mai 2008

Le fabuleux examination de Valet Carreau

De ordene skal jeg nok få bite i meg, enten av franskeksperter eller når eksamensresultatet kommer, men jeg synes i prinsippet at det gikk helt strålende med fysikken. Jeg tror egentlig det hadde gått strålende uansett hva jeg hadde fått for slags oppgaver, for ved å faktisk ha øvd ordentlig for aller første gang på noen prøve noensinne, har også jeg fått oppleve følelsen av ikke bare å regne med at en kan gjette seg til stoffet, eller delvis å kunne det for den saks skyld, men å ha oversikt over og være trygg på det. 

Du tror kanskje jeg er lei av fysikk etter å ha unngått sosialt samvær i fire dager for å jobbe med fysikk fra klokken 9:00 til klokken 23:00 kun avbrutt av spisepauser, og nå tror du kanskje at jeg formulerer meg slik for å avkrefte det du tror, og dermed bevise nok en gang at du ikke kunne vite alt om meg. Men der tar du feil! Jeg er lei av fysikk. Allikevel får man et helt spesielt forhold til noe man studerer så grundig, og jeg tror nok at jeg i fremtiden kommer til å savne faget som ambisiøst nok forsøker å skildre absolutt hele verden. 

But now for something completely different, namely underwear. 

underty

Jeg er svært glad i undertøy, og med det mener jeg ikke at jeg ønsker å ta med undertøy ut på en bedre middag, spandere vin på det og ta det med meg hjem i senga (når jeg tenker over det, tar jeg faktisk med meg undertøy på bedre middager, men da er det gjerne ikke undertøyet som blir oppvartet). Jeg ville heller ikke løpt foran en bil for å rette undertøy. Å være glad i undertøy betyr heller ikke at jeg ofte stjeler andre personers undertøy fordi jeg samler på det. Det betyr ikke at jeg så ofte anledningen byr seg velger å sprade rundt i undertøyet, slik som min far gjerne gjør når ingen (eller få) andre er i nærheten. 

Nei, jeg snakker om at godt undertøy har en egen evne til å gi meg en god start på dagen (jeg snakker om t-skjorter, singleter, boxere og sokker). Derfor hender det at jeg, når jeg får sjansen, ofte velger å kjøpe litt ekstra ekslusivt undertøy; det er betydelig forskjell på en dag jeg har på meg 3pak-stuffing fra Hennes og Mauritz, og en dag jeg ifører meg en velslepen og raffinert boxer fra Armani. 

Men det finnes et unntak. Jeg må innrømme at jeg også har falt litt for de über-billige kvasi-eksklusive kjøp-dem-på-rema-boxerne og -sokkene til Pierre Robert. Det er naturligvis ikke noen prestisje å blottlegge boxere av denne typen foran folk og fe (ja, det er vel for det meste folk som blir utsatt, men dog), men jeg trodde faktisk jeg hadde sluppet unna med et litt billigere alternativ til å bruke 500 NOK cash kontant hver gang jeg føler for å utvide det kjødsnære repertoiret litt. Der tok jeg altså rimelig feil. 

På sangøvelse i går ble min plettfrie vandel tilsølt, da Mari fant det høvisk å kommentere mine HELT sorte, tynne, vanlige sokker (som har et bittelite Pierre Robert-navnetrekk på fotsålen under foten) med en hånlig bemerkning som lød noe sånt som: "Pierre Robert? Ække det sånn derre billig-sokker som du får på Rema?". Helt uprovosert. Tusen takk, Mari! My cover is blown, og nå står det altså bare to valg framfor meg. 

1. For alltid å være dømt til å kjøpe dyrt undertøy 
2. Skape et eget sosialdivergent image ut av å velge, og kjempe for, en billig underground sokkeprodusent 

Vet du om noen? 

Anyways, jeg får ta og hogge litt inn i haugen av bloggløfter, og starter derfor med å referere til et spørsmål fra fordums tid: 

Hva vil du si er den beste sangen som noen gang har blitt laget? 

Et mellomromstastetrykk senere skrev jeg dumdristig nok: 

Det neste innlegget skal handle om dette. 

