mars 2008

Anmeldelse av en anmeldelse!

Russerevyen har premiért, og Tønsbergs Blad gjennomførte som vanlig en real obduksjon, slik de av en eller annen grunn bare har bestemt seg for å gjøre med amatørproduksjoner, og ikke med de profesjonelle. Bare litt paradoksalt, men ikke kritikk, altså; det er mye fokus på konkurransen mellom revyene, og avisen tjener penger på å skrive om ting som folk vil vite om.

Revyen vår fikk en femmer, og det er konge!  Femmeren hadde derimot en unaturlig plassering, omtrent såpass at jeg fikk flashbacks til Extra Joker Nord. Femmer'n ble flau og snek seg ut på sida, det var en kamuflasjefemmer! Festlig, men kanskje litt pussig?

Selve anmeldelsen var vel og bra. Den begynte saklig, men hang seg forsåvidt opp i enkeltbeskrivelser av numrene, slik at det ble en del dødpunkter.

Så kommer vi til: the punchline!

Jeg skrev egenhendig en sang om Harald Langemyhr som trafficking-mogul. Basert på Tønsbergs Blads egne skriverier om karen. Men hva ser jeg? Nummeret er nevnt to ganger, vel og bra, men samtlige beskriver det som et spark i baken til en viss Anders Langemyhr? Var det ikke nettopp Tønsbergs Blad som introduserte herr Langemyhr til media? Uprofesjonelt altså. Av en eller annen grunn blandet nok den gode journalist sketsjen om Langemyhr med den om FPU-leder Anders Maier ("Ta en flyer fra Anders Maier!")

Innsatsvilje: ***
Bilder: ****
Ordtilfang: ***
Korrektur: *
Overskrift: *****

Alt i alt, en grei prestasjon. Sluttkarakter: 3.
_________________

Over til noe annet enn syt og klag, det fører jo bare til ubehag. Men hva skulle det være? Jo nå skal jeg fortelle om en teateropplevelse jeg hadde for et par måneder siden.

Jeg dro til Oslo sammen med min etter hvert ganske gode venn Frode. NSB kom dessverre tidsnok*, men selv om det innebar at vi måtte ta neste tog, forpurret det ikke våre planer om å spise en bedre middag i Tigerstaden, før vi spaserte til Det Norske Teater.

dodencollage1
Stine Mari Fyrileiv (bakerst) er vakker og heltemodig som Antigone.

Døden i Teben! Et dramaturgisk mesterverk fra antikkens Hellas. Født av Jomfru Sofokles, pint under yoga og pilates; sto derimot opp fra de døde tredje dag, denne gangen i Jon Fosses glimrende pennestrøk (og ungarske János Szász' regi). Sangerne var stødige som fjell. Skuespillet var fantastisk, særlig Stine Mari Fyrileiv i rollen som Antigone, og Sverre Bentzen som sjølve Oidipus. Beste jævla teateret jeg har sett noen gang.

Nå skal jeg skrive videre på boka mi. I morgen er atter en blogg!
_____________________
*Forsinkelser er ikke noe en må klage på. Da har man en god unnskyldning, samtidig som man rekker tog, fly eller buss.

Encore!

Da er første revyforestilling gjennomført, og den gikk over all forventning! Woohoo! Yay us! Noen mindre lydtekniske feil, men jeg snøvla ikke bort én linje, og det teller bra... Så får vi bare høre om Hundrings og frk. Wulff har noen påvirkningskraft på anmeldelsen i tb i morra, for jeg begynner å grine hvis vi får en toer.

Og blogg er høyst nødvendig! Jeg har lovet morosame historier og det skal det bli, men først en liten appell:

Nå er det nesten utsolgt for billetter, så det er mulig vi setter opp ekstraforestilling på søndag - kom og se den!

Vel vel... Jeg har jo vurdert å legge ut et klipp fra revyen, det har jeg ikke fått tak i enda, men den som venter på Godot, venter aldri for lenge, som jeg pleier å si.

Haha, revyfesten, ja. Det var 21 stykk mer eller mindre heterogene mennesker fra revyen som skulle til meg og se Disneyfilmer og kose oss litt. Jeg lagde mat, min desiderte favorittrett til glede for nye lesere: columbusmarinerte laksefiléter med hjemmelaget kryddersmør, dampet broccoli og amandine-poteter. Til 21 mennesker (applaus!). Til fisk nøt de fleste av oss selvfølgelig hvitvin. Noen tok seg vel egentlig ikke tid til å nyte den en gang, for de var fine i farta allerede da vi var ferdige å spise. Jeg kommer nå til å bruke pseudonymer til glede for alle som ikke vil ha navnet sitt skrevet med rumpesvette her på bloggen min.

Vi begynte ganske rolig, med at Geir, pianisten i revyen, satt ved pianoet og holdt ønskekonsert med allsang på grensen til holmgang. Praten gikk lett rundt lokalet, og den frilynte Anne-Lise, som ikke har komplekser for noenting whatsoever, gjorde det til et periodisk fenomen å flashe bakdelen. Dette var den rolige begynnelsen.

Så brakte helvete løs. Alle danset til lyden av singlende glass, og snart var det duket for "flasketuten peker på". Først pekte den på Mette, som måtte kline med Trine. Etter flere drøye innlegg (fotslikking fant sted, og et kjønnsorgan eller to var hvertfall utenfor sin rettmessige plassering, veit jeg) landet den på Emilie, og dømte henne til å måtte sitte helt stille mens Andreas skulle spytte på henne. Spytte henne i trynet, liksom. At slikt lå latent i mine venner hadde jeg aldri drømt om. Og det er mer. Emilie ville ta hevn, så da jeg kom tilbake fra å ha kostet opp noen glasskår, fant jeg tre jenter i en klynge over Andreas. Én holdt armene hans nede, en annen dro ned buksa hans, og den tredje trykket en 1,5 liters flaske som hadde inneholdt Coca Cola godt opp i det stedet sola vanligvis ikke burde skinne (for anledningen hadde den og alle andre derimot fritt innsyn). Jeg kastet Cola-flasken uten å røre den tynne enden.

Og folk turnet i stolene. Og kastet ting. Og spydde. Selv om broccolien var rosa av rødvinsinntak var den fortsatt gjenkjennelig der den boltret seg i tre fine hauger utenfor på brosteinen. Minstemann på femten slokna i sofaen og våknet til sin forferdelse med Anne-Lises rumpeballer godt brettet rundt ansiktet. "Hjelming" kalte de det! Slike fester har jeg gjennom mitt hvertfall delvis fornuftige liv klart å styre unna, og nå var den plutselig hjemme i min egen stue! Mette sovnet på vei ut fra do. Karl og Anne-Lise skulle tisse i kryss, noe som endte i at Anne-Lise fikk teste temperaturen på urin. Vi så aldri noen Disney-film.

Labor Post Epulum, og jeg klarte jo selvfølgelig å glemme å lukke et vindu, samt verandadøra, da jeg etter å ha vasket og ryddet ferdig hastet av gårde til revyøvelse dagen etter. Min far var ikke overmåte glad for å finne ut det akkurat. Jeg skjønner ham.

Men på søndag er det teppefallsfest, og denne gangen ikke hos meg ... jeg skal nok få min hevn..!

Nå er allikevel klokken tolv, det er spøkelsestimen - jeg trenger søvn, folkens, mer fra meg en annen gang! Vi sees på revy!

Wideruss

Melder bare om at hyppigheten på blogginnlegg har falt drastisk den siste tiden på grunn av forberedelsene til Wideruss-revyen. I og med at denne spilles fra torsdag til søndag, ser jeg ikke noe poeng i å gjøre om på dette med det første.

