alba, som i dag regnes for å være den første pizzarestauranten i verden.

 

Stilarter innenfor pizza

Italiensk pizza

Dette er en autentisk italiensk pizza.

Italiensk pizza skal være hånddreid, ha tynn bunn, og være stekt på veldig høy varme i løpet av veldig kort tid. Osten skal i hovedsak være mozzarella, helst laget av melken til ville vannbøfler fra myrområder i Campana, og tomatene skal være San Marzano-tomater fra vulkansk jordsmonn omkring Vesuv.

Med tiden har nemlig pizza-puritanister fra Italia gruppert seg for å gjøre ende på all nedverdigende pizzabule-virksomhet; inspirert av svanemerket går de rundt og kvalitetskontrollerer alle pizzasteder i hele Italia. Jeg tror antallet godkjente pizzeriaer neppe overstiger et dusin.

 

Amerikansk pizza

044512
En amerikansk non-pan pizza.

Amerikansk pizza er mer tykkbunnet, og mindre prippen. Den generelle regelen er at det kan kalles pizza så lenge det bor på brød, men en ordentlig amerikansk pizza har mer finesse enn som så.

Pizzaene stekes også i ovner med forholdsvis høy tempereratur, men ostetype og saus kan variere. Foretrukket er gjerne cheddar, eller butikkenes kvasi-mozzarella (som ikke er laget på vannbøffelmelk fra Campana). Dessuten går det sport i å finne på nye ting å ha på disse pizzaene. Her er en liste over alle ingredienser jeg har sett på pizzamenyer rundt omkring.

 

  • Skinke
  • Parmaskinke
  • Pepperoni
  • Salami
  • Biffkjøtt
  • Kebabkjøtt
  • Kjøttboller
  • Kjøttdeig
  • Bacon
  • Kyllingkjøtt
  • Egg (!)
  • Kalkunkjøtt
  • Lammekjøtt
  • Lammemedaljonger
  • Svinekjøtt
  • Ansjos
  • Sild
  • Tunfisk
  • Røkelaks
  • Reker
  • Scampi
  • Hummer
  • Krabbekjøtt
  • Kaviar (!)
  • Russisk kaviar (!!)
  • Champignon
  • Shitake
  • Kantarell
  • Mozzarella
  • Blåskimmelost
  • Cheddar
  • Jarlsberg
  • Gouda
  • Parmesan
  • Basilikum
  • Koriander
  • Oregano
  • Tomater
  • Plommetomater
  • Bifftomater
  • Cherrytomater
  • Soltørkede tomater
  • Paprika
  • Chilipepper
  • Jalapeño-pepper
  • Løk
  • Rødløk
  • Purreløk
  • Agurk (!)
  • Salat
  • Ruccolasalat
  • Mais
  • Banan (!!)
  • Peanøtter
  • Valnøtter
  • Mandler
  • Cashewnøtter
  • Chilinøtter
  • Sesamfrø
  • Tortillachips
  • Potetchips
  • Pommes frites (!)
  • Rømmedressing
  • Hvitløksdressing
  • Salsa
  • Pesto
  • BBQ-saus
  • Tabascosaus
  • Sataysaus
  • Tacomarinade
  • BBQ-marinade
  • Karrimarinade
  • Tikka masala-marinade
  • Hvitløksmarinade
  • Nutella (!!)
  • Spiselig gull (!!!)
Og det er sikkert noe jeg har glemt.

Pizza al taglio

50051178724867
Hjemmelaget pizza! Alles favoritt!

Firkantet pizza som mamma eller pappa lager på brett i ovnen hjemme, refererer man ofte til som "hjemmelaget pizza", selv om denne pizzabakemetoden faktisk har et godt italiensk navn vi heller kan skryte med.

Det finnes utrolig mange mennesker som ønsker å føye til ethvert samtaleemne at den beste pizzaen er den hjemmelagde. Jeg ber juryen om å notere seg at jeg er uenig.

Hjemmelaget pizza henger i mange hjem sammen med at "nå er hele familien samlet etter en hektisk uke og pappa har laget pizza og vi drikker brus og ser beat for beat og har det umenneskelig koselig". Jeg tror for å være helt ærlig det nostalgi og lojalitetsfølelse som er grunnen til at folk foretrekker hjemmelaget pizza. De gangene jeg gjennom oppveksten har vært hos andre og spist deres 'supergode' familiepizza, er det vanligvis rundstykkedeig, ketchup, salamiskiver i rekke, raspet norvegia mild og et oregano-forbruk som ville satt smak på barentshavet (i vår familie er vi så heldige å ha en sånn ekspress-pizzaovn, der alle kan putte hva de vil på sine porsjonspizzaer). "Utakknemmlige lille dritt!" hadde nok vært kallenavnet mitt, hvis jeg ikke hadde vett nok til tidlig å lære å holde mine følelser for meg selv.

Frossenpizza

img481329fa7ae7b

Må ikke forveksles med frossenpiss.

Frossenpizza, det vil si halvstekt pizza man har bevart ved kryogenisk teknikk, har blitt mer og mer populært med årene. Pizzaen skal bakes på halvtynn bunn med 50% gjærdeig og 50% glukosefibre for å få fram den riktige pappsmaken.

Man kan ha hva man vil oppå denne typen pizza, alt fra revet ost som ikke har lov til å kalles ost fordi det ikke er ost, til musehaler.

Essensielt for enhver type frossenpizza er at det lages en catchy sang og/eller dans til den.

 

 

 

 

Dagens spørsmål:

Hva er din favoritt-pizza?

JTV - Om ovale sirkler og Fredrik Wergeland,

Lenge etterlengtet og til tider skandaløst nedprioritert våkner endelig Jack Diamonds videoblogg til live fra dypt under havoverflaten, der den har ligget og samlet krefter siden Cloverfield-hendelsen. Nå skal den altså trampe rundt i de etablerte norske hjem og rokke ved selve grunnoppfatningene til disse ansiktsløse geist, som har bodd på samme planet hele livet uten noen gang å reflektere over annet enn mobilregninger.

- I hobbyhjørnet skal vi lære oss å tegne selveste goronkongen Darunia.

- Jeg tar for meg utfordringen fra tonesis.blogg.no og svarer på mer eller mindre nedrige spørsmål om temaer de fleste av dere ikke visste at dere var interessert i.

- Statsminister Jens Stoltenberg ønsker meg lykke til i kampen mot hundrings' miljønihilisme.

- Vinn flotte premier! Kanskje er det hairextensions? Følg med og se!



Utfordringen sendes tradisjonen tro videre, og jeg velger meg tre for meg ganske ukjente bloggere som jeg råder til å svare på mine spørsmål hvis de vet hva som er best for dem.

- http://iisabelle.blogg.no/
- http://csh.blogg.no/
- http://magicbymarie.blogg.no/

Og spørsmålene er som følger:
1. Tror du menneskene har en sjel?
2. Hvis du skulle tatt livet av noen, hvordan ville du da gått fram?
3. Vil du si at et menneskes personlighet baserer seg mest på arv eller miljø?
4. Hva mener du vi kan vite med sikkerhet?
5. Hvilken relevans mener du John Miltons tematikk har i dag?
6. Er nihilismen død?
7. Er du bekymret for miljøet?
8. Vil du si at du selv er over gjennomsnittet intelligent?
9. Rosiner i bolla?
10. Rosiner i pølsa?
11. Mener du et deterministisk livssyn er forenlig med å være fornøyd med sin livssituasjon?

Dere kan selvsagt svare på spørsmålene i kommentarene under, alle som én, men jeg forventer at disse bloggerne faktisk skriver et innlegg om det. Ellers...

Kryssforhøret!

Tusen tusen takk for en mengde spørsmål. Jeg skal ikke klage, jeg bad om det. Men sannelig jeg sier dere: å stå opp til ballettime klokken åtte i morgen, kommer ikke til å bli morsomt på noen måte. 

Min vanlige erfaring med disse spørsmålsrundene, er at de faktisk blir lest (i motsetning til resten av innleggene mine som folk vanligvis bare skummer gjennom og forstår halvveis konseptene i) - derfor er velformulerte og tydelige setninger kanskje enda viktigere nå enn noen gang tidligere. Dette avsnittet bygget nettopp opp til unnskyldningen for at det tok så lang tid. Den kommer nå. Veldig snart. Unnskyld for at det tok så lang tid. 

Det er bare å begynne. 

ÅSNE: 

1. Hvorfor er du så kjekk? 
- Et av mine livsmotto er "du blir hva du spiser". Derfor går jeg på en streng diett av herremodeller og filmskuespillere, noe som sikrer meg maskulin og sensuell framtoning i enhver situasjon. 

2. Hva slags hårprodukter bruker du? 
- Hårvoks/gelé er det aller mest essensielle kosmetiske produktet for enhver kille, og mine to favoritter heter L'Anza Urban Molding Paste (kommer i praktisk tube som sett i "Makeup-tips for menn!") som er ufornuftig dyr selv her i Storbritannia, og d:fis d:struct pliable molding creme, som gir en litt med saltvanns-look. Sjampoen min er System Professional Hydro Shampoo, som gir litt volum til et ellers ganske flatt hår. Resten av ingrediensene er sunt kosthold og mye trening. Noe som hjelper på det meste. 

3. Er det sant at du bruker s-m-i-n-k-e? 
- I de mørkeste kroker av blogg.no bærer selv livløse hyperlenker og forkastede headere med seg en hemmelighetsfull hvisken om at den majestetiske og maskuline bloggeren Jack Diamond har solgt sin mandige sjel mot et evigungt ansikt holdt oppe av en ytre staffasje av concealer og selvbruningskrem. Dette, mine damer og herrer, må jeg dessverre avkrefte. Jeg bruker sminke på scenen (det gjør alle), og det hender jeg skjuler en kvise eller to med concealer hvis det er noe viktig som skal skje. 

4. Synes du at jeg er tragisk? 
- Med tanke på at tragiske personer er personer som har gjennomgått så mange lidelser, at en tilskuende anser det som en emosjonelt belastende å i det hele tatt betrakte denne, så... nei. Jeg synes heller ikke du er patetisk - pust lettet ut, Åsne! 

Marte Madèleine: 

1. Hvorfor er du så kjekk? 
- Det er egentlig tvillingbroren min som stiller opp på alle bilder og i offentlig sammenheng, han er den kjekke av oss. Jeg ser ut som Jabba the Hutt her jeg sitter og gjør intet annet enn å skrive. 

2. Hvorfor er du så morsom? 
- Det er nok for å kompensere for at jeg ikke kan skrive en fullt ut intellektuell blogg uten å miste 98 % av leserne mine. Ingen som gidder å lese melodramatiske innlegg om hvordan det hermeneutiske begrep kan adapteres innefor alle inntrykksfaksjoner, så dermed velger jeg heller å lure inn en og annen intellektuell smakebit for den observante leser, og lar humoren snike litt filosofi inn til resten av dere. 

3. Lyset av eller på? 
- Det kommer virkelig an på hvem det er jeg har sex med, og i så tilfelle hvilken kontekst vi har sex. Jeg liker å kunne se partneren min, men synes det er mer intimt med dempet belysning fra et vindu eller liknende. Sex til levende lys er kanskje aller høyest foretrukket. Og sex ute i skumringen. 

Frk Himmelblå: 

Hvor mange damer har sjarmert deg i seng (ikke motsatt)? 
- Fire, tallet er fire. Er jo et par ganger jeg ikke kan erindre hvem det var som begynte, men jeg tror ikke det er mange. Er redd jeg leier å backe ut når jeg merker jeg er byttet, selv om en dominant partner nok er det jeg helst ønsker. 

Trine: 

1. Topp fem bloggere (jeg legger til fem her - ingen i rekkefølge)? 
- Hundrings.blogg.no fordi han er en av mine bestevenner og til fulleste grad mestrer bloggmediet  
- LeBouffon.blogg.no fordi han er en av mine bestevenner og triller herlig mellom latterlige digresjoner og knallhard innsikt i sine sjeldne innlegg 
- Tankespot.blogspot.com fordi jeg siden jeg var elleve år har sett opp til den vidunderlig kunnskapsrike og uforutsigbare humoristen som reduserer meg til en wannabe selv den dag i dag
- Tikk.blogg.no fordi han skinner som den koseligste sorte stjerne i sin skrivekunst 
- Feil.blogg.no fordi hun er sprøyte gal og samtidig det mest sinnsfriske mennesket på blogg.no 
- Afterlaugh.blogg.no fordi hun klarer å lage det eneste jeg aldri har mestret overhodet: uskyldig humor
- Napalm.blogg.no fordi han i sin skrivestil har direkte kontakt med den mest absurde idéverden
- Draumeskip.blogspot.com for hennes vidunderlige evne til å spasere rett over all appell til de uvitende masser og heller skrive direkte fra sin sjel
- African Queen fordi hun på samme måte som dama til Sinbad sjøfareren har en falk. Hvor kult er ikke det?
- Eloquentia.blogg.no fordi jeg er en narsissist. Jeg elsker naturligvis meg selv, og jeg har en blogg jeg selv ville lest daglig. 