Så jeg får ta opp tråden derfra. Her kommer en seksjon jeg har valt å kalle: 

Hvilken Sang Som Er Den Beste Som Noen Gang Har Blitt Laget (Og En Kort Innføring I Hvorfor Du Og Alle Andre Burde Synes Det Samme). 

Det finnes selvfølgelig mange kandidater. Her er et knippe som ikke nådde toppen:
- "Under Pressure" skrevet og fremført av Queen og David Bowie 
- "Prince Ali" skrevet av Alan Menken og fremført av Robin Williams (fra filmen Aladdin)
- "We Run This" skrevet og fremført av Missy Elliot 
- "Hit Me With a Hit" skrevet og fremført av the Flower Kings 
- "Aeroplane" skrevet og fremført av Red Hot Chili Peppers 
- "Autumn Leaves (orig. Les Feuilles Mortes)" skrevet av Joseph Kosma, versjonen jeg snakker om er en instrumental fremført av Miles Davis og John Coltrane hvis jeg ikke husker feil. 
- "Nocturne in C sharp Minor" skrevet av Frédèric Chopin 
- "Baby it's you" skrevet av Burt Bacharach og fremført av Smith 

Gode sanger alle sammen, og det er enda mange til som kunne nevnes. Men best er de ikke. Hva vet jeg, de er kanskje bare forbigående diller? Det er ikke det samme med sangen jeg nå skal snakke om. Sangen ble presentert for meg av min i tidsperspektiv aller lengste venn Håvard, en dag vi lagde boller stekt i panne (dette kulinariske fenomenet skyldes Ubrukelig Dag, et konsept som fortjener mer enn en innskuddsparentes; du kan glemme det for øyeblikket). Bandet er fra Sverige, men lager ikke hypermeningsløse trancelåter som skildrer møtet mellom kvinne og mann på dänsgölvet. 

De har et forholdsvis forferdelig navn, smak på det: "Pain of Salvation". Selv sier vokalisten om navnet: 

"I wanted a name that meant something, a name that was more than a cool expression. For me, Pain of Salvation has the meaning of balance. Taking the good with the bad. It is also a good expression in everyday use, when something does not go the way you planned; "well, that?s just the pain of salvation," to indicate that this is just a slight setback on an otherwise painless journey towards your goal." 

Men jeg vet ikke ? frelsessmerte, liksom. Høres ut som om han har tillagt ny mening til noe som engang bare var ment som et kult uttrykk (sånn selvrettferdighetsgjøring driver jeg med også), men navnet skjemmer ingen, det klarer de fleste helt selv. 

Pain of Salvation klarer ikke å skjemme seg selv, derimot, og sangen vi skal frem til heter "Dea Pecuniae" fra det narrative albumet BE som ble gitt ut i 2004. Deus er latin for gud, (med feminin endelse dea, altså gudinne), og pecunia betyr rikdom (særlig penger). Vi snakker altså om en fiks måte å si "pengenes gudinne" på. Nå er det heller ikke teksten jeg elsker med denne sangen (en må ta høyde for litt svengelsk uttale). Den er viktig, men ikke så viktig. Jeg foreslår at du: 
a) leser denne guiden mens du hører på sangen, eller 
b) hører på sangen selv uten å adoptere tanker fra meg. 

Lyttegjennomgang av 
DEA PECUNIAE 

Du trenger: 
10 minutter
Lydutstyr som sikrer at du hører alle detaljer 
En behagelig stol