Jeg kan nevne at mine neste innlegg kanskje kommer til å handle om:
  • Russerevyen og hvordan jeg følte det gikk (hvem vet, kanskje får jeg tak i et klipp eller to?)
  • Dårlig stand-up, og jeg snakker selvfølgelig om stand-upen på russeballet, som alle syntes var morsomt, men som jeg skal forklare med enkle ord og illustrasjoner at faktisk SUGDE.
  • Revyfesten forrige onsdag da unevnte personer gikk amok i min stue (vi snakker glassknusing, møbelturning, spytte på hverandre, hjelming (jeg kommer til å utdype) av en femten år gammel gutt, og en colaflaske som ble brukt som analdildo).
Så gled dere, selv om ventetiden kan bli lang.

Hva skal jeg hete i år, da?

Jeg er veldig glad i å skryte av at jeg har kommet inn på sanglinja på LIPA (Liverpool Institute for Performing Arts), skolen som også er kjent som Paul McCartney-skolen, og altså en av verdens best renommerte institusjoner for scenekunst. Bloggen er selvfølgelig en ypperlig anledning til å gjøre nettopp dette, og denne gangen skal jeg kamuflere min uhemmede stolthet i form av en slags konkurranse. 

For det har seg slik at skolen ligger i Liverpool, og mitt navn er Håkon. Det passer dårlig sammen. Noe jeg har lært på mine reiser i utlandet, er at ingen folk fra andre nasjonaliteter klarer å si Håkon. Selv i Sverige sier de Håkæn, når de skal si Håkon. 

Jeg må altså lage meg et artistnavn, og tenkte at jeg skulle arrangere en liten konkurranse for å hjelpe meg å finne nettopp det. Kommer du opp med et jeg velger å bruke, får du en Twix, som i realiteten utgjør to sjokolader.

Her er et par eksempler på uaktuelle artistnavn:
  • 50 pence
  • Ken
  • Ordogoth the Dread Lord
  • Michelle Pfeiffer
  • Snaxy Spice
  • Leonardo, Raphael, Michelangelo eller Donatello
  • Slartibartfast
  • h_orror
Lykke til!

Påskemorgen slukker sorgen,

Arghh!
Hvilken verre måte å starte en dag på, enn til atonal strupesang fra mine to små brødre! De kunne heller brukt skoletiden til å lære noe nyttig, alt de vet om verdenshistorien, likningssett, termofysikk, fortellerkunst, gresk, engelsk, latin, filosofi og kvantemekanikk har de lært av meg på vei hjem fra taekwon-dotrening. Hva har de igjen etter 6 års skolegang? De vet forskjellen på sebrafarging (når man forter seg med å fargelegge kaninen for å kunne gjøre noe annet), og vanlig farging. Jo, og så har de lært en fin sang, som de skal synge i kirken på fredag. Vil du høre, Håkon?

På-ske-mor-gen
Jeg våknet i dag med minnene fra år med årlig obligatorisk indoktrinering godt tredd nedover ørene. 
slu-kker sor-gen 
Jeg husker det tok en evighet bare å komme til andre strofe... 
slu-kker sor-gen til e-vig tiiiiid!
Mikrofon skulle framheve alle oppnåelige frekvenser innenfor menneskets hørselsregister (samtidig) når barneskolens beste, eller hvertfall ivrigste, solister fikk skjerpe sine vokale negler på min hjernehinne!
Den har oss gi-vet
Det var ikke så verst, vi kaller det stille før stormen. Bare vent, nå kommer det:
Lyyyyyy-set og li-vet
Nervene mine! Det skal ikke være en septim! Vedder en femmer på at hun bommer på neste akkordskifte...
ly-set og li-vet til dag-ning bliiiid
...takk, og takk, og takk, ja. Jeg kan trenge de pengene, det er dyrt å få transplantert inn nye trommehinner.
påå-ske-mor-gen
fader vår, du som er i himmelen...
slu-kker sor-gen
..smite that girl with thunderbolts!
slu-kker sor-gen til e-vig tiiid!

Stillhet. Halleluja, jeg er bønnhørt! En så salig opplevelse får en bare i en kirke. Det er nesten så en lurer på om ikke det finnes en Gu...
REEE-DNINGS MAAA-NNEN EEEEER OPP-STAA-NDEN...
#$%& Murphys lov

Jeg skal faktisk skrive et lite innlegg om pedagogikk, men først vil jeg bare si at jeg fra å ha ment at alt er forgjengelig, nå har endret mening. Smaken av rips med vaniljesaus er like fantastisk nå som da jeg var liten. Hume tar feil, forestillingen kan være like klar som inntrykket. Det er ubetvilelig det beste som finnes på jord, og jeg simpelthen måtte avbryte innlegget for å informere om at jeg nå inntar en stor porsjon av nettopp dette. Envy me, som Gucci så pent kalte en parfymeserie for omtrent to år siden. 
22032008545

Hvor var jeg? Jo, i sofaen (2x skarptromme + cymbal).

Mine to små brødre går altså i 6. klasse, og de har hatt samme norsklærerinne siden første. De går på den samme skolen som jeg gikk på, og lærer der å lese og skrive og dyrke sine små talenter for å rustes opp til å bli neste decenniums ungdommer, og dernest, arbeidstakere. Lærerinnen de har er veldig hyggelig. Mange mennesker er det, så det alene er ikke nok til å kvalifisere til å bli en god lærer.

Etter fjerde skoledag kom mine brødre hjem med en lapp, (som de hadde glemt å levere etter første skoledag, men det er ikke poenget) og på denne lappen var overskriften: Til alle foreldre. Det var den eneste setningen som var stavet riktig. Resten var full av særskriving, apostrof før genitivs -s, enkeltkonsonanter og substituttord i anførselstegn á la "jeg vet ikke om det finnes et ord for det jeg prøver å skildre, så jeg velger et nærliggende ord og setter det i anførselstegn, så forstår alle sikkert hva jeg mener". Jeg satt med dinglende hake og "øya på stilk", om du skjønner hva jeg mener, for hva skulle det bli ut av mine småsøsken når de måtte tilbringe størstedelen av dagen med å fargelegge dyr?

Enhver dårlig familiefilm fra 80 og 90-tallet kan fortelle oss at barn blir undervurdert til stadighet. Og selv om de kanskje ikke er så rådsnare og handlekraftige som Hollywood gjerne skal ha det til, så er det et faktum at barn er i stand til å forstå helt utrolige ting, og bearbeide den informasjonen de blir gitt med så mange referanser at kreativitet er en skala for maur.

Det meste er forgjengelig. Barne-TV har passert revy og blitt farse. Da vi var unge så vi serier som Elefanten Mumfie, Flukten fra dyreskogen, Narnia, Tintin, Ronja Røverdatter og Mummitrollet. Seriene tok oss dypt med inn i samfunnsrelaterte problemstillinger som familieproblemer, sviktende autoritetsfigurer, sosial dumping og menneskets skjødesløse oppførsel i forhold til naturen. Vi satt og var redde, for rett som det var døde Max Mekkers fugl "lille blå" eller kanskje Aslan selv og vi fikk smake på sorgens tyngde og lærte å leve med den. I dag...

...i dag er barne-TV ødelagt av det politisk korrekte. En haug med ungdommer som hopper rundt i teite hjemmelagde kostymer og forsøker å være morsomme på et nivå som faller altfor naturlig for dem. Alt skal være så forbannet morsomt, og når man lager underholdning for barn, så undervurderer man alltid sitt publikum. Det koster ingen kraftanstrengelse å lage noe upersonlig vås som man til tider ler av, det som er vanskelig er å lage det som fengsler. Som får deg til å vente i spenning til neste episode, fordi du ikke må gå glipp av hva som skjer.

Det latterligste jeg har sett ytret i barne-TV-studioet, var den gangen barne-TV-vertene hadde satt opp Peer Gynt. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å sitte og se verdens aller dypeste stykke bli brutalt voldtatt av fire post-pubertale ungdommer. Fritt etter hukommelsen.