2. Hva er best til frokost? 
- Jeg lager en slem eggerøre med piri piri, gressløk, masala, cayennepepper, vårløk, salt og basilikum som til westfalerskinke, grove nystekte baguetter og melkeglass ikke kan måle seg med noen annen.

3. Hvem er den kuleste kjendisen du vet om? 
- Knut Nærum er en mann hvis image ikke hadde tatt skade etter femten års tortur i Guantanamo. Mystikken som omgir hans tilbakelente og Yoda-linknende ytre besnærer enhver som har IQ nok til å skjelne bananer fra full rektalcolonoskopi. Det er rent utrolig hvordan selv de fornektende masser allikevel omfavner en av historiens mest årvåkne mennesker. 

4. Var du med i The LIPA Dream? 
- Nei. Da hadde jeg jo sluppet å betale 74.000 kroner for å gå på denne skolen, jo da, men vi som er her gjorde altså en vanlig audition. Har ikke sett noe til han/hun som vant (ikke at jeg vet hvem det er), fordi personen muligens ikke snakker så mye om det. 

5. Blablabla? 
--- 

6. Hva er det kuleste du vet? 
- Som i "hva omhandler den kuleste kunnskapen du besitter?" eller "hva er det kuleste du har kjennskap til?"? Akkurat nå synes jeg stepping er fryktelig kult, da jeg har lært mine første trinn nylig. 

Linnjs: 

1. Hvordan er det å gå på dramaskole? 
- Svært dramatisk, som det eneste åpenbare svaret på dette spørsmålet er. Det er tidkrevende, ustrukturert, og utforsker en helt ukjent del av det pedagogiske spekteret for meg. De daglige utfordringer er mange, noe som passer perfekt for en som elsker å leve på en knivegg slik som jeg. Det skal også nevnes at jeg aldri dupper i timen. Det har man ikke råd til på LIPA. Fra tid til annen løser jeg et mattestykke eller en fysikkoppgave for å få tankene på plass igjen. Det er veldig deilig, skal jeg si deg. 

2. Er du husredd (med tanke på at du bor alene)? 
- Nei. Jeg er til tider mørkredd, en egenskap jeg elsker, men det å bo alene inntil i dag har ikke voldt meg noen problemer. 

Rock-smile: 

Alternativ I 
1. Hva er det spørsmålet du helst ikke vil få? 
- Hvorfor har du ikke gått og lagt deg enda når du har ballettime klokken 0900 i morgen tidlig? 

2. Hva er svaret på nevnte spørsmål?
- Fordi jeg ønsker å gjøre meg ferdig med dette innlegget slik at dere kan lese det mens jeg lærer førsteposisjon og pas de deux. 

Alternativ II 
1. Hva er det spørsmålet du helst ikke vil få? 
- Er din språklig barokke og syntaksmessig utagerende skrivestil med de melodramatiske undertonene vi så ofte ser i dine humoristiske selvransakelser et resultat av at du opplever livet som et meningsløst foretak og at du ikke er i stand til å finne en estetisk tilfredsstillende kvinnelig motpart som i beste hensikt kan stille deg mot veggen overfor de iblant åpenbare brister i ditt intellektuelle image? 

2. Hva er svaret på nevnte spørsmål?
- Ja. 

Griffus: 

1. Hva er det spørsmålet du helst ønsker å få? 
- Heisann, Mischa Barton her; vil du bli med en tur på café (og i tillegg til å kunne beundre meg også forårsake at pressen begynner å vise interesse for dine foreteelser) + at du blir allmektig? 

2. Hva er svaret på nevnte spørsmål? 
- Ja. 

iros: 

Hvor gammel er din eldste boxer? 
- Haha, fin en. Den eldste boxeren jeg eier er tre år gammel. 

Anonym: 

Hvilken blogger ville du helst ha datet? 
- Det er vanskelig å velge bare én fra blogg.no, men kanskje jeg heller skulle gjort meg kjent via en usaklig famøs en? 

Dorthea: 

Pest eller kolera? 
- Ettersom dødelighetsprosenten ved korrekt behandling av kolera er langt lavere enn den hos pest, tror jeg tross de deliriøse symptomene pest kan lokke med at jeg ville valgt kolera. 

hybelkanina: 

Hva er det rareste du har varmet i en mikrobølgeovn? 
- Jeg er skyldig i å ha laget mikrobølgeplasma, ved å sette et brennende telys under en glassvase som ved tre punkter holdes over bunnen av ovnen. Du trenger en mikrobølgeovn med vindu og ca. 1000 W styrke. Du trenger også et brannslukningsapparat i tilfellet. Til slutt anbefaler jeg å ikke ta på den glohete glassvasen etter du er ferdig, og ei heller å forsøke å kjøle den ned under kaldt springvann. Da eksploderer den. Takk for tipset Max!

Feil: 

Hvis jeg sender deg noe i posten, rekker det frem før neste år? 
- Ja. Detaljer kommer senere i et nytt innlegg. 

Christina: 

Hvor mange seriøse forhold har du vært i? 
- Jeg antar du mener kjærlighetsforhold. Graden av seriøsitet kan diskuteres, men jeg vil si tre. 

Leon the white tiger: 

1. Hvor lenge har du holdt på med å blogge? 
- Siden 09. Mars 2008. 

2. Hvilke to av tre ellers jevngode krigere ville komme først hjem igjen for å kunne motta sin konges vakre datters hånd i ekteskap etter å ha blitt plassert dypt inne i en usannsynlig tykk og upraktisk lite velmenende skog når de tre var eksperter på hvert sitt av de tre følgende områder: smidighet, styrke og intelligens? 
- Jeg ville tro den intelligente fyren kanskje heller innså at den vakre fruen ikke var verdt alt strevet, og heller slo seg til ro med det beste han kunne finne utenfor skogen etter der å ha skapt fred og harmoni blant mennesker som har Guds velbehag. Vi lover deg (uspesifiserte løfter). Hallelujah. 

Aurora: 

Vil du noensinne skrive ferdig boken om Michael? 
- Nei, fordi den, som alle sanne historier, aldri vil ha en egentlig slutt. Men jeg skal gjøre mitt beste for å få en del av livet hans mellom to purvijérbare permer. 

Vutarie: 

Kom du deg noensinne helskinnet gjennom kommentaren til Leon the white tiger uten å drukne i dialekt/stikke deg selv i øyet med noe skarpt? 
- Ja, men det var på håret at jeg ikke rev av meg fingerneglene. LeBouffon skjønner hva jeg mener når jeg sier at det var et spørsmål Sabina kunne fortalt at faren hennes hadde stilt. Men det ville naturligvis virket mer logisk og sammenhengende om vi hadde hørt ham si det med den stemmen. 
(Beklager internhumoren). 

hufsejakt: 

1. Vil du gjøre mine mattelekser også? 
- Så klart, send dem over! 

2. Kan du oversette det siste du sa til noe uverdige jordboere som jeg kan forstå (Norsk er et foretrukket språk)? 
- Mener du binærkoden? Kanskje. En gang i fremtiden. 

Hedvig: 

Ville du helst vært en ost eller et fjell? 
- For et unødvendig spørsmål. Begge er det vi i Storbritannia kaller inanimate objects, og er dermed like attråverdige som sjelsboliger. Jeg antar allikevel fjell gir meg verdigheten av et navn jeg ikke behøver å dele med andre av min art. 

Lise Nikita: 

Hvem er drømmedama? 
- Dagens vanskeligste spørsmål. Jeg tror jeg har viet livet mitt til å finne ut nettopp det. For øyeblikket tror jeg det er en uspesifisert vakker og intellektuelt dominerende kvinne. 

Christina: 

Snuser og/eller røyker du? 
- En liten titt innom kategorien Arkhipelago Empeira ville fortalt deg at jeg avskyr alt som binder mitt vesen til mønstre, og da selvfølgelig røyk og snus som i tillegg til å bryte ned mange av menneskets attributter også er ekle og koster penger. Dere som røyker og snuser, er, i det øyeblikket dere gjør det, ikke verdt tre kroners omtanke. Skuespillere kan være unntatt for røking på film/scene hvis de søker på forhånd. Jeg har aldri røkt og ei heller noen gang brukt snus. 

silje: 

Har ikke noe å spørre om, men du var nice på håret. 
- Takk. 

Caroline Constanze: 

1. Hva synes du om hattifnatter, Jack Diamond? 
- Hattifnattene og jeg har en leve og la leve-holdning til hverandre. Jeg stjeler ikke barometrene deres, de jager ikke meg opp i praktisk plasserte flaggstenger.

2. Hva er den absolutt pinligste sex-situasjonen di har vært i?
- Det har jeg tenkt til å vie et helt innlegg til om ikke lenge, stay tuned!


Tonje: 

Ville du helst spist en boks med kattemat, eller drukket et glass med pølsevann? 
- Da jeg alltid har følt meg mer som kattedyr enn som hund, kan jeg nok si at knekter foretrekker Whiskas. 

The Teller: 

Kommer du snart med flere striper tegneserie, eller? 
- Mitt inntrykk var at ingen likte dem noe særlig, jeg måtte nesten dra komplimenter ut av folk. Men kanskje de kommer tilbake, hvem vet? 

Merci beaucoup 

1. Har du drømt noe så ekkelt at du var flau over å drømme det? 
- Ja. 

2. Hva handlet i så fall denne drømmen om? 
- Det kan jeg ikke avsløre på bloggen. Jeg har et litt mer forvridd sinn enn mange tør å forestille seg. Men jeg kan gladelig fortelle om den gangen jeg som femåring drømte at jeg kledde meg ut som en dilophosaurus i barnehagekarnevalet, og med dette ikke så rent lite naturtro robotkostymet spredte panikk og redsel da jeg lot robothodet til dinosauren fortære flere av de andre barnehagebarna. Jeg er ikke ond, men jeg kan forestille meg veldig onde ting. 

3. Ville du helst drukket en liter ørevoks eller en liter magesyre? 
- Den literen med magesyre ville nok ha tatt livet av meg. Ørevoks ville på nippet vært å foretrekke. 

4. Hvor egoistisk er ditt bevisste sinn? 
- Ett hundre prosent, slik som alle andre mennesker. Hvis noen kan gi meg et eksempel på en bevisst handling et menneske er i stand til å gjøre uten at en tilfredsstiller ens eget ønske om å gjøre nettopp den handlingen, og dermed, i siste instans, har tenkt på seg selv, så skal jeg spise begge ørene mine. Men jeg er også både empatisk og sympatisk, hvis det teller. 

draum: 

Hva ville du gjort om du kunne vært det motsatte kjønn i 24 timer? 
- Lett. Jeg ville tjent masse penger på PRen jeg kunne klart å oppdrive rundt det magiske forvandlingsøyeblikket, og gitt håp til milliarder av mennesker om at det er mer enn bare forklarlige hendelser som styrer verden. 

ia 

1. Kan du ikke skrive flere "Diamonds Selected Deviations"-innlegg i stil med "Finnes det en mening med livet, og kan vi observere den hvis vi bygger et elektronmikroskop som er stort nok?"? 
- Jo, men mitt inntrykk er at de færreste gidder å lese dem. Skal se hva jeg kan gjøre. Noe av poenget er allikevel at mine utvalgte avvik snarere er kostbare sjeldenheter enn normative innlegg. Dette innlegget, tross dets noe banale natur, havner i Deviations-kategorien. 

2. Hva er forskjellen mellom intellektuell og intelligent? 
- En intelligent person ville sett på bruken av ordene i kontekst og forstått hva de betød slik at hin ikke behøvde å spørre. Hin er med andre ord naturlig smart. En intellektuell ville brydd seg om ikke å avsløre sin egen uvitenhet og straks slått opp begge ordene; den intellektuelle er en som anser seg selv for å være interessert i smarthet generelt, og ønsker å bruke intelligensen sin til å utforske områder innenfor kunst, litteratur, filosofi eller liknende for å oppnå sinnsmessig transcendens. En kan være intellektuell og samtidig stokk dum, selv om dette er uvanlig. Det finnes selvfølgelig fortolkninger av ordet, men det er i denne forståelsen jeg bruker ordet i mine innlegg.

God damn and good night!