1. Sangen starter med lyden av en bilmotor som kjører av gårde (muligens fordi den sitter på bilen som er temaet i sluttpartiet i sangen før). Den avtakende brummingen fra bilmotoren tas opp igjen i en kort skarptrommetrudelutt som på ganske så riktig måte innleder selve sangen. 
2. Her følger grunnriffet i hele sangen, et avslappet bassriff med bluesaktige undertoner som setter an den nonchalante holdningen til menneskeliv som skal skildres i sangen. 
3. Det tredje skiftet i sangen kommer når gitaren gir deg versemelodien, akkompagnert av en foruroligende hyggelig og patroniserende (tja, eller kanskje matroniserende er det riktige ordet) kvinnestemme. Stemmen bygger opp en ubehagelighet. 
4. Vokalisten entrer scenen med en stemme som i begynnelsen er til forveksling lik en kvinnestemme, men han driver etterhvert fram en rå, maskulin overlegenhet. Første vers avsluttes med et crescendo mot dur, og deretter et øyeblikks trankvilitet i slagverksløs harmoni med strykere og piano, før han drar igang en fyldigere versjon av åpningsriffet med to ord som river ned hele den trygge illusjonen. 
5. Denne gangen avsluttes riffet med en av de aller mest fantastiske tonefølgene jeg har hørt. Følg nøye med på fløytene, du tror du hører det hele tiden (var det det han mente, eller det?), og så kommer det og da er du ikke i tvil om hva det var jeg mente. 
6. Andre vers har et større lydbilde enn det forrige. Fløytene spiller sin egen obskure melodi til sangen som du kjenner fra første vers, men du distraheres til stadighet av overfladiske bakgrunnslyder fra en sexakt. Jeg er ikke helt sikker på om det er en styrke eller en svakhet med sangen. Slutten av dette refrenget har det samme crescendoet, men det er kanskje enda litt råere i vokalen. 
7. Samme antiklimaks i harmoni og ro følger, men denne gangen bygger det opp til refrenget. En lengre, og grovere prosess. 
8. Refrenget er en herlig overraskelse. Til vokalistens lange narsissistiske måte å utrope en skål til seg selv, bringer fløyter og kor oss trinnvis opp til et nivå, som den slipper i en kort stund før du igjen hentes enda ett hakk opp. Når refrenget er ferdig, og en lite ambisiøs gitarsolo kan leke seg med startriffet, er du helt lamslått, hvis volumet er høyt nok. 
9. Tredje vers er sunget av en kvinne (pengenes gudinne), som i beste mytologiske ånd, og med en av tidenes vakreste av de hese kvinnestemmer, lover ære, rikdom, udødelighet og et lite stykke guddommelighet med forbehold om at forfengeligheten vil komme til å ta knekken på din menneskelige sjel. Vi forventer et nytt refreng av samme stilart som det forrige, men i stedet får vi en halvengasjert instrumentalversjon av refrenget... 
10. ...som innleder det virkelige refrenget, der kvinnestemmen får boltre seg i fabelaktige to og en halv takt, før hele det grådige lydfråtseriet brenner ut og faller i klassisk musikk med triste pianotoner og strykere. 
11. Mannsstemmen gir i den forekommende delen uttrykk for en uro overfor alt han har oppnådd, en slags "jeg eier verden, hva nå?"-stemning: 

And then, when it's silent 
and the lights from the bars go down, 
I need comforting. 

'Cause somewhere there deep inside, 
feelings of loss arise... 

/ordspillet treffer som en hammer, når selvinnsikten nå rakner: 

...and I HATE TO LOSE! 

/Der hopper sangen opp på et litt høyere nivå, og hovedpersonen får begrunne sin narsissisme: 

They say it's lonely at the top, 
then I'm as lonely as can be, 
but I am not too sorry, 
you see I've chosen this company! 

I've got myself a winning team, 
it's me, myself and I. 
You bet it's lonely at the top old friends, 
well I'm here today 
to tell you suckers why! 

12. De neste tre minuttene utbringer han en skål til alle de han har tråkket på, og enda tråkker på, for å kunne oppnå sin posisjon. Dette er et inferno av korstemmer, gitarer, trommer, sanger, lydeffekter og alle instrumenter som har blitt presentert gjennom sangen. Hvis du er av den utålmodige sorten synes du kanskje dette er slitsomt og langt, men hvis du virkelig Lytter til sangen, er det nå du innser, som jeg at dette er den beste sangen som noen gang har blitt laget, og at du nettopp har tilbragt nesten 10 minutter av ditt liv fullstendig i Platons idéverden. Len deg tilbake og nyt!

Det var alt for denne gang. Nå skal jeg endelig titte gjennom kommentarene deres.

Fysikkeksamen i morgen,

deathpapyrus

Det er vinn eller forsvinn, baby!