Det sitter en jente på en stol med en CD-spiller ved siden av seg. Den spiller Dovregubbens hall. To andre jenter danser en slags improvisert sumobryter-dans hvorpå den éne forklarer at de alle tre er troll. Da kommer en gutt inn, kledt som askeladden fra Ivo Caprino-tolkningen.
"Jeg vil gjerne gifte meg med datteren din!" sier han, og smiler.
"Men det ville ikke dovregubben," forklarer en av jentene, "for Peer, han var ikke helt seg selv, han var bare seg selv nok, og da går det ikke, skjønner du."

Alle som har felt en tåre av selvinnsikt når Peer Gynt bedyrer oss at han er som en løk (lag på lag, men ingen kjerne), brenner gladelig en ambassade for slik blasfemi. Fysjom!

Vi kan jo ikke klandre dem, barne-TV-redaksjonen, altså. De må jo konkurrere med Disney Channel, Toon Disney, Playhouse Disney, Nickelodeon og Cartoon Network som selger dårlig underholdning 24/7. Og selv om både jeg og brødrene mine storkoser oss med MEGAS XLR, Barbaren Dave og Yu-Gi-Oh, betyr ikke det at det er kun slikt vi vil se.

megasxlrtitle
MEGAS XLR, en original serie med mange popkulturreferanser og god dialog. Serien tar alltid en uventet vending, og jeg ler ofte høyt.

davebarbarian
Det finnes mange serier som tøyser med alle klisjéene de kommer over (snakke med fortellerstemmen, bryte den fjerde veggen, ikke holde seg til settingen, og parodiere andre filmer), men ingen gjør det så gjennomført og uventet som Barbaren Dave.

yugioh
Yu-Gi-Oh! Ved første øyekast den tåpeligste serien som mine brødre har latt surre på skjermen mens jeg gjorde lekser, men etter å ha tatt en titt, faktisk en utrolig smart dialog, herlige ordspill, selvironi og fornærmelser, og ordentlig taktikk det går an å følge med på bak hvert kortspill. Så får det bare være at det er forutsigbart.

Læ-rer-sta-nden er ikke oppstan-den, den har bare dødskramper. Det aller mest lavtlønnede yrket er de som skal skape nye hoder? Det henger ikke på greip! Kan man klare seg med en toer i matte for å komme inn på lærerskolen? Det er skandaløst! Norges beste kvinner og menn skulle vært i dette yrket, som beundringsverdige rollemodeller og aktive motstandere mot skoleleihet. De skulle være objektive, raffinerte, og utvikle potensialet i ethvert barn! De skulle tenke lengst, slik at de lot barna tenke selv! Tar jeg leken fra barna, sier du? Den har nok overpedagogiske programledere i barne-TV stjålet til eget bruk for lenge siden.

Lille Marius døde mens han pugget latinske uttrykk. Jeg tør vedde på at neste dødsfall kommer når en oppegående unge som heller vil skape noe nytt, for n-te gang blir tvunget til å unngå sebrafarging for enhver pris. Ja til nysgjerrighet, kunnskapstørst og gode pedagoger i norsk skole! Miss Honey, herr Humlesnurr og herr Kusakabe, vennligst kom og slukk sorgen til evig tid!

Dances with Wulff,

"You're not as tall as I thought you'd be."
"Well, I'm short for my height..!"
"Now that makes sense, because ... I can usually tell how tall somebody is by their knock; you have a deceptively tall knock. Congratulations."
"So it's a good thing?"
"I don't know, I open the door, expecting you to be up here, you're down there ... That, combined with a low centre of gravity, forget about it!"

Dialogen over, er hentet fra filmen Lucky Number Slevin, og beskriver det første møtet mellom to av hovedpersonene. Og jeg nevner det, fordi jeg her om dagen også møtte en ny person.

Da jeg først ble introdusert til blogging, var det av en god kamerat som heter Sindre. Sindre kunne fortelle at han, som også var ny til bloggverdenen, hadde som stor drøm å havne på mest aktiv blogg-lista, der hvor Ida Wulff sto øverst. Og mye blir skrevet og sagt om frk. Wulff her på blogg.no. De fleste av oss som blogger mye sjekker bloggen hennes, Caffe Latte, nesten daglig. Mange av oss har involvert oss støttende i kampen mellom henne og den ubetvilelig publikumsvennlige, men dog så ærekjære og kritikkavvisende bloggeren Marie Amanda. Hun er vår NM-finalist i blogging. Hun er dronningen over blogg.no. Hun er kjent, og godt likt, og plutselig så var hun i bursdagen til Sindre..! Jeg trodde ikke mine egne øyne, ubekvem der jeg sto med en omsydd leopardveske til truse, og utover den kun øvre del av ryggtavlen tildekket. Et festlig påfunn rundt venner og kjente, men flaut når man oppdager at en står ansikt til ansikt med selveste nettsamfunnets grandmaster, Ida Albus Parsifal Ulfrik Brian Humlesnurr Wulff.

Det viste seg at Wulff hadde et svært så nøkternt blikk på seg selv som enehersker over Blogg.no, derav dialogen ovenfor. Hun ble svært overrasket, og muligens litt skremt, da jeg bedyret henne at jeg syntes det var like uvirkelig som det ville vært å treffe på Helena Bonham Carter på busstoppet når jeg skal til skolen. Og saken er, at selv om jeg som alltid skriver med en halvsarkastisk og overdreven tone, så er det tøys basert på sannhet. Det slo meg med en gang, den klisjéfylte tanken vi alle kjenner:
"Hei, vent, det kan ikke være? Er det? Jo, det er det! Det er Ida Wulff!"

Da har jeg reflektert litt rundt det, Ida. Fornøyd?

Sex,

Først vil jeg bare gratulere meg selv med fin-fin plassering nest øverst på mest aktive blogger-lista:

untitled1

Kødda, da. Jeg har faktisk redigert det. Knapt synlig, eller hva?

Så til saken: 

SEX

 

Now that's a headline for ya, masters and mistresses! Avisenes store lesermagnet, en verdensindustri i magasinformat, and by gods is it gonna propell me to the sky in terms of visitors! Hva er det med akkurat sex, som gjør at vi alle må ta en ekstra titt når det dukker opp et sted? Det er ikke hovedtema for bloggen min i dag, men jeg skal sette fingeren på noen punkter, før jeg går over til hovedtemaet.

Først og fremst inneholder det bokstaven x, men det er allikevel kort og man kan uttale det med letthet. X er en svært mystisk bokstav, som blir hengende igjen i munnen etter at den har blitt uttalt, og som opp gjennom tidene har markert både beliggenheten til skatter, farlige kjemikalier, onde doktorer, og den ukjente i en likning.

 

Grunn nummer to, er kanskje måten vi blir introdusert til sex på.
Som alle har visst, men mange har benektet siden tidenes morgen, har vi sexlysten i oss fra vi er små barn. Men det er ingen som introduserer oss til aktiviteten på det stadiet (de som gjør det blir hvertfall buret inn, heldigvis). Det er ingen naturlig tilnærming til idéen i barnehage og på barneskolen. Vi går rundt og er kåte fra tid til annen. De fleste av oss merker at det har med det annet kjønn å gjøre, men det eneste vi har sett er kanskje at noen voksne kysser. Dette er jo assosiert med noe jentete, og i vår kamp for ikke å være nettopp det, later mange gutter som om de ikke er ute etter kyssing, fram til det blir for spennende å la være. Jeg var en av de som dro det spillet lengst, feig som jeg var. Gradvis, fra 2. klasse og oppover, lærer vi bruddvis mer og mer om sex. Bitene hører ikke sammen, de virker helt ulogiske på oss, det er noe med tissen og fremmedord og en brukt kondom som Magnus fant i gangen! Jeg husker for eksempel jeg hadde trøbbel med å huske forskjellen på ereksjon og ejakulasjon. Denne naturligste ting blir ikke forklart oss, og vi tilvenner oss den heller ikke, den er et rituale vi bare ser når vi er involvert i ulovligheter, og vi merker at den til og med skjer med oss selv! Den følelsen av nysgjerrighet og skrekkblandet terror slipper oss aldri helt, og jeg merker tilogmed at jeg er så åpen nå at jeg må ta et glass vann for å skjerpe meg ned igjen.