Jack Diamond erklærer sin evige kjærlighet til Vegard ... nei, Line!

Ønsket om videoblogg har blitt behørig notert, men ettersom jeg i går så slik ut:

n1388430027300868783763
Ja, det er et skjørt. Mer om dette senere.

...kan jeg meddele dere at jeg i dag ikke ser ut i det hele tatt. Det oppsatte programmet vil bli erstattet av et gammelt arkivklipp jeg nylig fikk fatt på. Som dere husker, gjorde jeg det til min oppgave å bli eliteruss (og følgelig å klare 70 russeknuter i løpet av russetida). For å få til dette, måtte jeg gjøre et par av dem på én gang. Her er russeknuta der jeg:

- Tilbringer midttimen i Greveskogens aula iført bare undertøyet
- Høylytt erklærer min kjærlighet overfor et russestyremedlem fra et bord i aulaen

Mitt offer var russetog-ansvarlige Vegard, men så viste de seg at han hadde gått for dagen, så vi måtte finne et annet random styremedlem. Stakkars Line går enda i terapi:



Klar?

Kjære Line,
I en verden så kold som Sibirs frosne sletter,
fins én jeg er mer glad i enn min egen fetter!
Vegard, nei ... Line, det skjønneste vesen på jord,
er lyset som driver meg vekk fra all tanke om hor, 
du har skjønt hva jeg prøver å si?
Jeg elsker deg, Line, og nå vil jeg fri!
Min kjærlighet til deg er større enn alt;
for deg vil jeg *aah!* bryte den vei jeg har valgt!
Vene Line, Verdens Vakreste Villrose,                  // allitterasjonen var skrevet til Vegard, ikke Line
bli med meg hjem, så skal vi kose!

Kan skjønne hvorfor folk drev og sprutet vann på meg? Uforskammet var det.

Dagens spørsmål:

Ville du giftet deg med meg, hvis jeg framsa dette diktet til din ære?

Virtuelle nye verden?

Sorry folkens, jeg føler det er på tide å tenke litt igjen, og jeg har lyst til å be verden om å ta seg en pille.
_

"Størstedelen av menneskeheten misliker, nærmest frykter alle innfall som de ikke er kjent med, av dette avstedkommer at alle genier og oppfinnere i første omgang generelt har blitt forfulgt, og alltid blitt uthengt som tåper og sinnssyke." 

1

Dette skrev en gang forfatteren Aldous Huxley, og bet seg selv i halen. Selv var han mest kjent for sin roman Vidunderlige nye verden, som skildrer dystre prospekter av en fremtid der genetikken har utslettet menneskeheten slik vi kjenner den, og skapt et samfunn av masseproduserte supermennesker som er ute av stand til å føle sorg, og er ute av stand til noen form for refleksjon. Dette var et uttrykk for Huxleys egen frykt for genetikken og samlebåndssamfunnet han mente vi var på vei inn i. 

2

Vi lærer av erfaring at en bør være pessimistisk til all form for utvikling. Det er et standpunkt hjemlet i empiriske undersøkelser: alt som har liv skal dø, og alt som har dødd skal råtne. Verden går fra orden mot kaos. Èn etter en slutter for eksempel de riksdekkende avisene å bry seg om saker av nasjonal interesse, når pornografiske bilder av kjendiser får solgt dobbelt så mange aviser. 

Folk som maler dystopiske framtidsvisjoner når de først legger merke til en utvikling i samfunnet, har logisk sett bare sikret seg mot ydmykelse. Slår ikke visjonen til, blir det hele glemt, men skulle den derimot vise seg å bli et faktum, har de sikret seg retten til å si: "hva var det jeg sa?". Ingen husker selvfølgelig hva de sa, men når en dobbeltsjekker kilder, vil en finne at jo, det sa de visst. De var, i større eller mindre skala, forutseende for sin tid, og blir tildelt ære og tillagt intelligens. Derfor håper vi ting går galt, og at nytenkning ikke går lett, og det hjelper vi til med så godt som vi kan, for det viktigste er å få rett. 

3

Undersøkelser viser at nordmenn stadig oftere kommuniserer via e-post. Undersøkelser viser at nordmenn stadig oftere bruker kort når de skal betale for varer i butikken. Vi handler mer på nettet, vi surfer mer på nettet, vi leser mer på nettet, vi lever mer på nettet. I løpet av et år fordoblet nordmenns e-postbruk seg fra en kvart til en halv milliard mottatte e-poster hver uke. Det betyr at hver eneste nordmann hver dag mottok i underkant av fjorten e-poster. I takt med at bredbåndene både blir bredere og mer utbredt, kommuniserer vi altså i større og større grad digitalt. Som ungdom er det for eksempel vanskelig å unngå å være en del av de store nettsamfunnene, fordi de paradoksalt nok, er en sosial arena. Dessuten er det gratis. 

Med dette som bakteppe er det lett å skape sin egen pessimistiske dystopi: vi går mot en hverdag der vi lever våre liv fra bak en dataskjerm, at all mellommenneskelig kommunikasjon om få år vil foregå via kabler og nettverk. Vi spiser middag med familien i en live samtale på myspace.com, vi tar utdannelsen vår over itslearning.com, vi gifter oss i en applikasjon på facebook.com og vi dør og begraves i en seremoni som bivånes av kjente på youtube.com. Våre bevegelser på internett blir våre eneste bevegelser, og turer i skog og mark blir erstattet med løperunder i den virtuelle verdenen i World of Warcraft. 

4

Vi er på vei inn i en ny tid, hevder tilhengerne av de mange religionene som går under det selvforklarende fellesbegrepet new-age. Store tannhjul dreier bakom stjernehimmelens urskive, etter mange tusen år i fiskenes tegn skal vi i følge astrologien over i vannmannens. Dette er, uansett sammenlikningsgrunnlag, klokkeslag fra en veldig stor klokke, og vi kan forvente at klangen vil rokkere mer enn bare kongen og tårnet, sies det. De snakker ikke om at en ny æra med terrorisme, drap, kriminalitet eller krig skal komme, slike ting har vi hatt i like stor skala siden tidenes morgen. Nei, det skal komme en forandring i selve menneskenes, enkelte mener den godt kan være digital. Det er viktig at folk blir bevisste dette; å nekte vil nemlig være å holde dommedag over seg selv. 

Men lagde vi ikke liknende skrekkbilder da TVen kom? Det har jo vist seg at fornuften alltid har innhentet enhver mani. I dag ser ungdommer for eksempel mindre TV enn de har gjort på lenge. Man glemmer å ta høyde for at mennesket er adaptivt, at det alltid vil forme seg og lage sin egen vri på omgivelsene. Ingen røyk foruten røykvarslere, ingen tese foruten en antitese. 

Da de første menneskene risset bilder inn i huleveggen, var det først og fremst en rituell handling. Da egypterne malte sine hieroglyfer i sandstein, var det for å fortelle en historie til ettertiden. Da man i opplysningstiden begynte å lære vanlige folk å lese og skrive, var det for å kunne forstå Bibelen. Jeg fikk akkurat en SMS som fortalte meg hvor hyggelig en person syntes det var å treffe meg i går kveld. Mang en språkbevisst person har allerede påpekt hvordan språket vårt, måten vi kommuniserer på, har utviklet seg gjennom tidene. Det det enda ikke har blitt skrevet for mye om er hva det til enhver tid har vært naturlig å kommunisere skriflig.
 


Her har det tilsynelatende skjedd en voldsom endring med IT-revolusjonen. I stedet for å bruke det skriftlige medium kun til å tegne ned informasjon som vi ønsker å lagre for ettertiden, ytringer som vi ønsker å tillegge særlig verdi, eller meddelelser vi vil gjøre så mange mennesker som mulig over lengst mulig tid, bruker vi nå det skrevne ord til triviell og daglig informasjonsutveksling. Noen vil kanskje vite hvordan dette skal ende, jeg spør: er nå dette egentlig så nytt? Da Bryggen i Bergen brant ned i 1955 fant man rundt 600 runeinnskrifter risset inn i diverse pinner og dyreknokler. Mange av inskripsjonene var overhodet ikke pretensiøse historieskildringer, men ganske enkelt utbrudd av følelser, eller bare dagligdagse beskjeder. "Måtte jeg mye oftere komme til mjødvorteren", "Min kjære, kyss meg", og "Gyda sier du skal gå hjem", var blant tekstene som var foreviget i runer. Vikingene sendte SMS-på lik linje med dagens nordmenn, rett og slett av praktiske årsaker. 

Nei, vi får nok ingen ny tidsalder uten den vi opplever hver dag, for på samme måte vi aldri kan stige ned i en og samme elv flere ganger, våkner vi aldri opp i den samme verden som vi la oss i. Naturen tar aldri, som Goethe skrev, fri fra transcendens og utvikling, og kaster sin forbannelse over all uvirksomhet. Slik er det også med samfunnet: trender skal komme, og trender skal henrulle, og den eneste konstanten er at mennesket i større eller mindre grad, vil mislike det.

Balansere, liksom

Får jo ikke blogget så mye disse festivaltider, så jeg publiserer på sengekanten en novelle jeg skrev for lenge siden, an eloquential display, one might call it. Og attpåtil på nynorsk.

Balansere, liksom

En novelle av the Jack of Diamonds

To gonger hadde Katarina fått i oppgåve på skulen å skrive om draumane sine. Ho var ganske lita den fyrste gongen, og ho hadde skrive om at ho ville vekse opp og bli president i USA. Den andre gongen var for eit par månader sia, og ho hadde skrive om at ho ville stifte familie og få seg ei jobb ho kunne trivast i. Akkurat no verka båe delar like fjernt, og lite freistande.

Då ho gjekk av tre-bussen på Kollen, hadde ho grunna ein del på dette somme kalla lukke. Varme vårstrålar kasta falske blikk mot brøytekanten bak det vesle venteskuret, men smelta snøen på overflata like fullt. Dei lyse refleksjonane trefte ho i augo då ho tok steget ut av bussen, og i same augeblinken kom ho fram til at ho kanskje ikkje var så lukkeleg då ho opplevde ting ho i seinare tid såg på som fine. Det var ein del depressive tankar som hadde trykka på i hovudet til Katarina, og det hadde dei gjort sidan - ja, kven visste kor tid det hadde begynt? No trakk ho slutninga at lukke ikkje fanst, og at alle draumar som gjekk i oppfylling ville vise seg å skuffe på ein eller annan måte.

Medan Katarina sto føre det vesle tjøremalte skuret, var ho eigentleg ein heilt annan stad. Medan ein bleik, framand sol sendte UV-strålar gjennom andletet hennar, fór tankane på oppdagingsferd, og dei lét kroppen vere svolten og bekymra igjen for å vente på den neste bussen. Kvar var ho no? Ho venta på bussen frå Kollen og heim, ja vel, men kvar i livet? Hadde ho det desse kunstnarane kalla "ein blå periode"? Og ville den fortære ho dersom ho ikkje fekk uttrykt han gjennom kunstnarisk utfalding? Ho dugde ikkje som kunstnar, det var iallfall sikkert. Når ho kom heim, skulle ho ta seg ein Cola, og ikkje tenkje på sukkerbitane, eller kaloriane eller e-stoffa og den styggedommen.

På den andre sida av vegen kom det ein nordmann gåande. Han var ung, ikkje akkurat kjekk, men med eit smil om munnen. Katarina kalla han for nordmann inni hovudet sitt, for han hadde ikkje trekt lua over øyra, og luggen sprika lyst som ein revehale fanga under ei dør.

Dessutan hadde han sekk på ryggen og ei veske over skuldra. Nordmenn skulle alltid bere med seg saker og ting. Han såg seg for til båe sider, før han skritta over vegen. Det skrapa i strøsand og grus då han stilte seg, så blid og nøgd, attmed Katarina for å vente.

"Hallo." sa han. Berre bygdefolk seier 'hallo' tenkte Katarina. Ho nikka tilbake, oppmuntra han ikkje, og vendte seg for å sjå etter bussen. Tankane hadde flytta seg.

Kva flirar han av?

Han har vel ikkje vett til anna, tenkte ho, og såg ned på veska. Den var svart, og pryda med buttons i beste imagekommunist-stil. Vi må vere oss sjølv, alle er like, og alle vil dele. For noko bullshit. Då blikket gleid opp, kvapp ho til, for han hadde sett augo sine i henne. Dei var stålgrå, og vaska bort den tanken ho nett hadde hatt om at han var ein dust. No smilte han til ho, og lét blikket flytte seg til trea langs den andre sida av vegen. Der dvelte det lenge nok til at Katarina mista interesse, og begynte å speide etter bussen igjen.

