oktober 2008

Konkurranseinnlegg til Filosofaen:


Jack Diamond spør:

Leser du Donald Duck & Co?

Det største i verden,

Det verste som kan skje med denne bloggen, er at jeg blir inspirert. Inspirasjon dirigeres nemlig helst til min ikke så ubetydelig omfattende og antakelig urealiserbare, livsoppgave:

Å skrive en bok.

Jeg er godt på vei allerede. Har skaffet meg Word og greier!

Det blir dermed ikke noe ordentlig blogginnlegg i dag (torsdag), fordi jeg i går (onsdag) altså var for inspirert til å prioritere med sånt. Det viktigste er at en ny stripe Power of the Point har kommet ut, da! Bli en av hærskarene som hver dag leser min nesten daglige tegneserie - klikk på den vakre og iøynefallende linken på topplinja, eller reklamen på høyresiden i dag - og bli et nytt menneske i farten!

Svaret på gårsdagens konkurranse var selvfølgelig klodrik, og dere som svarte noe annet bør vurdere å få omsorgsperson til å søke om en hjemmesykepleier som kan hjelpe dere med de daglige gjøremål.
_

Hva er den éne drømmen du aldri kommer til å gi opp?

Dagens outfit (for tallerkenen)

Följ min blogg med bloggkoll
mat
Indrefilet £2.50 fra Samson&Samson, champignoner £0.60 og poteter £0.50 fra Christian's Market, tomater £0.65 fra Tesco. Sukkererter fant jeg i kjøleskapet. Hjemmelaget fløtesaus. 20 min + oppvask.

Jeg kommer aldeles ikke til å bli noen mateblogg, selv om det hadde vært en interessant nisje. Tross at jeg har et kamera som i likhet med Kant argumenterer at poteter gjerne kan være blå uten at vi vet det, føler jeg alltid en viss trang til å ta bilde av mat jeg er stolt av. I dag fikk stekeovnen godgjøre indrefilet på en seng av tomat, champignon og sukkererter, som jeg omhyggelig krydret med rosmarin, sort pepper og salt. Potetene koker, og barna de roper oh yeah.

Jeg føler at hver nye rett jeg lager fra bunnen er enda et skritt på vei mot å bli en neo-polymat.

Ordforklaring: NEO-POLYMAT

For ikke så lenge siden, i en tid man kalte renessansen (en tid som var drittlei å høre at den betød "gjenfødelse", så ikke våg å si det), var det et ideal blant høyvelbårne, ofte ensomme menn, å etterstrebe tittelen polymat: altså en som er insanely awesome til å gjøre mye rart. Ettertiden har navngitt folk med denne heller slitsomme hobbyen renessansemennesker (homo universalis).

En av de mest tilrefererte av disse menneskene var Leonardo daVinci, som ikke bare var ganske dyktig til å tegne, men også en effen matematiker, musiker, ingeniør, anatomiker, arkitekt, skulptør, oppfinner, skribent og botaniker. Han var antakelig ganske god i senga også.

En annen slik polymat, (ofte også kalt polyhistor), var Leon Battista Alberti, som faktisk sa noe sånt som at "en mann kan gjøre hva som helst hvis han bare vil". Hans sjåvinistiske kamerater pleide å legge til: "-mens en kvinne kan ta oppvasken". Ikke hør på dem, kjære lesere. De var noen duster.

Renessansemenneske-idealet førte til at alle gentlemen forsøkte med varierende hell å bli kyndige i flere språk, spille musikkinstrumenter, skrive poesi, interessere seg for vitenskap, og attpåtil kunne fekte fra seg, om noen utfordret dem med kappe og lanze.
_

Prefikset "Neo" har faktisk også en betydning utenom Matrix-trilogien, da det er gammelgresk for "ny". Jeg innførte nettopp dette ordet fordi jeg liker å lage egne kategorier på ting. Vi snakker altså om en moderne polymat, som behersker ubehøvlet mange av nåtidens uttrykksformer. Så det er bare å begynne å mestre her, folkens.

 Jeg har satt opp en liste over områder jeg synes en neo-polymat bør grisebanke en ikke ubetydelig del av verden i:

- dataprogrammering
- kampsport
- konversering
- bildekunst
- filmregi
- skuespill
- sang
- selskapsdans
- matlaging
- skrivekunst
- engelsk, fransk, tysk, spansk, mandarin, japansk og latin
- matematikk
- litteratur
- filosofi
- design

Dagens konkurranse, vinn en dekorert sykkelslange!*:

Hvilken av disse er ikke en polymat?

artemis
Artemis Fowl

170pxtenthdoctor
Doctor Who

bond1sea
James Bond

holmes
Sherlock Holmes

fethry1
Klodrik Duck

lecter
Hannibal Lecter

citanuzuki1709
Citan Uzuki

vanhelsi
Abraham Van Helsing

*jeg kaster en terning for hvert riktig svar, og velger deretter et tilfeldig nummer med tre desimaler. Hvis terningen viser dette nummeret, skal jeg personlig dekorere en sykkelslange og sende den til deg. Trekningen er fiktiv.

Arkhipelago Empeira #5 - Elsk deg selv!