Den tredje grunnen til at du lar ordet sex sette deg ut av spill, er at det blir brukt som statusmål. Har du sex i ung alder, vil de som ikke har det enten misunne deg eller hviske stygt om deg. Eller begge deler. Lenger ut i ungdomsalderen er det viktig å få rede på hvor god du er, om du strekker til. Og media harselerer med de som ikke gjør det, de som har for lange eller for korte organer, de som kommer for fort, eller de som ikke kommer i det hele tatt. Og jeg snakker ikke om leveren som organ, og ikke om å komme på besøk. Hele tiden måler du deg selv opp etter eksempelbilder som er laget av manusforfattere ikke ulike meg selv. For eksempel har jeg nå skremt vannet av sikkert 250 stykker som leser dette og ikke selv har hatt sex, og tror at jeg forutsetter at alle bloggere har hatt sex, og dermed at de selv er alene og utilstrekkelige. Tro hva dere vil, jeg sitter ikke med statistikkene, men jeg vedder på at det er flere jomfruer rundt om enn vi tror.

 

I filmen American Pie introduseres vi til påstanden om at hvis en gutt påstår at han har hatt x antall sexpartnere, er det virkelige tallet bare en tredjedel så stort. Man overdriver en situasjon her, og kanskje jukser litt i regnskapet der, og vips så sitter man der med tolv nedlagte damer, der to er fiktive og seks av dem ville hatt sex med en hvis en hadde drevet det lenger den kvelden, helt sikkert. Det stemmer nok ofte det, men jeg kjenner både de som har mye høyere påslagstall, og justerer ned fordi de skammer seg over . 

For kvinner sies det å være motsatt: antallet sexpartnere er gitt ved funksjonen 3x + 1, der x er påstått antall partnere. Hunkjønnet har altså rykte for å skryte ned antallet partnere, av to årsaker. Det ene er at de ifølge menneskenes lov ikke trenger å prestere noe vitalt i selve akten, slik at det ikke er nødvendig for dem å fortelle omverdenen om at de er erfarne. Tvert imot blir det ansett som dydig (gammelt ord for at man duger/har dygd) for en kvinne, ikke å ha hatt så mange partnere. Har man det, er man jo utbrukt..? Den andre grunnen er av medlidenhet for oss søte, men akk så ærekjære menn, som liker å tro at vi har kontroll, og ikke vil være overgått av noen. Det er også lett for en kvinne å stemple en annen som "billig", og det gjøre kvinner mer eller mindre ubevisst hele tiden, fordi de av natur er manipulative vesener.

Ikke alle, selvfølgelig. Det gjelder ikke alle, og rollene er i ferd med å, ikke snu, men utvikle seg. Metamorfose. Det stilles krav til jenter også, nå. Og menn som har hatt flere partnere enn han kan telle er ikke lenger en helt, han utnytter bare folk. 

Dette skulle egentlig ikke handle om sex som samfunnsfenomen, men om hva jeg selv synes er sexy. Siden det ikke gikk, vil jeg heller spørre: hva synes dere er sexy? Tør du svare på det?

En veldig kort blogg om noe veldig irriterende, nemlig:

Sorte t-skjorter fra Cubus som du trodde var helt greie å kjøpe der fordi herregud det er jo bare sorte t-skjorter men så viser det seg at de har like god passform som ferdigsydde gardiner faen heller!!!

Labor post Epulum,

Jeg var på fest i går. Hos Hundrings. Steinalder-tema. Jeg tok den nok lengst ut med kostyme*. Ida Wulff har allerede lagt ut en video av sine egne festlige prestasjoner; for Tønsbergbloggerne kommer nok dette til å leve et par innlegg, for å si det sånn. Jeg har ennå ikke lastet opp noen bilder av antrekket mitt, men de kommer nok definitivt til å dukke opp på Facebook før eller siden, slik at alle nysgjerrige fremtidige arbeidsgivere kan få kloa i dem. Jeg sier bare fy faen. FY FAEN.

Men etter et kort selvhjelpskurs som i stor grad involverte dusjing og livaktig gjengivelse de mest groovy Disney-sangene, kom jeg meg omsider ut av huset en time for sent og troppet opp på russerevyøvelse på Papirhuset. Sistnevnte hendelse blir utrolig bra, mye takket være de eminente revysjefene Frode og Amalie, som ikke eksisterer i bloggforstand.

Nå kom jeg just hjem og fikk et tilbud jeg ikke kunne avslå. Neste post på programmet er dermed Sweeney Todd, demonbarbereren fra Fleet Street. Frossenpizzaen som jeg nettopp tok ut av ovnen, blir med på turen innhyllet i matpapir; they have come to take me away, they are at my very doorstep right now.

-

Den lille streken som dere ser der utgjør det vi kan kalle et skille i blogginnlegget. Jeg vil gå så langt som å kalle det et litterært virkemiddel, fordi det indikerer både et tidssprang og et statusskifte. Før det, hadde jeg ikke sett Sweeney Todd, for eksempel. Etter det ble skrevet har jeg altså gjort det. Jeg må bare si at Tim Burton er en mester på dette med virkemidler. Jeg skal ikke avsløre, for det å avsløre en handling er enda verre enn å røyke, etter min mening. Begge selvfølgelig milevis over "det å drepe folk med barberkniv og gjøre praktisk nytte av kjøttet deres i paier", på min rangstige over uheldige gjerninger. Hva jeg skal fram til er at sluttscenen, som er helt utrolig dramatisk, også er så uforskammet fabelaktig, at du ikke vil tro det! Anbefales på det sterkeste å høre Johnny Depp synge, altså.

Da filmen var vel fortært er ikke Hundrings (for han var med) den som gir seg først når en gjeng først er samlet, så vi dro videre til meg og så en ny film. Stardust.

Dere har sikkert sett coveret eller traileren, Michelle Pfeiffer som ond heks med varierende grad av skjønnhet, Robert De Niro som piratkaptein på et flygende skip, Claire Danes som inkarnert stjerne et cetera. Ser sykt dårlig ut. Helt ræva. TROR DU JA! Jeg hadde hørt fra sikre kilder at dette var en porsjon ovnsbakt laks de provence med Amandine-poteter, kryddersmør og sautert brokkoli i fårikålklær. Og det var det virkelig! Filmen inneholdt ikke én irriterende klisjé, den var ett hundre prosent original gjennom hele; og to timer med opptil hysterisk morsomme kommentarer og scener, samt en veldig fengende historie holdt meg fengslet for lengden av filmen. Aktoratet bør selvfølgelig vite at jeg er glad i fantasysjangeren av gammel vane, men jeg mener også at siden Harry Potter-bøkene ble gitt ut på film (og de er ikke de verste), har den blitt utpreget voldtatt av diverse regissører (med sitt bunnpunkt enten i Eragon eller Power Rangers Mystic Force). Herlig å se en sånn utrolig, og samtidig beskjeden, kreasjon på hjemmekinolerretet.  

Til slutt så vil jeg bare si at tidsspranget har endret enda en status, jeg er nå den heldige eier av bilder av antrekket mitt på festen på lørdag. Trusa har jeg laget slik at jeg kunne tre den på et belte og feste hele saken rundt livet. All ære til Mari for fin-fin sying.

Dessuten har jeg kjøpt meg et par nye sko fra Playboy (skomerket Playboy har ingenting å gjøre med sin burleske bror i Amerika, og ble faktisk dannet før noen våget å trykke damebilder som lesestoff).