Det var ikkje så ille fatt med Katarina. Ho kunne skaffe seg jobb, kanskje ein eller annan plass bak ein sliten kontorpult i eit rom malt i psykologisk gunstige fargar. Så kunne ho leve eit liv alle sine dagar, og slenge på 'lukkeleg' rett føre ho skulle døy. Men kva for eit liv ville det eigentleg vere? Eigentleg. Då ho levde det. Kva var minna verdt neste sekund? Og kva, kva? kva ler han av?

Ler han av verda?

Har han greie på så mykje at alt som hender berre er ein vits? Ironiar og paradoksar? Er det eg som er så morosam, her eg står og er gretten, når eg også burde skjønne at verda er underhaldande? 

Berre vent, eg er allereie forbi den tanken, tenkte Katarina. Eg har hatt han før, og du køyrer rake vegen mot grøfta. Depresjonen ligg på lur når du gjennomsyner systemet, nordmann.

Ho hugsar korleis det var før, før då filosofi var morosamt, då det alltid var noko å oppdage bak kvar sving. Og ho hugsar korleis det var ikkje å tenkje i det heile tatt. Då bekymringane låg hos frøken Åse, som bad deg spytte ut tyggisen i handa hennes, om du vart teken. Det var ein lukkeleg tid, tenkte ho, med eit smil, men kom snart på at ho antakelig ikkje hadde vore så lukkeleg den gong. Faktisk så...

"Kvifor gliser du slik?"

Det var ho sjølv som hadde sagt det, utan at ho meinte det. Det glapp bare ut mens tankane var av garde. Nå ja, det kunne vere interessant å høyre kva han svara.

"I morgon har eg bursdag, og mor bakar kake. Eg synest kake er digg."

Han syntest kake var digg. Ikkje meir? Ikkje noko 'eg ser på alle menneska, dei er som dumme maur?' Ikkje noko 'byråkratiet øydelegg jo einkvar sak som kjem inn i det'. Ho kunne forventa mykje, men ikkje dét. Nordmannen talte igjen.

"Veit du, bursdag har ein kvart år. Då er du liksom garantert ei kake minst ein gong i året."

Det var klokare ord.

"Mhm. Om du har nokon som kan bake han for deg."

"Eg kan gjera det sjølv."

"Det blir vel ikkje det same."

"Kake er vel alltid det same."

Og med dette snakka dei ikkje på ei stund. Nordmannen begynte å speide etter bussen, og Katarina sjekka 
mobilen sin for å finne ut kva klokka var. Ho var varm på eitt av beina, så ho snudde seg, slik at vårstrålane kunne treffe det andre beinet òg. Balansere, liksom.

I lang tid følte Katarina at ho burde opplyse nordmannen om at kake saman med venner er betre enn kake åleine, men fekk seg ikkje til å gjere det. Ikkje at ho var redd, men det var liksom ikkje nokon vits, tenkte ho, då ein trailer bruste forbi og piska opp sort snø. Den brølte lenge etter at den hadde forsvunne, men i kjølvatnet følgde ei eiga, ubehageleg ro. Katarina snakka igjen for å døyve den:

"Kva drøymer du om?" spurte ho, for å seie det første ho tenkte på. No skulle ho ikkje ta feil av han, han kom til å seie noko lite og oppnåeleg. Kanskje 'kinobillettar', 'eit langt liv' eller moglegvis 'litt fred'.

"Du meiner vel 'kven?'"

"Om du ønskjer."

"Lindsay Lohan, slik som ho er i den nye filmen, litt pappajente."

No vart Katarina litt vreid. Kva var gale med denne fyren? Måtte han vere vanskeleg?

"Du kan ikkje få Lindsay Lohan, og dessutan er ho garantert ikkje slik som i filmen. Ho spelar ein rolle."

"Eg veit," sa nordmannen, og smilte, "men det spelar inga rolle. Eg vil ikkje ha ho. Eg vil drøyme om ho."

Katarina rista på hovudet, og sa ikkje noko. Dette vart avbrote av bussen, som hadde bestemt seg for å bryte inn på dette tidspunktet. Den bremsa føre Kollenskuret, og sukka i sitt hydrauliske girsystem. Nordmannen gjekk først inn, og la busskortet sitt på lesaren. Katarina las at namnet hans var "Mattis Svennson". Og så smilte ho med eitt, kanskje drøymde ho at ho sjølv kunne vere litt pappajente?

Le fabuleux examination de Valet Carreau

De ordene skal jeg nok få bite i meg, enten av franskeksperter eller når eksamensresultatet kommer, men jeg synes i prinsippet at det gikk helt strålende med fysikken. Jeg tror egentlig det hadde gått strålende uansett hva jeg hadde fått for slags oppgaver, for ved å faktisk ha øvd ordentlig for aller første gang på noen prøve noensinne, har også jeg fått oppleve følelsen av ikke bare å regne med at en kan gjette seg til stoffet, eller delvis å kunne det for den saks skyld, men å ha oversikt over og være trygg på det. 

Du tror kanskje jeg er lei av fysikk etter å ha unngått sosialt samvær i fire dager for å jobbe med fysikk fra klokken 9:00 til klokken 23:00 kun avbrutt av spisepauser, og nå tror du kanskje at jeg formulerer meg slik for å avkrefte det du tror, og dermed bevise nok en gang at du ikke kunne vite alt om meg. Men der tar du feil! Jeg er lei av fysikk. Allikevel får man et helt spesielt forhold til noe man studerer så grundig, og jeg tror nok at jeg i fremtiden kommer til å savne faget som ambisiøst nok forsøker å skildre absolutt hele verden. 

But now for something completely different, namely underwear. 

underty

Jeg er svært glad i undertøy, og med det mener jeg ikke at jeg ønsker å ta med undertøy ut på en bedre middag, spandere vin på det og ta det med meg hjem i senga (når jeg tenker over det, tar jeg faktisk med meg undertøy på bedre middager, men da er det gjerne ikke undertøyet som blir oppvartet). Jeg ville heller ikke løpt foran en bil for å rette undertøy. Å være glad i undertøy betyr heller ikke at jeg ofte stjeler andre personers undertøy fordi jeg samler på det. Det betyr ikke at jeg så ofte anledningen byr seg velger å sprade rundt i undertøyet, slik som min far gjerne gjør når ingen (eller få) andre er i nærheten. 

Nei, jeg snakker om at godt undertøy har en egen evne til å gi meg en god start på dagen (jeg snakker om t-skjorter, singleter, boxere og sokker). Derfor hender det at jeg, når jeg får sjansen, ofte velger å kjøpe litt ekstra ekslusivt undertøy; det er betydelig forskjell på en dag jeg har på meg 3pak-stuffing fra Hennes og Mauritz, og en dag jeg ifører meg en velslepen og raffinert boxer fra Armani. 

Men det finnes et unntak. Jeg må innrømme at jeg også har falt litt for de über-billige kvasi-eksklusive kjøp-dem-på-rema-boxerne og -sokkene til Pierre Robert. Det er naturligvis ikke noen prestisje å blottlegge boxere av denne typen foran folk og fe (ja, det er vel for det meste folk som blir utsatt, men dog), men jeg trodde faktisk jeg hadde sluppet unna med et litt billigere alternativ til å bruke 500 NOK cash kontant hver gang jeg føler for å utvide det kjødsnære repertoiret litt. Der tok jeg altså rimelig feil. 

På sangøvelse i går ble min plettfrie vandel tilsølt, da Mari fant det høvisk å kommentere mine HELT sorte, tynne, vanlige sokker (som har et bittelite Pierre Robert-navnetrekk på fotsålen under foten) med en hånlig bemerkning som lød noe sånt som: "Pierre Robert? Ække det sånn derre billig-sokker som du får på Rema?". Helt uprovosert. Tusen takk, Mari! My cover is blown, og nå står det altså bare to valg framfor meg. 

1. For alltid å være dømt til å kjøpe dyrt undertøy 
2. Skape et eget sosialdivergent image ut av å velge, og kjempe for, en billig underground sokkeprodusent 

Vet du om noen? 

Anyways, jeg får ta og hogge litt inn i haugen av bloggløfter, og starter derfor med å referere til et spørsmål fra fordums tid: 

Hva vil du si er den beste sangen som noen gang har blitt laget? 

Et mellomromstastetrykk senere skrev jeg dumdristig nok: 

Det neste innlegget skal handle om dette. 

Så jeg får ta opp tråden derfra. Her kommer en seksjon jeg har valt å kalle: 

Hvilken Sang Som Er Den Beste Som Noen Gang Har Blitt Laget (Og En Kort Innføring I Hvorfor Du Og Alle Andre Burde Synes Det Samme). 

Det finnes selvfølgelig mange kandidater. Her er et knippe som ikke nådde toppen:
- "Under Pressure" skrevet og fremført av Queen og David Bowie 
- "Prince Ali" skrevet av Alan Menken og fremført av Robin Williams (fra filmen Aladdin)
- "We Run This" skrevet og fremført av Missy Elliot 
- "Hit Me With a Hit" skrevet og fremført av the Flower Kings 
- "Aeroplane" skrevet og fremført av Red Hot Chili Peppers 
- "Autumn Leaves (orig. Les Feuilles Mortes)" skrevet av Joseph Kosma, versjonen jeg snakker om er en instrumental fremført av Miles Davis og John Coltrane hvis jeg ikke husker feil. 
- "Nocturne in C sharp Minor" skrevet av Frédèric Chopin 
- "Baby it's you" skrevet av Burt Bacharach og fremført av Smith 

Gode sanger alle sammen, og det er enda mange til som kunne nevnes. Men best er de ikke. Hva vet jeg, de er kanskje bare forbigående diller? Det er ikke det samme med sangen jeg nå skal snakke om. Sangen ble presentert for meg av min i tidsperspektiv aller lengste venn Håvard, en dag vi lagde boller stekt i panne (dette kulinariske fenomenet skyldes Ubrukelig Dag, et konsept som fortjener mer enn en innskuddsparentes; du kan glemme det for øyeblikket). Bandet er fra Sverige, men lager ikke hypermeningsløse trancelåter som skildrer møtet mellom kvinne og mann på dänsgölvet. 

De har et forholdsvis forferdelig navn, smak på det: "Pain of Salvation". Selv sier vokalisten om navnet: 

"I wanted a name that meant something, a name that was more than a cool expression. For me, Pain of Salvation has the meaning of balance. Taking the good with the bad. It is also a good expression in everyday use, when something does not go the way you planned; "well, that?s just the pain of salvation," to indicate that this is just a slight setback on an otherwise painless journey towards your goal." 

Men jeg vet ikke ? frelsessmerte, liksom. Høres ut som om han har tillagt ny mening til noe som engang bare var ment som et kult uttrykk (sånn selvrettferdighetsgjøring driver jeg med også), men navnet skjemmer ingen, det klarer de fleste helt selv. 

Pain of Salvation klarer ikke å skjemme seg selv, derimot, og sangen vi skal frem til heter "Dea Pecuniae" fra det narrative albumet BE som ble gitt ut i 2004. Deus er latin for gud, (med feminin endelse dea, altså gudinne), og pecunia betyr rikdom (særlig penger). Vi snakker altså om en fiks måte å si "pengenes gudinne" på. Nå er det heller ikke teksten jeg elsker med denne sangen (en må ta høyde for litt svengelsk uttale). Den er viktig, men ikke så viktig. Jeg foreslår at du: 
a) leser denne guiden mens du hører på sangen, eller 
b) hører på sangen selv uten å adoptere tanker fra meg. 