En tørr klage og The Real Slim Tikk,

Okay, vi begynner med en fortelling jeg er redd skal gå i glemmeboka. Det har seg nemlig slik at det på vår skole er mulig å betale et depositum på femti kroner. Det er i og for seg mulig mange steder, men det er ikke overalt man får låne et skap for denne summen. Vi snakker selvfølgelig ikke om noe stort Narnia-skap med plass til en magisk verden inni, men ganske enkelt et lite garderobeskap hvis innhold gjerne er bøker og slikt.

En må sørge for sikkerheten på dette skapet selv. Jeg har en kodelås, firsylindret, forholdsvis enkel sak. Vanligere er det med tre sylindre. Noen har tre-kombinasjons safe-låser, og noen har sylinderstiftlåser med nøkkel. Daniel, en god venn av meg, har ikke lås på skapet sitt. Folk går nemlig sjelden og åpner disse skapene. Han har bøkene sine hjemme, og bruker bare skapet mens han er på skolen. Dette fungerte greit, og han så ingen problemer med denne livsførselen, inntil...

En dag oppdaget Daniel til sin skrekk at noen hadde satt en lås på hans skap. Han tenkte ut en snedig plan som gikk ut på at han skulle henge et brev på skapdøra slik at overtramperen fikk greie på at det var han som eide skapet. Min kjære venn Daniel er av britisk ætt, og følgelig ble denne klagen et genialt stykke britisk humor:

Heisann!
Jeg har lagt merke at vanskelighetsgraden på å komme inn i skapet mitt har økt bemerkelsesverdig etter at du satte en lås på det. Hvis du kunne være så vennlig å fjerne denne ville jeg satt stor pris på det.
Med vennlig hilsen Daniel.

Vi hadde det kostelig morsomt da han skrev den, og siden denne bloggen på mange måter er en slags dagbok for mitt vedkommende, valgte jeg å legge den ut her.

Den neste historien er om bloggeren Tikk. Mine lillebrødre kjenner ikke denne fyren, men har allikevel hørt snakk om han før. Når de da fikk i oppgave å lage en rap på skolen (de har enda ikke fylt 11 år), falt akkurat hans etternavn inn som rimord på "krone" (vi kan jukse, og late som han heter "Håkon Throne" siden jeg ikke tør oppgi hans rette etternavn). Dermed blir de de andre i min familie som lager en sang om Tikk.

*kremt*

Bankranervisa

Fireogtjue kroner
i en bitteliten bank.
Så kom det en raner
og drev litt rane-dank.
Han tok med seg
hver krone,
tok et gissel: Håkon Throne.
Det ble bare igjen en liten lort
Han måtte på do,
men det var fort.
Da politiet kom
var raneren vekk
han gjemte seg bak en
liten hekk.

Jeg holdt på å dævve av latter da jeg kom hjem og fikk dette framført ved middagsbordet. All ære til Torstein og Eirik, to små karer!

Det var alt for denne gang. Jeg kom opp i fysikk og må følgelig lese lese lese.

Ladies and Gentlemen: Jack's back!

n72019106711471114064
...og mye har skjedd i hans liv. 

Så mye, faktisk, at det ikke er råd å utsette min tilbakekomst stort lenger, av frykt for at jeg mister noe. 

Jeg lover: 
Filmer Fra Fabelaktige Festivitas 
En tørr klage 
Historien om en 1337-russ (her er gutta som gjør alt for knuta) 
High Rollers, rollebesetningen 
NO INTEGRITY (En liten guide til livet) 
Headhunted! 
Hvordan jeg fikk årets kjipeste russenavn 
Mytologien bak Eloquentia 
Theas univers 
Sly Cooper 
Fagdag: Filosofi 
og ikke minst: 
The Power of the Point 

Så får vi se hva det blir med rekkefølge, og om jeg klarer å holde løftet uti denne søte eksamenstid. Tvivl, tvivl. Men først vil jeg takke Julia og Elisabeth, og cirka 44 daglige unike lesere, som ikke har sviktet selv i min svært så lange blogg-ramadan. Ikke dårlig, folkens, jeg er glad i dere. 

n86164026228748588815

Dernest skal jeg gjøre rede for en fylleerfaring. Det er noe jeg har skrevet i fylla. Slikt er skjeldent, og uleselig, så jeg har forsøkt å rette de groveste skrivefeilene... Hversaagod, spis dere mette! 