Begge deler er avbildet under (med bildetekst, slik at dere kan skille dem fra hverandre).

cimg0572
Håkon: Ser dere den mammuten, gutta?
Hundrings: Chill'n a Bob Dylan, vi tar ikke med oss jobben på fest!
Thomas: Ser du denne kjeppen, frk. Fotograf? I ca. tjueto korte øyeblikk kommer du til å ta den i mye nærmere øyesyn, hvis du sender Håkon det bildet så han kan legge det ut på bloggen sin.

img0038
Skoene fra playboy er kule.

Til slutt skal jeg bare si: god 1. palmesøndagdag. Jeg tar meg en matbit og setter meg for å skrive litt nå, tenker jeg. Kanskje jeg tar en liten godteriting også. Ha en fortsatt fin 1. palmesøndagdag.

Håkon

*OK, Thomas gikk like langt, men han er ikke singel, og da er på en måte det ikke så vulgært

Noen ganger er jeg enkel,

I dag har vi hatt fagdag i norsk på skolen, og uansett hvor gøy det kan høres ut hvis man ser på det ordet med fjortisbriller, er det altså skolefag det er snakk om. Her har jeg nå allerede avledet oppmerksomheten deres fra å se det som en fort legger merke til som fælt i den første delsetningen min, så jeg skifter fokus.

Vi har hatt en hel dag med norsk.

Og hvis jeg skal være helt ærlig, så er akkurat det til å holde ut. Litt prating rundt leksa, felles analyse av en novelle, et særemneforedrag og se "Tatt av kvinnen" på storskjerm? Det gjør ikke noe.

Etter dette går læreren vår ut, og blir der en stund, og i mellomtida stimer folk seg sammen i et nærområde omkring meg og vi har plutselig russebilmøte for alle som er på russebilen. Jeg sitter derimot på 123-spill og er dypt oppslukt av "Champion Archer", som man fint kan spille med én hånd og én aktiv hjernehalvdel. Jeg lever meg allikevel inn i spillet, men føler jo en trang til å delta i samtalen. Jeg hører at temaet er viktig, så jeg bestemmer meg for å komme med et innlegg om designet på logoen vi skal ha på panseret.

Tanker fungerer som hviskeleken. En hjernecelle sender et signal til en neste, og når det til slutt utarter seg som tale, er beskjeden en ganske annen. Jeg presterer å si:
"Oi, nå fikk jeg en upgrade."  
Vi ler litt i lag av dette, men jeg vil nå beskrive min deltakelse også i latteren som relativt robot-aktig. Ufornøyd med resultatet, prøver jeg igjen.
"Uhæ, nå kommer det mange soldater på en gang."
Og slik fortsetter det, inntil Truls tillater seg å beskrive meg veldig treffende.
"Noen ganger, Håkon, så er du veldig enkel."

Og det har han rett i. Noen ganger er jeg nok den som tenker lengst, mest filosofisk, og har de aller mest spissfindige argumentene. Noen ganger er det jeg som analyserer en tekst på et helt annet plan enn det de andre har gjort. Men noen ganger er jeg bare utrolig enkel, og jeg elsker den kontrasten!
efef
Det er så deilig å veksle mellom seriøsitet og humor, mellom dypsindighet og påtatt trangsyn. Jeg er veldig glad i god film, og lista kan noen ganger ligge veldig høyt. Men her om dagen kjøpte jeg "Enter the Ninja", som handler om en bartefjeset amerikaner som lærer seg ninjitsu. 
"(...)han klarer alle sine fiender inntil han møter en annen ninja!", står det bakpå coveret. Problemet er at jeg klarer ikke finne noen som vil se den sammen med meg, bare for å se en skikkelig ræva film. Det er selvfølgelig ikke noe man gjør alene, det blir en sosial ting selv bare konseptet med å se en C-film fra 1983. Dessverre er det ikke mulig, fordi visse kamerater holder filmkveld altfor hellig til det.

Men jeg er oppvokst med at den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig, den har faktisk fattet begge deler heller dårlig. Og her kan det passe med en sangstrofe:

Life's a piece of shit
When you look at it
Life's a laugh and death's a joke, it's true.
You'll see it's all a show
Keep 'em laughing as you go
Just remember that the last laugh is on you.

Førstemann til å nevne:

1 Hvilken sang det er
2 Filmen den er fra
3 Hvem som synger
4 Sin favorittscene fra filmen

Vi runder av for kvelden med en oppfordring til å kutte ned på flest mulig av de tingene en ikke kan tøyse med. Hva blir du stående igjen med av ting som må være hellig for deg?

Bulletin fra Burundi,

Da er det på tide med dagens blogginnlegg. Denne sendingen kommer blant annet til å inneholde en del spørsmål til dere lesere, den kommer til å inneholde et par oppdateringer på hva som skjer meg i livet, samt en liten informasjon om hva posten kommer til å inneholde. Den delen er ferdig nå.

Jeg har en stor nyhet!

Det er rimelig stort: Jeg har faktisk gjort en lekse.

Åhå, så stort, tenker du, men la meg informere om at det er min første lekse siden jeg sluttet å gjøre dem i sjette klasse. Ta det med ro, jeg gjør alle innleveringsoppgaver, og øver hvertfall litt til prøve dagen før prøven, men jeg har faktisk aldri gjort en eneste hjemmelekse av ikke-innleverings-karakter siden jeg var elleve år og sto opp tidlig på søndager for å få med meg pokémon. Jeg hater forresten å bli satt i bås, så jeg opplyser om at jeg ikke av denne grunn sliter på skolen. Med litt elokvens og faglig interesse går det på skinner.

(Leksen det er snakk om, er noen oppgaver vi skulle se på til en tekst av Tarjei Vesaas. En god, men kanskje litt banal forfatter etter min mening. Novellen "Tusten", er allikevel utrolig bra, så vet dere det.)

Det er nesten litt pirrende. Drøyt. Ulovlig, på en måte, å bryte en så lang tradisjon... Uansett er det ikke det jeg er her for å snakke om. Jeg har nemlig blitt invitert til steinalderpartyet til Sindr... unnskyld, Hundrings. Hvis dere ikke vet hvem han er, bør dere sjekke bloggen hans på... hvem er det jeg lurer? Alle leserne mine er egentlig lesere av Sindres blogg som har forvillet seg hit til Jack of Diamonds. Uansett, Sindre har jo allerede beklaget seg over valget av tema, og jeg joiner inn på denne sytinga. Fy faen, Sindre, av ALLE temaer! Du kunne valgt:
  • togaparty fra antikkens Hellas
  • gladiator-kostymer
  • "Fest i Lothlórien"
  • "pimp og hore"-party
  • sex-swap (merk: der sex er det engelske ordet for kjønn, ikke gnissing av kjønnsorgan)
  • "gnissing av kjønnsorgan"-fest
  • "Boondock Saints"-party (uten at jeg vet helt hvordan det skulle gå til)
  • anime-fest
  • "cruise nightclub"-temafest
  • barnebursdag
Men nå må jeg altså flashe tidenes mengde mage og lår, fordi kostymet mitt er genialt, men samtidig horribelt. Det verste er at bildene havner her.

OK, videre på dagsorden: 
RUSSEREVY
Jeg deltar som forventet i Greveskogen videregående skoles russerevy på Papirhuset i Tønsberg. Her er en plakat som skildrer dette: 
wideruss3
Det er bare å komme, folkens.

Nå laget jeg akkurat en skikkelig dårlig vits. Fint at dette er et bra forum for slike.

Hva sier man om en mann som har hodet mellom to store bryster?
-At han er i titsklemma!

Okay, nå føler jeg at det er på tide å gi meg. Ikke fortvil, jeg har spart en rekke spørsmål til slutt, for at dere skal kunne bryne dere på nettopp det.