Lyttegjennomgang av 
DEA PECUNIAE 

Du trenger: 
10 minutter
Lydutstyr som sikrer at du hører alle detaljer 
En behagelig stol

1. Sangen starter med lyden av en bilmotor som kjører av gårde (muligens fordi den sitter på bilen som er temaet i sluttpartiet i sangen før). Den avtakende brummingen fra bilmotoren tas opp igjen i en kort skarptrommetrudelutt som på ganske så riktig måte innleder selve sangen. 
2. Her følger grunnriffet i hele sangen, et avslappet bassriff med bluesaktige undertoner som setter an den nonchalante holdningen til menneskeliv som skal skildres i sangen. 
3. Det tredje skiftet i sangen kommer når gitaren gir deg versemelodien, akkompagnert av en foruroligende hyggelig og patroniserende (tja, eller kanskje matroniserende er det riktige ordet) kvinnestemme. Stemmen bygger opp en ubehagelighet. 
4. Vokalisten entrer scenen med en stemme som i begynnelsen er til forveksling lik en kvinnestemme, men han driver etterhvert fram en rå, maskulin overlegenhet. Første vers avsluttes med et crescendo mot dur, og deretter et øyeblikks trankvilitet i slagverksløs harmoni med strykere og piano, før han drar igang en fyldigere versjon av åpningsriffet med to ord som river ned hele den trygge illusjonen. 
5. Denne gangen avsluttes riffet med en av de aller mest fantastiske tonefølgene jeg har hørt. Følg nøye med på fløytene, du tror du hører det hele tiden (var det det han mente, eller det?), og så kommer det og da er du ikke i tvil om hva det var jeg mente. 
6. Andre vers har et større lydbilde enn det forrige. Fløytene spiller sin egen obskure melodi til sangen som du kjenner fra første vers, men du distraheres til stadighet av overfladiske bakgrunnslyder fra en sexakt. Jeg er ikke helt sikker på om det er en styrke eller en svakhet med sangen. Slutten av dette refrenget har det samme crescendoet, men det er kanskje enda litt råere i vokalen. 
7. Samme antiklimaks i harmoni og ro følger, men denne gangen bygger det opp til refrenget. En lengre, og grovere prosess. 
8. Refrenget er en herlig overraskelse. Til vokalistens lange narsissistiske måte å utrope en skål til seg selv, bringer fløyter og kor oss trinnvis opp til et nivå, som den slipper i en kort stund før du igjen hentes enda ett hakk opp. Når refrenget er ferdig, og en lite ambisiøs gitarsolo kan leke seg med startriffet, er du helt lamslått, hvis volumet er høyt nok. 
9. Tredje vers er sunget av en kvinne (pengenes gudinne), som i beste mytologiske ånd, og med en av tidenes vakreste av de hese kvinnestemmer, lover ære, rikdom, udødelighet og et lite stykke guddommelighet med forbehold om at forfengeligheten vil komme til å ta knekken på din menneskelige sjel. Vi forventer et nytt refreng av samme stilart som det forrige, men i stedet får vi en halvengasjert instrumentalversjon av refrenget... 
10. ...som innleder det virkelige refrenget, der kvinnestemmen får boltre seg i fabelaktige to og en halv takt, før hele det grådige lydfråtseriet brenner ut og faller i klassisk musikk med triste pianotoner og strykere. 
11. Mannsstemmen gir i den forekommende delen uttrykk for en uro overfor alt han har oppnådd, en slags "jeg eier verden, hva nå?"-stemning: 

And then, when it's silent 
and the lights from the bars go down, 
I need comforting. 

'Cause somewhere there deep inside, 
feelings of loss arise... 

/ordspillet treffer som en hammer, når selvinnsikten nå rakner: 

...and I HATE TO LOSE! 

/Der hopper sangen opp på et litt høyere nivå, og hovedpersonen får begrunne sin narsissisme: 

They say it's lonely at the top, 
then I'm as lonely as can be, 
but I am not too sorry, 
you see I've chosen this company! 

I've got myself a winning team, 
it's me, myself and I. 
You bet it's lonely at the top old friends, 
well I'm here today 
to tell you suckers why! 

12. De neste tre minuttene utbringer han en skål til alle de han har tråkket på, og enda tråkker på, for å kunne oppnå sin posisjon. Dette er et inferno av korstemmer, gitarer, trommer, sanger, lydeffekter og alle instrumenter som har blitt presentert gjennom sangen. Hvis du er av den utålmodige sorten synes du kanskje dette er slitsomt og langt, men hvis du virkelig Lytter til sangen, er det nå du innser, som jeg at dette er den beste sangen som noen gang har blitt laget, og at du nettopp har tilbragt nesten 10 minutter av ditt liv fullstendig i Platons idéverden. Len deg tilbake og nyt!

Det var alt for denne gang. Nå skal jeg endelig titte gjennom kommentarene deres.

Min store stolthet...

...er ikke den av på bloggen unevnte proporsjoner som vokser blant en kontrollert, men ikke underkuet populasjon av hårrøtter, når seksuelle antydninger blir framført av riktige mennesker med en tiltrekkende feromonutsondring. Alle dyr av definisjonsmessig hankjønn har en slik, i varierende grad av lengde og ytelsesevne, og det er ikke noe spesielt eller abnormt med min. Da ser jeg heller ingen grunn til å glorifisere den. 

Min store stolthet kan jeg faktisk vise til alle rundt meg. Jeg tegnet den for et år siden, så sjelden som jeg får tid til å tegne, er den ennå ikke overgått av noe cellulosebasert fra min side enda. Mine damer og herrer, møt Eloquentia.

n82071533114966757352
Hva skal jeg si, bildekvaliteten er noe redusert, men dere tar sikkert tegninga (2x skarptromme + cymbal).

All work and no play makes Jack a dull boy,

...faktisk ikke et filmsitat, men opprinnelig et uttrykk fra James Howells idiomordbok "Proverbs in English, Italian, French and Spanish" som kom ut i 1658. Dette derimot, er et filmsitat:

-Yes, me. Me, me, me.
-Me too.

Og denne bloggen skal for det meste handle om meg, som utlovet.

Mitt navn er Jack Diamond*, jeg er en 18 år gammel gutt, og jeg bor hos min mor på Råel, som er Tønsbergs desidert fineste strøk, mye takket være meny-butikken. Jeg bor også hos min far i Rambergåsen, som er på den andre siden av Tønsberg. Foreldrene mine er altså skilt, men de jobber sammen og kommer godt overens, og dessuten var jeg to år da det skjedde, så jeg husker ikke så mye.

Ellers kan jeg fortelle at jeg også i hverdagen er god på ikke å huske så veldig mye. Dette innebærer ikke kunnskap og tall, hendelser og tankerekker og sånne ting, men mobiler og nøkler og når jeg skulle være hvor og når jeg skulle gjøre hva. Det er vanskelig, det. Vi samler disse under adjektivet distré, jeg er en distré person. Og jeg liker egentlig litt å ha det sånn.

Mange vil nok si jeg er en overlegen drittsekk, hvertfall hvis jeg truer dem med pistol til å si "jeg er en overlegen drittsekk". Slår alltid an på fest. Men jeg er altså ikke overlegen, jeg er bare en eksistensialist med aksiom i meg selv. For de av dere som måtte tygge litt på den der, jeg har en tilbøyelighet til å bruke narsissisme som moralsk støtte. For de av dere som måtte tygge litt på den der, jeg har en gang hatt mindreverdighetskomplekser, men har funnet ut at ved å like både mine gode og mine dårlige sider, er det vanskeligere å bli deprimert. Prøv du også, da vel!

Narsissisme
(Advarsel: Bruk med måte. Bør ikke inntas sammen med troen på fri vilje eller stormannsgalskap, da bivirkninger kan oppstå) 

Amor Fati 
av Andre Bjerke

Ikke som en Cæsar gjorde, 
skal du med et sverd bevæbne 
deg mot verden, men med ordet: 
Amor Fati - elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte 
som din sterkeste befrier: 
Du har valgt din sti i krattet. 
Ikke skjel mot andre stier! 

Også smerten er din tjener. 
Lammet, sønderknust, elendig 
ser du at den gjenforener 
deg med det som er nødvendig. 

Også fallet, også sviket 
hjelper deg som dine venner. 
Dine nederlag er rike 
gaver, lagt i dine hender. 

Engang skal du, tilfredsstillet 
av å bli din skjebne verdig, 
vite: Dette har jeg villet. 
Alt som skjer meg, skjer rettferdig. 

Si da, når din levegledes 
grønne skog er gjennomvandret: 
Intet vil jeg anderledes. 
Intet ønsker jeg forandret.

Kanskje et litt banalt dikt, som oppsummerer Friedrich Nietsches forsvar mot den lett sinnsbedervende nihilismen.

Nok pølsevev, vi hopper over til spørmålene deres:

Hundrings:
Hva er ditt mål i livet, Jack Diamond?
- Å fullføre boka mi. Deretter å fullføre resten av bokserien.
- Jeg har også et par undermål, som går på å være fornøyd med hvordan jeg har utnyttet livet mitt når jeg dør. Omtrent som den følelsen man har når man har utforsket hele kartet i spill som Age of Empires, Heroes III eller Diablo.

Helene:
1. Røyker eller snuser du?
- Nei overhodet ikke. Jeg prøver å holde meg unna alt som er avhengighetsskapende, fordi det begrenser meg. 
Jeg bruker ikke:
- røyk
- snus
- opiater
- hallusinogene stoffer
- lipsyl
- håndkrem

Har tapt kampen mot:
- luft
- vann
- mat

2. Flaueste øyeblikk?
- Det var en sykt irriterende jente på barneskolen som alltid skulle blande seg opp i ting. Vi mobbet henne en del, og det sier litt, for jeg var litt av en nerd selv. Fortsatt mener jeg at hun fortjente det, fordi hun begynte. Vi prøvde ofte å gjøre opp for oss og å slutte å mobbe henne og være greie mot henne, men hun var bare sjukt dust. Tough luck. Uansett, var jeg skikkelig irritert på hvordan hun stakk nesa si opp i ting, og da jeg en dag (tror det var i fjerde eller femte klasse) måtte på do midt i timen, og gikk fram til læreren og spurte om å få gå ut, visste jeg at hun kom til å spørre: 
    "Hvor skal du hen, 'a?"
Men denne gangen skulle jeg sette henne på plass. Jeg vet ikke om jeg hadde planlagt det, det var kanskje en impulshandling som kom ut av oppbygds frustrasjon og sinne, men hvertfall snudde jeg i døra da hun spurte, og vill i blikket ropte jeg: "JEG MÅ BÆÆSJEEEE!".
Fornøyd med dette smalt jeg igjen døra og gikk på do, men under den stille refleksjonen en bare kan unne seg i folketomme skoleganger og når en slapper av med bommelom, snek det seg en guffen følelse over meg. Jeg begynte faktisk å lure på om det kanskje ikke hørtes så kult ut som jeg først hadde tenkt. Dette bygget seg opp verre og verre mens jeg gikk tilbake til klasserommet i øverste etasje, og da jeg åpnet døra, litt sånn prøvende, ble jeg møtt av en vegg av latter. Jeg har aldri vært så flau i hele mitt liv.

Fluekongen:
Det er faktisk veldig tøft å treffe på bloggere som kjenner en igjen. Jeg har jo vært så bold og postet bilde av meg selv på bloggen, i motsetning til mange mystikere.

Er du en ryddig person?
- Ohohom jeg eher Ahahahahahryhyhyddig ihihihiahohoho *hikst*, du er en fihihin en, du...
Neida, så ille er det ikke, faktisk, jeg er veldig glad i system. Og det skal være mitt eget system. Andres systemer frustrerer meg. Dette gjelder for eksempel musikkbiblioteket, klesskapet, kleskommoden, tegningene mine, og alt jeg vil ta vare på til en uviss fremtid. Jeg liker aller mest å føle at jeg har kontroll over rot, for eksempel skriver jeg opp alt jeg har med meg når jeg drar på ferie, ned til hvert enkelt element i toalettmappa. På selve ferien ligger alt strødd utover, men når jeg skal hjem igjen legger jeg alt jeg finner fremfor meg, og krysser av for når jeg legger det oppi kofferten. Det fungerer alltid, har sluttet å glemme igjen viktige eiendeler på hoteller og hytter rundt om i verden.

Håkon den andre:
Synes du Nøtterøy-revyen var bedre enn Grevens?
- Nei, men den var ikke så dårlig som noen skulle ha det til. Det meste som sto i anmeldelsen var fortjent. Det var vår anmeldelse jeg synes var streng...

3 på topp av turn-offs
- Skal prøve å svare mer om faktiske turn-offs enn syke, ekle ting. 
1. Jeg pleier å baile fra en jente på dansegulvet hvis hun blir altfor pågående, omtrent uansett. Det er forskjell på å ta initiativ og ha det gøy, og å henge på en som en klegg. Det skinner også gjennom selv om hun prøver å danse nasty med en tilfeldig valgt person for å være hard-to-get. Umodent. 
2. Hvis hun under akten er helt inaktiv, er det jævlig kjedelig å holde på, og da synker min interesse drastisk. Sex skal dreie seg om de to som holder på, og å vise at en vil ha hverandre.
3. Skikkelig fulle jenter er bare vilt lite tiltrekkende. Når du er vasstrukken, óg snøvler, óg tror du er jævlig sexy, da er du ikke det, jente.

Lillian:
Hva skal du bli når du blir stor?
- Alt dette: Sanger, forfatter, produsent, regissør, manusforfatter, arkitekt, journalist, illustratør, kunstner, reklameinnovatør, konseptdesigner, klesdesigner, skuespiller, tegnefilmdubber, milliarder, Indiana Jones, Batman og allmektig.  