"Jeg har nettopp innsett at jeg har laget veldig mange taler opp gjennom livet. I dusjen, på do, mens jeg går fra et sted til et annet, eller i senga før jeg sovner blir disse sjelden fremførte retoriske vågestykker ofte laget. Det har jo dreid seg mye om slå-opp-monologer, men det har også gjerne vært bitre bevisstgjøringer jeg har ønsket å indusere hos lærere, foreldre eller andre mennesker, etter at jeg har blitt behandlet urettferdig etter egen målestokk. Et par av dem har vært monologer til ungdommen, hele landet, eller verden for den saks skyld, en god del har morbid nok vært selvmordsbrev. Ikke så altfor få har dreid seg om at jeg forklarer noen hvordan jeg egentlig besitter magiske evner, og så har monologen dreid ut på dagdrømmenes grunn. 

Jeg har aldri skrevet ned noen av disse talene. Det hender i frustrerte perioder at noen (div. kjærester, venner eller lærere) får en ekstra lang melding på mobilen, som bærer preg av at jeg har ønsket å forandre status quo, eller at jeg som svar på en spesielt støtende handling ber om at denne ikke skal gjentas. Jeg angrer vanligvis etter å ha sendt en slik melding, fordi den, på uvisste måter alltid forårsaker en endring i slik verden ser ut for meg i det øyeblikk jeg sender den, i status quo. Dette har jeg aldri reflektert over ærlig bevisst, men nå, etter å ha brukt kvelden til å lage en slik tale valgte jeg å forsøke å, ikke skrive ned, men å skrive om talen. Det er essensielt at jeg skriver om natta. Tankene flyter uhemmet, og legger seg like ned på papiret det øyeblikket jeg tenkte dem. 

Jeg tør selvfølgelig ikke skrive den ordentlige talen, men jeg skal forsøke meg på å skrive en annen av disse forsvunne taler, som ikke legerer aktuell for meg, men som allikevel kan være gpdt å kvitte seg med. Jeg skal skrive et selvmordsbrev. Ujten å tnke på å ta selvmord. Al..." 

...dette var øyeblikket jeg innså at jeg begynte å bli skikkelig emo og skikkelig trøtt, samt skikkelig forlatt av Eloquentia. Jeg la fra meg skrivemaskinen og sovnet, og husker ikke engang hvorfor jeg følte at jeg trengte å tale til noen den kvelden. I det hele tatt er det flekker med oblīviō over hele russetiden, noe som godt kan innlede min beskrivelse av Natt Til Syttende Mai. Det har skjedd mye i russetiden. 

Jeg kan nevne hvordan en gutt fra nabobilen på den mest vulgære av alle vulgære måter presterte å fortelle jentene på vår bil at han var "fittelei" musikken til bilen ved siden av. Hvorpå han byttet ut sangen "Kongen av campingplassen", med den åpenbart mye mer sofistikerte "Kongen av Mallorca". 

Jeg kan fortelle om hvordan jeg så verdens vakreste genser i kongeparken. Det var en bergenser (2x skarptromme + cymbal) jeg møtte i dokø. Og så møtte jeg henne likesågodt én gang til i dokø neste gang hun måtte på do (det måtte ikke jeg). Hun kommenterte nettopp dette, så jeg regner med hun tok tegninga allerede da. Vi møttes litt senere på dansegulvet også, men så så jeg henne aldri igjen. Den natten kjente jeg for første gang siden sjette klasse et lite sukk fra hjertet, og jeg drømte eksistensielle drømmer. 

Jeg kan fortelle om hvordan russen toget inn på første rad filosofiforelesning på universitetet da vi hadde fagdag i filosofi. Noen av oss iført russebukser. Blikkene var mange, og vitnet om fordommer fra øverste hold. Dette var ikke noen ex-phil-kvasister, nei. Dette var folk som ikke lekte filosofiundervisning, de hadde jobbet med en bok som lå langt utenfor pensumet vårt, og vi ble fortalt før timen at vi ikke kom til å skjønne noe av det det ble snakket om. Da min gode venn Daniel var den første som rakk opp hånda da klassen ble stilt spørsmål av læreren, kunne en høre buksebakene vri seg langt bakover i rommet. Da jeg i tillegg utfordret læreren ved å legge ned begrunnet protest mot hennes postulat om at determinisme automatisk avskriver rettsvesenet, var vår filosofilærer både stolt og ille berørt. Stort mer innersving kan man ikke ta på fordommer som det. 