1. Hva gjør du i tillegg til eventuell skole og blogging?
2. Hva slags temafest vil du ha på din bursdag?
3. Kysser du på første date?
4. Hvor mange språk kan du telle på? Nevn alle.
6. Kan du telle?
7. Hva kaller man en lommetyv som har gjemt ransutbyttet i munnen på en krokodille?

Begrens deg, mann!

Og ta det med ro, andre menn, jeg snakker til meg selv. Jeg har nemlig en tendens til å ødelegge sånn cirka alt jeg tar i og det begynner å irritere, faktisk. Greia er at alt for mange ting er som hester. Hester er vakre når de løper langt borte, men hvis den trykker mulen sin litt opp i trynet ditt, er det ikke godt å vite hvor du kommer til å få øye på hår og fluer. Og fine ting skal ikke analyseres og måles til de blir liggende igjen som flådde kalkuner dehydrert i kornåkeren med merker etter elektroder og sonder mens de spjetter blod og kontrastvæske.

For eksempel gikk jeg i dag forbi et par jenter som hadde kjøpt seg hver sin skillingsbolle, og satte seg i rabatten utenfor butikken ved busstoppet mitt. Det hele virket idyllisk inntil den ene jenta sa:
"Hei, den der var minn!"
Med akkurat den litt halvgrøtete stemmen og den fryktelige vekten på bokstaven "n" som bortskjemte barn ofte har. Jenta hun snakket til så opp på henne med et spørrende blikk, men fikk ikke sagt et ord før den ufyselige ungen gjentok:
"Den var minn Jeg sa at jeg skulle ha den største!"

Så neste gang jeg finner noe fint, er oppgaven å la det være og ikke se mer på det, for ikke å forstyrre skjønnhetens balanse. Og som erstatning for dere som synes dette var en kjip post, le av denne tegneseriestripa:

comiccats1

Høstmoter 2008,

Å kjære, det er ikke meningen å bli moteblogger,
men dette er plagg noen bør kjøpe til meg i løpet av sommeren:
dsfadsfdh
Her er det meste ønskbart, men sjekk krawatten og vesten!


lanvin012
Frakk og bukse fra Lanvin som jeg gjerne kunne tenke meg. Sjekk også skjorta til typen som er på retrett. Skulle funnet et bedre bilde...


00300m
Sko fra Giorgio Armani. Disse gjør seg til mon pantalons noveauxius c1@&# (fransken min er like god som vaniljeis, som man har glemt å sette ned i fryseren på fredag kveld før man drar på ferie tidlig lørdag morgen og ikke kommer igjen før mandag og da er den skikkelig sur, blandet med bæsj).


00030m
00280m
Herr Armani fokuserte mye på håndvesker i år. Ser det begynner å bli en trend her, og kanskje jeg skal hive meg på?

Finnes det en mening med livet,

- og kan vi observere den hvis vi bygger et elektronmikroskop som er stort nok?

Av Håkon S Marcus

Det finnes et utall fenomener som vitenskapen ikke kan forklare. Blant disse hører tanker og følelser, kjærlighet, vennskap og hat. Det finnes ikke en kjemisk forbindelse for dugnadsarbeid, og sjelen er ikke bygget opp av grunnstoffer. Eller?

Alle slike begreper er laget av mennesker. De beskriver noe abstrakt, noe vi ikke sanser, men som vi allikevel bygger på sanseerfaringer. Hva om disse begrepene egentlig ikke finnes? Vi vet jo at en vegg egentlig er en kompleks sammensetning av forskjellige atomer, allikevel kan vi ikke sanse det, det er noe vi må tenke oss til. For å lette kommunikasjonen mellom oss, kaller alle den for en "vegg", og ikke en "kompleks vevning av subatomære partikler". Kan ikke følelser beskrives på samme måten: som veldig mange veldig små elektriske og kjemiske reaksjoner i hjernen og sentralnervesystemet som for menneskesinnet likner veldig på en følelse? En illusjon om kjærlighet, eller hat for den saks skyld? Det er overhodet ikke en vakker beskrivelse, men så er det ikke sant alt som er vakkert, heller. Og hvor stor rolle spiller det for oss, når vi ikke kan merke forskjellen, uansett?

Sannheten er at vi alltid vil kunne finne en årsak. Alle begreper mennesket er i stand til å forestille seg, er forårsaket av noe annet, og dessuten har de en virkning, altså at de forårsaker andre hendelser og begreper. Grunnen til at vi allikevel sier at det er en forskjell på det at to kjemiske stoffer kan reagere, og det at en mann kan elske en kvinne, tror jeg er at vi egentlig er redd for at det ikke finnes en mening med livet. Hvis alle ting og hendelser kan forklares som et ledd i en lang kjedereaksjon, er det ikke så mye mer gåtefullt ved verdens naturlige gåter enn at de er tilnærmet tilfeldige. Mange mennesker er villige til å tro på hva det skal være, for å slippe å forestille seg akkurat det. Derfor spør man ikke om det finnes en mening med livet, man spør alltid etter hva som er meningen med livet, altså hvordan vi kan finne svaret på tilværelsen.

Jeg svarer at det er å stille feil spørsmål.

For femti år siden rullet den første lego-klossen ned i en eske fra et samlebånd på en fabrikk i Billund i Danmark. Dette plastleketøyet består av mange klosser med forskjellige former og egenskaper som, dersom man kombinerer dem riktig, kan settes sammen til hva som helst. Forretningsideen var dessverre ikke original. Allerede 2400 år tidligere, lekte de førsokratiske filosofene Demokrit og Leukippos med den samme ideen. De mente at alle ting i hele verden måtte være bygget opp av en del forskjellige grunnklosser som var satt sammen på ymse måter. De kalte disse klossene for atomer, fordi "atomos" betyr udelelig på gammelt gresk. Etter at man i 1803 tok opp igjen denne teorien, har hele denne oppfatningen bokstavelig talt slått sprekker. I 1913 presenterte for eksempel fysikeren Niels Bohr sin atommodell: Det udelelige atomet kan, ironisk nok, deles opp i tre underliggende elementærpartikler som kalles nøytroner, protoner og elektroner. I løpet av en verdenskrig ble atomet spaltet, og i dag har vi en rekke enorme maskiner kalt partikkelakseleratorer, som igjen deler disse atomdelene opp i mange forskjellige kvarker. Jo større vi bygger disse maskinene, jo flere partikler finner vi, ser det ut som. Det har resultert i at vi har oppdaget en hel haug med umulige partikler, som enten er hadroner eller leptoner. Vi tenker oss også at det finnes en del partikler som vi ikke har oppdaget ennå, men som etter all sannsynlighet eksisterer. Den en gang minste, udelelige byggeklossen som vi kaller atomet er en kompleks gigantstruktur i forhold.

Det finnes to hovedretninger innen filosofi. Den ene er grunnlagt av Platon, og kalles for rasjonalismen. Rasjonalismen går ut på at mennesket ikke er i stand til å sanse korrekt, hvilket betyr at den eneste måten en kan oppnå sikker kunnskap er ved å benytte ratio, fornuften. Grunnen til dette var at sansene kunne bedras, for eksempel ser det jo ut som to togskinner møtes i det fjerne. En må altså tenke seg til sannhet. Den andre hovedretningen er grunnlagt av Platons elev Aristoteles, som hevdet at ratio bare måtte brukes til å tolke det man sanser, fordi fornuften selv bygger på de første sanseinntrykk. Alle senere filosofer har bare kommet med nye teser (påstander), antiteser (motargumenter), og synteser (kompromiss) mellom disse to synene, og det er derfor vi sier at all vestlig filosofi egentlig er fotnoter av Platon og Aristoteles.

Av disse to retningene har jeg mest til overs for empirismen, fordi den ikke bygger på sikre påstander (aksiomer). Det er dermed i prinsippet ikke mulig å bygge en religion eller overtro ut fra denne retningen, fordi en religion forutsetter at vi allerede har godtatt den usanselige Gud som et premiss. Men jeg begynner å lure på om det er mulig for et menneskesinn, ikke å forutsette noe som helst. "Jeg tenker, altså er jeg", ble Descartes enig med seg selv om. Og fra det øyeblikket var han rasjonalist.