Sikkert noe jeg har glemt, også.

3 på topp av turn-ons?
1. Jeg går alltid etter de noe edruelige narsissistene. Ha god selvinnsikt, og deretter: elsk deg selv.
2. Hvordan få Håkon på kroken:
- Vi er på en dårlig fest. Alle folka er skikkelig drita, hyler og skriker og hører på slitsom trance (det finnes bra musikk i alle sjangre, men også dårlig). Du er edruelig, og holder deg på utsiden av festen, og legger merke til at jeg gjør det samme. Jeg er din når du sier: "Hey, du, mr. Rødvin på Spritfest, hva sier du til at vi setter på (Small Faces, Beach Boys etc.) og danser dette trancehelvetet ut av huset?" (Unntak gjøres for jentevenninner jeg evt. kom på festen med, som ikke ville vært jentevenninner hvis ikke de hadde ment akkurat det der fra før)
- Vi er på en kjedelig fest. De fleste sitter og stirrer ut i lufta, men jeg er rastløs. Ingen blir enige om musikken (så snart én har satt på Metallica, bytter en annen til Jay-Z). Du vinner meg lett med en: "Okay, dette blir for dumt. Nå setter vi på (Jamiroquai eller noe annet funky), og skaper stemning her. Hvis ikke det funker, går vi en tur."
- Vi er på nachspiel, og har pratet en del. Du setter på en rolig låt med (Nina Simone, Miles Davis, John Coltrane, Jaga etc.), og sier, "Du? Massér meg."
3. Siste turn-on er at du ganske enkelt har enten stil eller utseende. Og gjerne begge deler. En kul stil er en gjennomført en, med kompleksiteter og overraskelser. Her er noen eksempler:

- Den sofistikerte jenta som føler seg litt for god for dette stedet, kler seg pent dog veloverveid (mørke toner av ett fargetema), type Audrey Hepburn. Karl Lagerfeld er en av dine yndlingsdesignere.
- Jenta som kler seg vågalt og levende (med vågalt mener jeg ikke thrashy og vise mye hud og sånn, men mer det at hun ikke er redd for å bruke det hun nylig har sett og likt på en catwalk). Miu Miu og sommer-Etro.
- Tomboy-jenta som driter i de tingene jeg synes er interessant, foretrekker øl framfor vin, lyssnar på Eve fordi Eve er original, og viser interesse ved aktivt å prøve å ikke gjøre det. 

Grifftun:
Største tabbe?
Vrien, den. Jeg pleier å sno min oppfattelse av virkeligheten slik at store tabber får gode konsekvenser. Det er de små tabbene som jeg gjør store, slik som klesbom eller overivrighet. Var nylig på fest med en jente som jeg syntes var søt, men jeg var nok litt for full til å stay cool, og falt litt sånn delvis i grav nummer 1 av turn-offs selv. Men bare litt, da. Ikke noe jeg ikke kan fikse på ved å bare konsentrere meg litt om oppførsel når jeg møter henne senere. Hvis jeg gjør en tabbe, skal du derimot ha sterk personlighet for å knekke min evne til å vri den til noe positivt. All ære til Frode som holder meg skarp på det området.

Feil:
Hva må jeg gjøre for å få Håvard inn på blogg.no?
- Tillate meg å vise ham den meldingen du nettopp skrev. Du har en egen evne til å være oppriktig flatterende, Karina.

Ole-Wombat:
Hva er det du har gjort i løpet av de siste seks månedene som du rødmer når du tenker på?
Slike spørsmål er farlige fordi de fort kan utlevere noen. Jeg kan allikevel si at jeg rødmer litt når jeg tenker på en fest der jeg danset litt for mye og nært med litt for mye eldre jenter (modenhet er noen ganger veldig sexy, og etter en del fuktighet faktisk besnærende). Vi snakker ikke AFP-ordning neste, altså, men med all respekt til dere som er i sjiktet 23-28, dere er kanskje ikke gamle, det er ikke 50-åringer heller, men dere er definitivt eldre enn meg.

Merci Beaucoup:
1. Er du forlovet?
- Ja, jeg er forlovet, selv om det er en slags utsatt forlovelse på ubestemt tid som du innrømmet at bare var på tull, samtidig som du nevnte alt dette i sammenheng med den type amerikansk sit-comløfte om at hvis begge er ledige når man er førti så tar de og gifter seg. Siden mange ord ikke er ytret i denne saken, og mye henger i luften rundt grøten fortsatt, vet jeg ikke hvor grøten står, og velger å betrakte meg selv som singel inntil eventuelt initiativ.

2. I så fall, med hvem?
Med deg, selvfølgelig. 

3. Hvilken øyefarge har hun?
Jeg har enda ikke sett et godt bilde av deg (også jeg som bryr meg så mye om stil også, da!), så det vet jeg ikke. Tipper blågrønt, som jeg selv.

4. Er du lykkelig?
I forlovelsen, mener du? Tja, har ikke veid livet mitt så mye opp mot akkurat det.
Ellers har jeg ikke vært så lykkelig som jeg er nå på flere år. 18 stk, for å være eksakt. Turns out, I was able to shape my mind, after all..!

TFT:
Du stilte ikke et ordentlig spørsmål, men jeg skal prøve å svare.
Saw-filmene er, som jeg sa, fenomenalt nyskapende og veldreide. Jeg har enda tilgode å se fireren, men dette var i en bisetning om et ordspill, så jeg regnet ikke med at du skulle legge fokuset der. Jeg synes også at jeg da jeg var ferdig med å se treeren, hadde sett nok nå. Jeg prøver for øvrig alltid ikke å være forutinntatt mot filmer jeg skal til å se, så hvis den er bra og snører sammen de andre, så legger jeg merke til det (jeg sitter ikke og sier kjedelig og uoriginalt ut høyt mens jeg har to sjørøverlapper for øya).

Sara Johanne:
Hvordan vil du helst dø hvis du skal dø i en ulykke?
- Fugl føniks er en god inspirasjonskraft her, merker jeg. Et godt symbol på at jeg unngår alle begrensninger som blir satt på et valg, uansett.
Regner med du håpet på en skikkelig kreativt svar, så jeg vil også nevne at jeg kunne tenke meg å dø ved at jeg ved et uhell har limt hånden fast til hodet, en dag jeg spaserer på toppen av en bygning. I mitt forsøk på å løsne hånden snubler jeg i en ståltrådvase, og faller utfor bygningen. Hodet separeres fra kroppen når tråden strammes, og jeg blir hengende ca to meter over bakken, med hodet i hånda, slik at det stirrer rett ut på en gispende og traumatisert folkemengde.

Ida Wulff:
- Jeg sa ikke at det var bra at bandet satt i mørket, jeg sa at det var teit at de hadde lyssetting som bestod av fire maglites på en pinne, og at det eneste som kunne justeres var lysstyrken. Vi hadde haugevis av bevegelige og programmerte  lyskastere med mønstre og store fargespektre, strobebelysning og en lydtekniker som kunne sakene sine. Kjæresten din er søt, han, altså. Litt mandig for min smak, men.

Linn:
Hva er grunnen til den noe forstyrrende bakgrunnen på bloggen din?
- At jeg lekte meg med powerpoint i ti minutter da jeg drev og designet russebil-logoen. Og at jeg var inspirert av introen til (den nye) Casino Royale.

Hvilke ord liker du ikke?
- Sparkebukse, tube, tutt, pupp og skræve.

Hvilke jenter er søtest?
- Jeg har allerede nevnt hvem som er mest sexy, men søtest? Det må være jenter som har en liten obsession (f. eks sjokolade, anime, alver og drager eller eget utseende) men som kankje ikke akkurat skjuler seg bak, men mer har i bakhånd at de er fullt klar over dette, og er opptatt av det mye på grunn av at de med hensikt vil være søte.

Oda:
Det trenger du ikke nå lenger. Twixen får du av Amalie. Bra du likte skoene, folk gidder aldri kommentere sånt.

Hva er drømmejobben?
- Rull opp til "hva skal du bli når du blir stor", og les lista. Jeg skal selvfølgelig bli det jeg drømmer om å bli!

Hvis du skulle byttet liv med en annen person, hvem ville du valgt?
- Albus Parsifal Ulfrik Brian Humlesnurr. Lett.

Afterlaugh:
Hvilken kroppsdel er du mest fornøyd med?
- Leppene, kanskje ansiktsformen generelt.

Hvor mye tid og penger, og hva bruker du på håret? (sic!)
- Når det gjelder sjampo, er jeg litt sånn skjemme meg selv bort, så jeg bruker dyre merker som Sebastian eller System Professional. Voksene jeg sverger til er Urban Elements eller ID, som også ligger i det høye prissjiktet. Skal jeg på fest stjeler jeg ytterligere produkter fra mamma. Jeg klipper meg alltid hos frisør, og veksler da mellom en mannlig, stilbevisst type, som jeg har blitt god kompis med, og en venninne av min stemor. Begge er dyktige.
Å style håret tar min ett minutt og maks ett kvarter. Har alltid dårlig tid på morgenen, så det hender at jeg påfører voks i håret på bussholdeplassen eller på bussen. Noen kjenner meg igjen for akkurat det.

Hvis du skulle spist en annen person, hvem ville du spist?
- Vanskelig den, er så mange jeg har lyst på. Idrettsfolk smaker godt, da. Måtte blitt en håndballjente.

Frida:
Hvis du skulle datet en annen blogger, hvem?
- Her er det lett å såre noen**. Det er faktisk mange søte bloggere. Det er også mange søte bloggere med store, sterke (evt. vakre og definitivt bedre, Ida) kjærester, så jeg skal prøve å nevne et par med unevnt eller åpen sivil status, som også er i noenlunde samme alder, og som jeg ikke har møtt før. 

- Merci Beaucoup er et åpenbart førstevalg til date, hun er smart som pokker og jeg er interessert i å få vite mer.

- Kristin Apeklatt er søt, selvstendig, og har stil. Reisen er kortere også.
- Stylish har peiling på hva som er stylish. Jeg er forholdsvis enig med henne i nesten alt som har med mote å gjøre
- In lust we trust er levende og gjennomført
- Champagne Supernova er dritkul, og sjarmerende.

Fortvil ikke hvis du ikke sto på lista, jeg satt grensen ved fem, fordi jeg er trøtt og kan ikke fortsette all evighet. Kan tenke på hvertfall fire til som burde stått, men så må jeg jo skrive noe pent om dem alle, også, da. Egentlig kan jeg ikke tenke meg en blogger jeg ikke kunne ha lyst til å date. Jeg er glad i dere alle sammen!

Miss Clumsy:
1. Vet foreldrene dine at du blogger?
- Ja, men det er litt sånn at jeg skryter uhemmet av alt jeg driver med, og de gidder ikke sjekke ut hva det er for hver nye sak.

2. Tror du på kjærlighet ved første blikk?
- Til nå har jeg vel ikke en gang trodd på ekte kjærlighet. Men jeg tror at to mennesker kan passe så bra sammen at det synes klart for begge med én gang.

3. Tror du at du kommer til å møte ei, og bli med henne resten av livet?
- Jeg har et anstrengt forhold til det å tro, men velger å håpe rimelig ofte. Jeg skrev en engelsk tekst en gang, i en litt blå periode:

Once again, I am stuck, with options I can't live with. My life is the helpless result of coincidental clashes between freely roaming objects. True enough, what I say and do may influence the world around me, yet none of the possible outcomes yield satisfaction. It's like being a fish in an aquarium, as even if I had figured out a way to escape my glass prison, I am shaped for a life in the water, and will never be able to take part in the liveliness beyond. That is the nature of ultimate remoteness, I think. Although my lifeline often extends alongside with those of others, I remain forever alone, with no sincere hope for a change. Still I search, perhaps mostly for the thrill, and the lovely absence of thought associated with (or provided by) searching. The quest is to find myself, inside someone else. That seems to me the most logical goal. May this text be bait, or a flashlight of scrutiny upon every reader. It would reveal itself to the right one, should such a person exist. Feel free to think less of me for trying.

Oops... alea iacta est!

The problem:
I have realised that my attractions are limited. This, I deduct, is the reason behind my great span of interests. There is always a point where the effort of digging deeper exceeds my hunger for knowledge, mastering or whatever I am trying to achieve. I blame circumstance for the development of such a trait, and questions emerge from dark corners of my mind: Will I ever be able to devote myself completely to anything, or am I doomed to keep on reserving my feelings in case of change? My own genuine, limitless affection, is that what I search within another human being? I am afraid of shattering beyond repair - a plausible outcome, should signs of this existence continue to elude me.