Jeg kan også gjenfortelle historien om en jente som bæsjet på seg og skyldte på russ fra en annen buss, men alvorlig talt kjenner jeg ikke jenta, så jeg overlater uthengingen til vennene hennes. 

Det jeg skal fortelle om er syttende mai er vi så glad i moro vi har fra kveld til morgen. Det var så langt jeg kom. Jeg har tidligere lært at vin og øl blir krøll, men hadde visst glemt at øl, vin, øl, tequila, øl, øl, vin, sprit, cider, øl, vin og sprit blir drit. Natt til syttende sto valget mellom Sandefjord og Horten. Av disse var Sandefjord gitt tillatelse, det gikk rykter om tilstedeværende busser, og livet hadde seg slik at vi valgte dette stedet. 

Bummer. 

Det viste seg at Sandefjord var befolket av Sandefjordinger, og dermed var det ingen som danset, ingen som sang, og alle sto i klynger og pratet med folk de allerede kjente. Vi endte med å stå og danse utenfor egen bil sammen med noen få andre kjente, og dro videre til Horten, så snart vi hadde fått i gang stemninga. Snart var vi også ute på Karljohansvern, skjønt jeg ikke hadde noe begrep om større geografiske bestemmelser enn "bilen", "gresset" og "der det er musikk". Hundrings fortalte meg at han hadde forsøkt å hilse på, men jeg hadde visst tatt hånda hans og brukt den til å meie ned en forbipasserende. Mulig han overdriver, jeg husker ikke, men hvertfall ble han snurt over ikke å kunne konversere med meg, ettersom det var han som hadde pushet på for å få oss til å komme dit. Jeg danset hele natta og svingte meg til tonene mellom busker, stein og ur, til jeg plutselig oppdaget at det var lyst og begynt å tynnes rundt meg. Pussig. 

Neste stopp var lærere, vi rakk to (gym og norsk), og samtidig stoppet vi innom min kjære pappa, som allerede sto i dusjen. Så dro vi rundt en enerbærbusk, over de sju blåner, og opp til svarteste Re, der Truls' mor ventet med frokost. Jeg merket at det var lettest å spise baguette, da man kunne putte inn pålegg og skvise den godt sammen så ingenting falt ut. Så gjaldt det bare å gnage av så mye som mulig før man måtte skifte grep. 

n86164026228454271546

Jeg sluknet i en stol øyeblikket etter, og det neste jeg husker var at jeg sto midt i byen blant feirende folk i festklær. Jeg måtte ha teleportert meg til barnetoget i byen, men hvor var de andre? Jeg gav opp letingen etter å ha trasket rundt i en ti sekunders tid, og fant meg til rette med å vente på at toget skulle passere så jeg kunne hoppe på Greveskogen-vogna. Nå hadde jeg både følelse i beina, og uhindret tale, og snart var Håvard og jeg på vei gjennom Tønsbergs gater i sang og glade refleksjoner. Vi glemte nesten ingen sanger, bare: "Her kommer vi unge i flokk, flokk og flokk".

Etter toget var det den gamle tradisjonen med is som sto for døra, og ganske snart lå jeg hjemme og hvilte ut i egen seng. 
fakkel
I russetoget var jeg den minst offisielle av to fakkelbærere, og måtte trygle og be en jente som jeg husker navnet på, men som jeg ikke tør å nevne navnet til fordi jeg er redd for at jeg blander henne med en annen, om å få låne hennes autentiske lillehammer-fakkel. På telefonlista mi heter hun fortsatt "fakkel", og jeg skylder henne en is. 

Jeg dro hjem etter dette, spiste fajitas, så en film og slappet av. Eit brotsverk, mente mamma, som gav uttrykk for at hun mente det var blasfemisk ikke å feste til snørra tok meg. Hun hadde et lite øyeblikk der, godblessher. ...thus concluding the tale of an infamous morning. Nå er det sent og jeg er trøtt. Se mer etter meg om ikke så lenge..
hits