Fra tidenes morgen har menneskene beskjeftiget seg med tre ting. Det ene, sosialt virke, dreier seg om forplantning. Det andre dreier seg om å skaffe seg nok (det vil si flest mulig) av gjenstander eller begreper (herunder: penger, makt, respekt, innsikt, god karma, colakorker etc.). Men det siste skiller seg litt ut fordi det består i å prøve å finne ut hvorfor vi driver og gjør de to andre tingene. Med andre ord, å søke etter meningen med livet. En sier ofte at det er dette spesielle aspektet ved menneskesinnet som skiller oss fra dyrene: vi er i stand til å reflektere rundt om det vi gjør har en hensikt. 

De første naturreligionene dreide seg ofte om lokale fenomener, som for eksempel sola. Det finnes ikke den menneskekultur som ikke har et forhold til sola og den påvirkningskraften den representerer. For noen var den et livgivende objekt, fullstendig nødvendig for deres eksistens, men for andre var den kanskje først og fremst årsaken til tørke. Man krevde en forklaring. Sola er en stor ball med gjødsel som rulles over himmelen av en skarabé, sa noen egyptere en gang. Andre sa at den var én stor appelsin i en kjerre, og så var det de som hevdet at det var refleksjon i et skjold som holdes av en båtfører. Til slutt slo alle egypterne sammen forklaringen sin, en hellig treenighet, og en kan jo tenke seg hva slags eksistensialistisk kaos det måtte ha ført med seg. Listen over mytiske forklaringer på verdensbildet er lang. Hver eneste personlighet som har levd siden det første resonnerende mennesket ble født har laget sin egen lille forklaring på alt som er sansbart i naturen. Ingen kristne har helt samme oppfatningen av hvordan Gud er, for selv intensiv indoktrinering makter ikke trenge forbi individets egen bearbeidelse av tankene.

En gang trodde noen mennesker at den lille øya de bodde på var verden, og at det ikke fantes noe bortenfor, og verdensbildet har bare utviklet seg siden. En gammel indisk skapelsesberetning hevdet en gang at verden var en skive som hvilte på ryggen av fire elefanter, som igjen sto på skallet til en stor skilpadde som svømte rundt i kosmos. Grekerne fant etter hvert ut at jorden var rund, og at vandrestjernene på himmelen måtte være andre planeter. Aristarkhos fra Alexandria lanserte en teori om at alle disse planetene kretset rundt solen. Mange mente dette heliosentriske verdensbildet hadde noe for seg, men det passet dårlig med menneskesynet til en viss kirke, så teoriene ble lagt på hylla fram til 1500-tallet. Etter hvert har vi funnet ut at universet er så mye større enn det, og slik det ser ut i dag har det ikke tenkt til å slutte å bli større med det første. Vitenskapen, og ikke religionen, har til nå gitt oss svar på hvordan universet virkelig ser ut.

Men nå har også den kjørt seg inn i et hjørne. Etter å ha regnet lenge på hvor mye masse det er i universet, har en kommet fram til et svar som ikke passer. Hvis vi ser på den gravitasjonskraften universet har på lyset, har forskere nemlig funnet ut at det mangler en helt usannsynlig stor mengde med masse i universet. Denne såkalte mørke materien kan ikke sees, fordi den ikke sender ut noen stråling, vi kan bare regne oss frem til at den må eksistere. Og ganske mange uavhengige forskere har sjekket og dobbeltsjekket og kommet frem til det samme resultatet: universet veier mer enn summen av den synlige massen.

Og ikke bare det! Det kan virke som om universet også akselererer i sin utvidelse, selv om lysfarten er den samme, så nå har det vitenskapelige presteskap regnet seg frem til to teorier om universets undergang. Enten kommer vi, i det som kalles "Big Rip", til å rives i stykker og spres for alle vinder, eller det kan være vi imploderer (altså at vi fortettes sammen til det samme punktet som vi begynte fra) til slik universet så ut før Big Bang, i et såkalt "Big Crunch"-scenario. Og det vil si at tiden også komprimeres i det samme energipunktet, slik at vi ikke egentlig kan snakke om noe før Big Bang eller noe etter Big Crunch.

Jeg stoler av en eller annen grunn på at det er noe i dette, at det er sant, dette rasjonalistiske våset som astrofysikerne har blitt enige om etter langt flere diskusjoner enn observasjoner. Dette er egentlig filosofi, og ikke vitenskap; jeg kan ikke si at det er mindre teit enn å tro at en gammel jøde i sin tid gikk på vannet, eller at sola er både kumøkk, appelsin og skjold på én gang. Gir vitenskapen noe bedre svar på gåtene i tilværelsen?

Jeg svarer at det er å stille feil spørsmål.

Jeg er overbevist om at det ikke er noen mening med livet. Misforstå meg ikke, det betyr ikke at vi står fritt til å stjele og drepe etter ønske og begjær, for uansett hvor lite hensikt på papiret det er i å ha et fungerende samfunn, så er det like meningsløst å ødelegge det, nå som det er her. Livet er kanskje en illusjon, men jeg liker det, og mitt liv blir egentlig enklere hvis jeg ikke reflekterer over hvorfor (mer enn kanskje en gang i blant). Det er bare det at jeg er ganske sikker på at det ikke finnes noen innprogrammerte regler om hva som er rett og galt, og godhet, ondskap og kjærlighet er illusjoner som mennesket ser fordi vi ikke oppfatter hele den komplekse strukturen bak. Kall meg gjerne gal, jeg er overbevist om at alt vi er, er én eneste, skikkelig lang, virkelig komplisert reaksjon av årsak og virkning. Hva den første årsaken var, og hva den siste virkningen vil være, kan nok ikke noen menneskeskapt religion, filosofi eller vitenskap gi noe godt svar på. Din gjetning er like fullverdig som min.

En eneste ting skal jeg bare ha nevnt, før jeg forlater dette tastaturet og tar meg et velfortjent (og lite gåtefullt) stykke kake. Som den skotske filosofen David Hume en gang skrev:
- en feil i religionen er livsfarlig, mens en feil i filosofien er bare tøvete.

Innsikt,

Ærede lesere, damer så vel som herrer, frykt ikke! I dag er en gledens dag! Det er født meg en innsikt, jeg har nå løst gåten! Gå nå til Davids blogg, og se med deres egne øyne. Dette skal være deres tegn: et blogginnlegg er skrevet, og svøpt i en forståelse av en annen verden. For det står skrevet; man skal skrive om livet, ikke om bloggen.

Og med dette postulert, kan jeg endelig begynne mitt nye foretak på ordentlig.

 *kremt*

I frelseren Jesu Kristi navn, jeg har kommet inn på LIPA!
"What's the fuss? Tell me what's happening!" sier du kanskje. Jo, nå skal du høre. LIPA, eller Paul McCartney-skolen som den ofte kalles, er stedet jeg ble oppfordret til ikke å søke, fordi man av erfaring ikke kommer inn der. Men det har nå jeg altså gjort. Etter en audition. Sang, liksom. Det er sweet og det er najs og det er skillz, men det er aller mest krazykat!

Skryt til side. Det begynner å demre for meg nå at jeg faktisk skal flytte til Liverpool, og mamma skal ikke være med dit, hå nei! Nå er du på egen hånd, Håkon, og du må gjøre om på vanene dine. Her er en liste over ting som ikke blir med meg på reisen:
  • Å kunne sitte lenge om morgenen og meditere i dusjen
  • Å glemme å vaske opp når jeg har laget mat
  • Å kunne spille gode gamle Zelda 64 når nostalgien plutselig tar meg
  • Å kunne plage småbrødrene mine
  • Å trene barnepartiet i taekwon-do
  • Å stjele maten til Øystein, Martin-André og Philip
  • Å kunne forvente at ting jeg ikke vet hvor jeg vil ha blir ryddet av seg selv hvis jeg legger dem på gulvet
  • Team Teatime
  • Ubrukelige dager der Håvard og jeg finner opp nye matretter
  • Slalomski og staver
  • Og jeg tror faktisk jeg kommer til å savne realfag?