4. Favorittfilm?
- Det har jeg ikke. Jeg har en favorittfilm-matrise som inneholder sånn ca 250 filmer. De skal ikke listes opp her. Jeg er glad i nesten all film.

5. Hvem beundrer du mest, og hvem er du redd for å bli som?
- Et bra spørsmål. Jeg beundrer alle som er multitalenter og kan bruke talentene på et profesjonelt plan. Jeg beundrer kanskje aller mest Albus Humlesnurr, og dermed muligens Joanne Kathleen Rowling. Ikke på grunn av magiske prestasjoner, men på grunn at hva han tenker, og hvordan han takler situasjoner. Jeg vet først hvem jeg kunne blitt som etter at jeg har kommet over det nivået der det er mulig å bli sånn, om du skjønner. For eksempel lå jeg an til å bli lystløgner på barneskolen, men har overvunnet det nå. Peer Gynt er jo en overhengende fare, fortsatt da, fordi han aldri er ferdig med å utvikle seg.

Det fullender vel min lange skriveøkt i natt. Puh! Håper jeg får uttelling i form av lesere og kommentarer...

*Egentlig heter jeg Håkon, men etter en stor konkurranse der jeg utlovet en hel Twix i belønning, kom Oda (http://justoda.blogspot.com/) fram til at jeg burde hete Jack Diamond. Dette var så kult at jeg syntes det var skikkelig kult. Twix på vei til deg.
**Eller skremme noen

Påskemorgen slukker sorgen,

Arghh!
Hvilken verre måte å starte en dag på, enn til atonal strupesang fra mine to små brødre! De kunne heller brukt skoletiden til å lære noe nyttig, alt de vet om verdenshistorien, likningssett, termofysikk, fortellerkunst, gresk, engelsk, latin, filosofi og kvantemekanikk har de lært av meg på vei hjem fra taekwon-dotrening. Hva har de igjen etter 6 års skolegang? De vet forskjellen på sebrafarging (når man forter seg med å fargelegge kaninen for å kunne gjøre noe annet), og vanlig farging. Jo, og så har de lært en fin sang, som de skal synge i kirken på fredag. Vil du høre, Håkon?

På-ske-mor-gen
Jeg våknet i dag med minnene fra år med årlig obligatorisk indoktrinering godt tredd nedover ørene. 
slu-kker sor-gen 
Jeg husker det tok en evighet bare å komme til andre strofe... 
slu-kker sor-gen til e-vig tiiiiid!
Mikrofon skulle framheve alle oppnåelige frekvenser innenfor menneskets hørselsregister (samtidig) når barneskolens beste, eller hvertfall ivrigste, solister fikk skjerpe sine vokale negler på min hjernehinne!
Den har oss gi-vet
Det var ikke så verst, vi kaller det stille før stormen. Bare vent, nå kommer det:
Lyyyyyy-set og li-vet
Nervene mine! Det skal ikke være en septim! Vedder en femmer på at hun bommer på neste akkordskifte...
ly-set og li-vet til dag-ning bliiiid
...takk, og takk, og takk, ja. Jeg kan trenge de pengene, det er dyrt å få transplantert inn nye trommehinner.
påå-ske-mor-gen
fader vår, du som er i himmelen...
slu-kker sor-gen
..smite that girl with thunderbolts!
slu-kker sor-gen til e-vig tiiid!

Stillhet. Halleluja, jeg er bønnhørt! En så salig opplevelse får en bare i en kirke. Det er nesten så en lurer på om ikke det finnes en Gu...
REEE-DNINGS MAAA-NNEN EEEEER OPP-STAA-NDEN...
#$%& Murphys lov

Jeg skal faktisk skrive et lite innlegg om pedagogikk, men først vil jeg bare si at jeg fra å ha ment at alt er forgjengelig, nå har endret mening. Smaken av rips med vaniljesaus er like fantastisk nå som da jeg var liten. Hume tar feil, forestillingen kan være like klar som inntrykket. Det er ubetvilelig det beste som finnes på jord, og jeg simpelthen måtte avbryte innlegget for å informere om at jeg nå inntar en stor porsjon av nettopp dette. Envy me, som Gucci så pent kalte en parfymeserie for omtrent to år siden. 
22032008545

Hvor var jeg? Jo, i sofaen (2x skarptromme + cymbal).

Mine to små brødre går altså i 6. klasse, og de har hatt samme norsklærerinne siden første. De går på den samme skolen som jeg gikk på, og lærer der å lese og skrive og dyrke sine små talenter for å rustes opp til å bli neste decenniums ungdommer, og dernest, arbeidstakere. Lærerinnen de har er veldig hyggelig. Mange mennesker er det, så det alene er ikke nok til å kvalifisere til å bli en god lærer.

Etter fjerde skoledag kom mine brødre hjem med en lapp, (som de hadde glemt å levere etter første skoledag, men det er ikke poenget) og på denne lappen var overskriften: Til alle foreldre. Det var den eneste setningen som var stavet riktig. Resten var full av særskriving, apostrof før genitivs -s, enkeltkonsonanter og substituttord i anførselstegn á la "jeg vet ikke om det finnes et ord for det jeg prøver å skildre, så jeg velger et nærliggende ord og setter det i anførselstegn, så forstår alle sikkert hva jeg mener". Jeg satt med dinglende hake og "øya på stilk", om du skjønner hva jeg mener, for hva skulle det bli ut av mine småsøsken når de måtte tilbringe størstedelen av dagen med å fargelegge dyr?

Enhver dårlig familiefilm fra 80 og 90-tallet kan fortelle oss at barn blir undervurdert til stadighet. Og selv om de kanskje ikke er så rådsnare og handlekraftige som Hollywood gjerne skal ha det til, så er det et faktum at barn er i stand til å forstå helt utrolige ting, og bearbeide den informasjonen de blir gitt med så mange referanser at kreativitet er en skala for maur.

Det meste er forgjengelig. Barne-TV har passert revy og blitt farse. Da vi var unge så vi serier som Elefanten Mumfie, Flukten fra dyreskogen, Narnia, Tintin, Ronja Røverdatter og Mummitrollet. Seriene tok oss dypt med inn i samfunnsrelaterte problemstillinger som familieproblemer, sviktende autoritetsfigurer, sosial dumping og menneskets skjødesløse oppførsel i forhold til naturen. Vi satt og var redde, for rett som det var døde Max Mekkers fugl "lille blå" eller kanskje Aslan selv og vi fikk smake på sorgens tyngde og lærte å leve med den. I dag...

...i dag er barne-TV ødelagt av det politisk korrekte. En haug med ungdommer som hopper rundt i teite hjemmelagde kostymer og forsøker å være morsomme på et nivå som faller altfor naturlig for dem. Alt skal være så forbannet morsomt, og når man lager underholdning for barn, så undervurderer man alltid sitt publikum. Det koster ingen kraftanstrengelse å lage noe upersonlig vås som man til tider ler av, det som er vanskelig er å lage det som fengsler. Som får deg til å vente i spenning til neste episode, fordi du ikke må gå glipp av hva som skjer.

Det latterligste jeg har sett ytret i barne-TV-studioet, var den gangen barne-TV-vertene hadde satt opp Peer Gynt. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å sitte og se verdens aller dypeste stykke bli brutalt voldtatt av fire post-pubertale ungdommer. Fritt etter hukommelsen.

Det sitter en jente på en stol med en CD-spiller ved siden av seg. Den spiller Dovregubbens hall. To andre jenter danser en slags improvisert sumobryter-dans hvorpå den éne forklarer at de alle tre er troll. Da kommer en gutt inn, kledt som askeladden fra Ivo Caprino-tolkningen.
"Jeg vil gjerne gifte meg med datteren din!" sier han, og smiler.
"Men det ville ikke dovregubben," forklarer en av jentene, "for Peer, han var ikke helt seg selv, han var bare seg selv nok, og da går det ikke, skjønner du."

Alle som har felt en tåre av selvinnsikt når Peer Gynt bedyrer oss at han er som en løk (lag på lag, men ingen kjerne), brenner gladelig en ambassade for slik blasfemi. Fysjom!

Vi kan jo ikke klandre dem, barne-TV-redaksjonen, altså. De må jo konkurrere med Disney Channel, Toon Disney, Playhouse Disney, Nickelodeon og Cartoon Network som selger dårlig underholdning 24/7. Og selv om både jeg og brødrene mine storkoser oss med MEGAS XLR, Barbaren Dave og Yu-Gi-Oh, betyr ikke det at det er kun slikt vi vil se.

megasxlrtitle
MEGAS XLR, en original serie med mange popkulturreferanser og god dialog. Serien tar alltid en uventet vending, og jeg ler ofte høyt.

davebarbarian
Det finnes mange serier som tøyser med alle klisjéene de kommer over (snakke med fortellerstemmen, bryte den fjerde veggen, ikke holde seg til settingen, og parodiere andre filmer), men ingen gjør det så gjennomført og uventet som Barbaren Dave.

yugioh
Yu-Gi-Oh! Ved første øyekast den tåpeligste serien som mine brødre har latt surre på skjermen mens jeg gjorde lekser, men etter å ha tatt en titt, faktisk en utrolig smart dialog, herlige ordspill, selvironi og fornærmelser, og ordentlig taktikk det går an å følge med på bak hvert kortspill. Så får det bare være at det er forutsigbart.

Læ-rer-sta-nden er ikke oppstan-den, den har bare dødskramper. Det aller mest lavtlønnede yrket er de som skal skape nye hoder? Det henger ikke på greip! Kan man klare seg med en toer i matte for å komme inn på lærerskolen? Det er skandaløst! Norges beste kvinner og menn skulle vært i dette yrket, som beundringsverdige rollemodeller og aktive motstandere mot skoleleihet. De skulle være objektive, raffinerte, og utvikle potensialet i ethvert barn! De skulle tenke lengst, slik at de lot barna tenke selv! Tar jeg leken fra barna, sier du? Den har nok overpedagogiske programledere i barne-TV stjålet til eget bruk for lenge siden.

Lille Marius døde mens han pugget latinske uttrykk. Jeg tør vedde på at neste dødsfall kommer når en oppegående unge som heller vil skape noe nytt, for n-te gang blir tvunget til å unngå sebrafarging for enhver pris. Ja til nysgjerrighet, kunnskapstørst og gode pedagoger i norsk skole! Miss Honey, herr Humlesnurr og herr Kusakabe, vennligst kom og slukk sorgen til evig tid!

Finnes det en mening med livet,

- og kan vi observere den hvis vi bygger et elektronmikroskop som er stort nok?

Av Håkon S Marcus

Det finnes et utall fenomener som vitenskapen ikke kan forklare. Blant disse hører tanker og følelser, kjærlighet, vennskap og hat. Det finnes ikke en kjemisk forbindelse for dugnadsarbeid, og sjelen er ikke bygget opp av grunnstoffer. Eller?

Alle slike begreper er laget av mennesker. De beskriver noe abstrakt, noe vi ikke sanser, men som vi allikevel bygger på sanseerfaringer. Hva om disse begrepene egentlig ikke finnes? Vi vet jo at en vegg egentlig er en kompleks sammensetning av forskjellige atomer, allikevel kan vi ikke sanse det, det er noe vi må tenke oss til. For å lette kommunikasjonen mellom oss, kaller alle den for en "vegg", og ikke en "kompleks vevning av subatomære partikler". Kan ikke følelser beskrives på samme måten: som veldig mange veldig små elektriske og kjemiske reaksjoner i hjernen og sentralnervesystemet som for menneskesinnet likner veldig på en følelse? En illusjon om kjærlighet, eller hat for den saks skyld? Det er overhodet ikke en vakker beskrivelse, men så er det ikke sant alt som er vakkert, heller. Og hvor stor rolle spiller det for oss, når vi ikke kan merke forskjellen, uansett?

Sannheten er at vi alltid vil kunne finne en årsak. Alle begreper mennesket er i stand til å forestille seg, er forårsaket av noe annet, og dessuten har de en virkning, altså at de forårsaker andre hendelser og begreper. Grunnen til at vi allikevel sier at det er en forskjell på det at to kjemiske stoffer kan reagere, og det at en mann kan elske en kvinne, tror jeg er at vi egentlig er redd for at det ikke finnes en mening med livet. Hvis alle ting og hendelser kan forklares som et ledd i en lang kjedereaksjon, er det ikke så mye mer gåtefullt ved verdens naturlige gåter enn at de er tilnærmet tilfeldige. Mange mennesker er villige til å tro på hva det skal være, for å slippe å forestille seg akkurat det. Derfor spør man ikke om det finnes en mening med livet, man spør alltid etter hva som er meningen med livet, altså hvordan vi kan finne svaret på tilværelsen.