Så er det på tide å formulere et spørsmål, og det er ikke bare rettet mot de som avslutter videregående:


Hvor befinner du deg neste skoleår? 

 

 

 

(Seriøst! LIPA, liksom!)

Aldersgrense 18 år,


-Har du hørt at Cruise skal legges ned?
-Atdetvar?
-Cruise! De skal legges ned!
-Å. Så fælt, da.
-Jeg veit! Det eneste utestedet for folk under 20 i Tønsberg! Hvor skal vi være nå?
-Du kommer ikke inn på 20-årsgrense noe sted?
-Nei.
-Seems like you're screwed.
-Hæ?
-Virker som du sliter.
-Ja.

Det har faktisk kommet meg for øret at utestedet Cruise skal legges ned. Dårlig økonomi har visstnok ledet til at det eneste stedet der Tønsberg og Nøtterøys atten- og nittenåringer kan treffe et tilfeldig utvalg av likesinnede på byen, nå må kaste inn håndkleet (Oppmerksomme lesere vil kanskje påpeke at det finnes et annet utested også (jfr. Checkpoint), men en rask gallup blant disse leserne vil nok raskt avsløre at ingen av dem har vært der, og at bare noen få i det hele tatt vet sånn cirka hvor det ligger). Er det en forbannelse over alle sen-pubertale partyarenaer i Tønsberg? Tiger Tiger er utbrent for lenge siden, ingen har enda sjekket ut Checkpoint, og nå ligger også Cruise for døden?

Cruise går altså dukken på grunn av dårlig økonomi, og dette forekommer meg egentlig som ganske pussig. For å slite med dårlig økonomi, bør et foretak ha minst én av følgende:
  1. Lave inntekter
  2. Høye utgifter

Her kan det være nødvendig å beskrive det nevnte utestedet litt. Hver lørdag, mange fredager, en del torsdager og på noen onsdager holder stedet oppe. Da valfarter festeglade pojker og tjejer i min aldersgruppe til dette stedet, og betaler sytti kroner (eller mer) for å danse til svensk musikk og bli tafset på av folk de aldri ellers snakker med. I tillegg kommer jenter i alderen 14-17 enkelt forbi vaktholdet ved å ta i bruk et utspekulert triks som involverer stjålne førerkort, stempelforfalskning, bytting av bånd, kloroform og en og annen stump gjenstand (jeg har faktisk bevitnet slik planlegging mang en gang; ikke spør meg når og hvor). Når så disse er inne, tiltrekkes også menn i alderen 21-45, for å stå i utkanten av dansegulvet og betrakte. Slik er de alle bundet sammen i livets store sirkel.

Poenget mitt er at køene utenfor dette utestedet er lange, og det ser ut som om Cruise tjener penger i bøtter og spann hver åpne kveld, grunnet sitt ufrivillig store kundespekter. Og med ingen andre utgifter enn abonnementet på Absolute Music-serien og honoraret til den dristige DJ'en Disco-Daniel (som jobber gratis, fordi han eier stedet), burde det gi klingende mynt i kassa. Allikevel går det altså den veien høna sparker?

Det vil jeg klassisfisere som litt for mystisk til å være trolig, og jeg vil oppfordre alle tafseglade menn og forsmådde tiendeklassinger til å ta seg en pille og et stort glass melk og roe seg helt ned. Det er selvfølgelig mulig at jeg tar feil, men jeg tror egentlig vi har å gjøre med en aldri så liten fugl føniks her. Opp av asken vil det nok reise seg et nytt utested samme dag som det gamle går dukken.

Vi snakker nok navnebytte, kanskje også eierskifte, men etter to uker med fasadesnekring har dere utestedet deres tilbake igjen, og dere kan fortsette et lykkelig liv til tonene av Cascadas udødelige klassiker: "Everytime you touch".

Lenker,

Utgjort,


Jeg kan alt, og jeg er best
Jeg kan alt, og er god i det meste
Jeg kan for så vidt det meste, og er vel flink til å late som jeg kan litt mer

Jeg kan mye mer enn er vanlig, men er ikke eksepsjonelt god i noe
Jeg kan en del, og resten er forholdsvis uinteressant
Jeg kan mye rimelig godt

Jeg kan vel ikke mer enn andre, men er nok litt mer allsidig
Jeg kan omtrent det alle andre kan, ikke noe særlig mer
Jeg kan vel gjennomsnittlig mye

Jeg er nesten like flink som de andre
Jeg er nesten så god, eller i hvert fall litt
Litt god er jeg?

Jeg kan ikke så mye
Jeg bare later som
Jeg er forvirret

Jeg skjønner intet
Det har jeg nettopp skjønt
Det, og en rekke andre ting

Som jeg kan
Har lært meg av meg selv
Å, så mye jeg kan!

Om å starte en blogg,

Primus inter pares,
La meg nå gjøre én ting klinkende klart. Det er ikke min bedrift at jeg sitter her nå. Tidligere i natt var jeg i bursdagen til en kamerat og pratet og passet alle våre egne saker, da en god venn meddelte meg at han har begynt å blogge. Vi er så klart vant til at han kommer med slike absurde utbrudd av selvrealiseringspromotering, han er ikke den eneste som er en PR-kåt og stolt av det. Jeg snakker selvfølgelig om mannen dere kjenner som Hundrings.

En veltalende mann kan overbevise adaptive mennesker om mye rart. Den avdøde pastoren Jim Jones klarte å overtale 913 mennesker til å synes det var en god idé å begå kollektivt selvmord i Guyana i 1978. I radioaktivitetens spede begynnelse klarte et engelsk firma å overtale selskapsfolket til å synes det var en god idé å drikke champagne med anriket uran i, fordi drikken lyste i mørket når man slukket lampene under en fest. På samme måte overtalte Hundrings meg, for to timer siden, til i øyeblikkets rus å tro at det var en god idé å begynne å skrive blogg. Vær vennlig å unnskylde uttrykket, men: faen, også! At jeg aldri kan lære?

Ha vantro på seg selv,
Jeg vet jo at jeg kommer til å legge dette prosjektet på hylla sånn som jeg gjør med alt annet. Og selv om min personlige motivator (jeg har ikke råd til en ekte, så vi snakker mer om en indre stemme, her) konstant peprer meg med kommentarer av typen: "denne gangen blir det annerledes", har jeg en del nedlagte prosjekter på rullebladet. Jeg nevner i fleng:

- Bare godteri i bursdager
- 50 armhevinger hver morgen og kveld
- Stoppe å drikke når du har fått nok
- Ikke sitte oppe til halv fire med nettgjøremål (Facebook, Hotmail, M, Explosm, YouTube, Blogg.no...)

Men kanskje kan dette gå allikevel? Å skrive tar jo ikke så mye tid. Det går an å variere med å lage et dikt en gang i blant, skal jo ikke så mye til før noe blir oppfattet som kunst, mener jeg? Og kanskje, bare kanskje, viser det seg at jeg opparbeider meg en vane med å lese andres blogger, og høste livserfaring fra dem? Kanskje er det til og med noen som har bruk for min livserfaring? Fra å ha drevet denne teksten videre bare på trass sitter jeg nå og er oppspilt.

Ok, jeg ljuger. Jeg sitter og er trøtt. Skjermen er til tider diffus. Jeg tror det er best jeg går og legger meg, slik at ikke mine til tider svært begrensede hjernefunksjoner blir brettet altfor langt ut på nettet.

Je reviens
hits