Jeg svarer at det er å stille feil spørsmål.

For femti år siden rullet den første lego-klossen ned i en eske fra et samlebånd på en fabrikk i Billund i Danmark. Dette plastleketøyet består av mange klosser med forskjellige former og egenskaper som, dersom man kombinerer dem riktig, kan settes sammen til hva som helst. Forretningsideen var dessverre ikke original. Allerede 2400 år tidligere, lekte de førsokratiske filosofene Demokrit og Leukippos med den samme ideen. De mente at alle ting i hele verden måtte være bygget opp av en del forskjellige grunnklosser som var satt sammen på ymse måter. De kalte disse klossene for atomer, fordi "atomos" betyr udelelig på gammelt gresk. Etter at man i 1803 tok opp igjen denne teorien, har hele denne oppfatningen bokstavelig talt slått sprekker. I 1913 presenterte for eksempel fysikeren Niels Bohr sin atommodell: Det udelelige atomet kan, ironisk nok, deles opp i tre underliggende elementærpartikler som kalles nøytroner, protoner og elektroner. I løpet av en verdenskrig ble atomet spaltet, og i dag har vi en rekke enorme maskiner kalt partikkelakseleratorer, som igjen deler disse atomdelene opp i mange forskjellige kvarker. Jo større vi bygger disse maskinene, jo flere partikler finner vi, ser det ut som. Det har resultert i at vi har oppdaget en hel haug med umulige partikler, som enten er hadroner eller leptoner. Vi tenker oss også at det finnes en del partikler som vi ikke har oppdaget ennå, men som etter all sannsynlighet eksisterer. Den en gang minste, udelelige byggeklossen som vi kaller atomet er en kompleks gigantstruktur i forhold.

Det finnes to hovedretninger innen filosofi. Den ene er grunnlagt av Platon, og kalles for rasjonalismen. Rasjonalismen går ut på at mennesket ikke er i stand til å sanse korrekt, hvilket betyr at den eneste måten en kan oppnå sikker kunnskap er ved å benytte ratio, fornuften. Grunnen til dette var at sansene kunne bedras, for eksempel ser det jo ut som to togskinner møtes i det fjerne. En må altså tenke seg til sannhet. Den andre hovedretningen er grunnlagt av Platons elev Aristoteles, som hevdet at ratio bare måtte brukes til å tolke det man sanser, fordi fornuften selv bygger på de første sanseinntrykk. Alle senere filosofer har bare kommet med nye teser (påstander), antiteser (motargumenter), og synteser (kompromiss) mellom disse to synene, og det er derfor vi sier at all vestlig filosofi egentlig er fotnoter av Platon og Aristoteles.

Av disse to retningene har jeg mest til overs for empirismen, fordi den ikke bygger på sikre påstander (aksiomer). Det er dermed i prinsippet ikke mulig å bygge en religion eller overtro ut fra denne retningen, fordi en religion forutsetter at vi allerede har godtatt den usanselige Gud som et premiss. Men jeg begynner å lure på om det er mulig for et menneskesinn, ikke å forutsette noe som helst. "Jeg tenker, altså er jeg", ble Descartes enig med seg selv om. Og fra det øyeblikket var han rasjonalist.

Fra tidenes morgen har menneskene beskjeftiget seg med tre ting. Det ene, sosialt virke, dreier seg om forplantning. Det andre dreier seg om å skaffe seg nok (det vil si flest mulig) av gjenstander eller begreper (herunder: penger, makt, respekt, innsikt, god karma, colakorker etc.). Men det siste skiller seg litt ut fordi det består i å prøve å finne ut hvorfor vi driver og gjør de to andre tingene. Med andre ord, å søke etter meningen med livet. En sier ofte at det er dette spesielle aspektet ved menneskesinnet som skiller oss fra dyrene: vi er i stand til å reflektere rundt om det vi gjør har en hensikt. 

De første naturreligionene dreide seg ofte om lokale fenomener, som for eksempel sola. Det finnes ikke den menneskekultur som ikke har et forhold til sola og den påvirkningskraften den representerer. For noen var den et livgivende objekt, fullstendig nødvendig for deres eksistens, men for andre var den kanskje først og fremst årsaken til tørke. Man krevde en forklaring. Sola er en stor ball med gjødsel som rulles over himmelen av en skarabé, sa noen egyptere en gang. Andre sa at den var én stor appelsin i en kjerre, og så var det de som hevdet at det var refleksjon i et skjold som holdes av en båtfører. Til slutt slo alle egypterne sammen forklaringen sin, en hellig treenighet, og en kan jo tenke seg hva slags eksistensialistisk kaos det måtte ha ført med seg. Listen over mytiske forklaringer på verdensbildet er lang. Hver eneste personlighet som har levd siden det første resonnerende mennesket ble født har laget sin egen lille forklaring på alt som er sansbart i naturen. Ingen kristne har helt samme oppfatningen av hvordan Gud er, for selv intensiv indoktrinering makter ikke trenge forbi individets egen bearbeidelse av tankene.

En gang trodde noen mennesker at den lille øya de bodde på var verden, og at det ikke fantes noe bortenfor, og verdensbildet har bare utviklet seg siden. En gammel indisk skapelsesberetning hevdet en gang at verden var en skive som hvilte på ryggen av fire elefanter, som igjen sto på skallet til en stor skilpadde som svømte rundt i kosmos. Grekerne fant etter hvert ut at jorden var rund, og at vandrestjernene på himmelen måtte være andre planeter. Aristarkhos fra Alexandria lanserte en teori om at alle disse planetene kretset rundt solen. Mange mente dette heliosentriske verdensbildet hadde noe for seg, men det passet dårlig med menneskesynet til en viss kirke, så teoriene ble lagt på hylla fram til 1500-tallet. Etter hvert har vi funnet ut at universet er så mye større enn det, og slik det ser ut i dag har det ikke tenkt til å slutte å bli større med det første. Vitenskapen, og ikke religionen, har til nå gitt oss svar på hvordan universet virkelig ser ut.

Men nå har også den kjørt seg inn i et hjørne. Etter å ha regnet lenge på hvor mye masse det er i universet, har en kommet fram til et svar som ikke passer. Hvis vi ser på den gravitasjonskraften universet har på lyset, har forskere nemlig funnet ut at det mangler en helt usannsynlig stor mengde med masse i universet. Denne såkalte mørke materien kan ikke sees, fordi den ikke sender ut noen stråling, vi kan bare regne oss frem til at den må eksistere. Og ganske mange uavhengige forskere har sjekket og dobbeltsjekket og kommet frem til det samme resultatet: universet veier mer enn summen av den synlige massen.

Og ikke bare det! Det kan virke som om universet også akselererer i sin utvidelse, selv om lysfarten er den samme, så nå har det vitenskapelige presteskap regnet seg frem til to teorier om universets undergang. Enten kommer vi, i det som kalles "Big Rip", til å rives i stykker og spres for alle vinder, eller det kan være vi imploderer (altså at vi fortettes sammen til det samme punktet som vi begynte fra) til slik universet så ut før Big Bang, i et såkalt "Big Crunch"-scenario. Og det vil si at tiden også komprimeres i det samme energipunktet, slik at vi ikke egentlig kan snakke om noe før Big Bang eller noe etter Big Crunch.

Jeg stoler av en eller annen grunn på at det er noe i dette, at det er sant, dette rasjonalistiske våset som astrofysikerne har blitt enige om etter langt flere diskusjoner enn observasjoner. Dette er egentlig filosofi, og ikke vitenskap; jeg kan ikke si at det er mindre teit enn å tro at en gammel jøde i sin tid gikk på vannet, eller at sola er både kumøkk, appelsin og skjold på én gang. Gir vitenskapen noe bedre svar på gåtene i tilværelsen?

Jeg svarer at det er å stille feil spørsmål.

Jeg er overbevist om at det ikke er noen mening med livet. Misforstå meg ikke, det betyr ikke at vi står fritt til å stjele og drepe etter ønske og begjær, for uansett hvor lite hensikt på papiret det er i å ha et fungerende samfunn, så er det like meningsløst å ødelegge det, nå som det er her. Livet er kanskje en illusjon, men jeg liker det, og mitt liv blir egentlig enklere hvis jeg ikke reflekterer over hvorfor (mer enn kanskje en gang i blant). Det er bare det at jeg er ganske sikker på at det ikke finnes noen innprogrammerte regler om hva som er rett og galt, og godhet, ondskap og kjærlighet er illusjoner som mennesket ser fordi vi ikke oppfatter hele den komplekse strukturen bak. Kall meg gjerne gal, jeg er overbevist om at alt vi er, er én eneste, skikkelig lang, virkelig komplisert reaksjon av årsak og virkning. Hva den første årsaken var, og hva den siste virkningen vil være, kan nok ikke noen menneskeskapt religion, filosofi eller vitenskap gi noe godt svar på. Din gjetning er like fullverdig som min.

En eneste ting skal jeg bare ha nevnt, før jeg forlater dette tastaturet og tar meg et velfortjent (og lite gåtefullt) stykke kake. Som den skotske filosofen David Hume en gang skrev:
- en feil i religionen er livsfarlig, mens en feil i filosofien er bare tøvete.

Aldersgrense 18 år,


-Har du hørt at Cruise skal legges ned?
-Atdetvar?
-Cruise! De skal legges ned!
-Å. Så fælt, da.
-Jeg veit! Det eneste utestedet for folk under 20 i Tønsberg! Hvor skal vi være nå?
-Du kommer ikke inn på 20-årsgrense noe sted?
-Nei.
-Seems like you're screwed.
-Hæ?
-Virker som du sliter.
-Ja.

Det har faktisk kommet meg for øret at utestedet Cruise skal legges ned. Dårlig økonomi har visstnok ledet til at det eneste stedet der Tønsberg og Nøtterøys atten- og nittenåringer kan treffe et tilfeldig utvalg av likesinnede på byen, nå må kaste inn håndkleet (Oppmerksomme lesere vil kanskje påpeke at det finnes et annet utested også (jfr. Checkpoint), men en rask gallup blant disse leserne vil nok raskt avsløre at ingen av dem har vært der, og at bare noen få i det hele tatt vet sånn cirka hvor det ligger). Er det en forbannelse over alle sen-pubertale partyarenaer i Tønsberg? Tiger Tiger er utbrent for lenge siden, ingen har enda sjekket ut Checkpoint, og nå ligger også Cruise for døden?

Cruise går altså dukken på grunn av dårlig økonomi, og dette forekommer meg egentlig som ganske pussig. For å slite med dårlig økonomi, bør et foretak ha minst én av følgende:
  1. Lave inntekter
  2. Høye utgifter

Her kan det være nødvendig å beskrive det nevnte utestedet litt. Hver lørdag, mange fredager, en del torsdager og på noen onsdager holder stedet oppe. Da valfarter festeglade pojker og tjejer i min aldersgruppe til dette stedet, og betaler sytti kroner (eller mer) for å danse til svensk musikk og bli tafset på av folk de aldri ellers snakker med. I tillegg kommer jenter i alderen 14-17 enkelt forbi vaktholdet ved å ta i bruk et utspekulert triks som involverer stjålne førerkort, stempelforfalskning, bytting av bånd, kloroform og en og annen stump gjenstand (jeg har faktisk bevitnet slik planlegging mang en gang; ikke spør meg når og hvor). Når så disse er inne, tiltrekkes også menn i alderen 21-45, for å stå i utkanten av dansegulvet og betrakte. Slik er de alle bundet sammen i livets store sirkel.

Poenget mitt er at køene utenfor dette utestedet er lange, og det ser ut som om Cruise tjener penger i bøtter og spann hver åpne kveld, grunnet sitt ufrivillig store kundespekter. Og med ingen andre utgifter enn abonnementet på Absolute Music-serien og honoraret til den dristige DJ'en Disco-Daniel (som jobber gratis, fordi han eier stedet), burde det gi klingende mynt i kassa. Allikevel går det altså den veien høna sparker?

Det vil jeg klassisfisere som litt for mystisk til å være trolig, og jeg vil oppfordre alle tafseglade menn og forsmådde tiendeklassinger til å ta seg en pille og et stort glass melk og roe seg helt ned. Det er selvfølgelig mulig at jeg tar feil, men jeg tror egentlig vi har å gjøre med en aldri så liten fugl føniks her. Opp av asken vil det nok reise seg et nytt utested samme dag som det gamle går dukken.

Vi snakker nok navnebytte, kanskje også eierskifte, men etter to uker med fasadesnekring har dere utestedet deres tilbake igjen, og dere kan fortsette et lykkelig liv til tonene av Cascadas udødelige klassiker: "Everytime you touch".
hits