Det er et par bloggere, sånn rundt, tja skal vi si nesten alle, som praktiserer en merkelig form for beskjedenhet. De later til å være så utrolig misfornøyde med noe de gjør at de bare må legge det ut på interblægg. Og for å unnskylde at de la det ut på interblægg, så sier de saker og ting som:

"Åh, jeg er så dårlig til å tegne!"

eller

"Hihi, jeg suger så jævlig til å ta bilder, lol!"

eller

"Bilde av meg... skulle vært tynnere!"

Vi tolker det som ufattelig høflig. Personen unnskylder sin eksistens, sin psykologiske tilstand, sitt talent, eller sitt utseende. Jeg sier stopp opp og reflekter! Dette er en ondsinnet, egoistisk, og direkte patetisk handling. Hvorfor?

Ved å skrive at du selv skulle vært tynnere, oppnår du at alle som er tykkere enn det du framstår på bildet, føler at de er enda lenger unna et utseende som blir regnet for akseptabelt. Du bidrar dermed til å redusere den kollektive selvtilliten på blogg.no, som etter min mening allerede er alarmerende lav. 

potp0017

Det er mye verre å kalle seg selv for stygg enn å kalle Ulrikke Lund for prinsesse-Ragnhild-liknende (sorry Afterlaugh, kommer ikke over den...). Dette er fordi Ulrikke Lund har selvtillit, stil, og 1304 hjernedøde jenter som kan backe henne opp skulle hun føle seg lei seg en dag. Hun kan bare skrive: jeg er lei meg, jeg er ikke noe pen, og vips har hun flere hundretalls kommentarer som sier det motsatte.

En ting er at en jente som kan finne på å skrive "jeg skulle vært tynnere" alltid vil være i spekteret "passe tynn - underernært". Ingen overvektige jenter skriver at de ville vært tynnere, fordi de enten er fornuftige, sikre på seg selv,  og ikke behøver bekreftelse, eller fordi de har så store komplekser for denne delen av seg selv at de frykter at noen skal svare "ja, det skulle du, din dundresløgge".

På samme måte er det ingen helt talentløse kunstnere uten stolthet over det de nettopp laget, som sier "å, dette bildet er så dårlig og stygt". Hvis man rakker ned på seg selv på blogg, i tegnetimen på barneskolen, eller sågar blant sangelevene på Liverpool Institute for Performing Arts, så er det for å fiske billige støttende kommentarer, som er like mye verdt som en islandsk femøring.

Jeg oppfordrer ikke til å skryte. Ingen liker en skrythals (hvis han da ikke er så kjekk og talentfull som jeg). Jeg oppforder dere til i stillhet å elske dere selv! Hvis du er fullstendig blottet for talent, taleførhet, utseende, sjarm, skrivedyktighet, kunstnerisk sans, intelligens og kunnskap, ja da er du jo det aller vakreste i hele verden, nemlig et blankt lerret.

Det er lettest å gjøre en forbedring dersom du ikke kan noen ting.

Er det noe du tror du aldri kan klare?

(spar meg for: "levitasjon", "å leve uten å trenge oksygen", "å bli like bra som Jack Diamond" og slikt)

Jack Diamond vs Blondinbella

Det har kommet meg for øye at svenske Blondinbella liksom er nordens største og beste blogger. Før denne latterlige informasjonen ble brutalt stappet ned min okulare fordøyelseskanal her over internettet, var jeg ganske sikker på at det var jeg selv som tronet der.

Selv om slike useriøse påstander praktisk talt er foruten rot i sannheten, plikter mine premisser meg å ta enhver konkurrent alvorlig. Jeg må derfor straks lære denne min ynkelige fiende å kjenne. La oss sjekke wikipedia:

45e520003228
Her er Blondinbella med en kunde, og kjælegeparden Geppi (som hun måtte avlive da hun trengte ny kåpe)

Blondinbella, født Isabella Börstmark Löwensnask-Fiollensbörg, den 21 oktober, 1990, er en svensk bloggerske som ikke kan måle seg med Jack Diamond. Hennes blogg, "Blondinbellas blogg", som hun startet da hun var fjorten år gammel, er  ifølge bloggportalen Sveriges mest populære blogg. Big deal. Sverige er et drittland uansett.

Etymologi

Ordet Blondinbella er en moderne sammensetning av det gamle norrøne ordet "blot" som betyr offerfest, "þin" som betyr tynt stoff, og "pella" som er en foretrukket abbreviasjon av det å pille seg i eller på nesen. Sammen danner de tre en frase fra Edda-diktet Ståvamål, som ble skrevet av lillebroren til Snorre.[1]

 

Byrði betri

berrat maðr brauto at

enn se mannvit mikit

Lagnað verri

kom se kvinnðr brauto um

enn se blot þin pella

 

Bedre bør

bærer man ikke i bakken

enn myee mannevett

Verre skjebne

kan ikke ramme kvinner

enn om de piller seg i nesen på offerfest fordi de har tynnslitt kunnskap om norrøn skikk

 

Dette regnes som et av tidenes verste romantiske dikt. [2]

Kritikk

Siden hun startet har Blondinbella fått omtrent tusen kommentarer på at hun er teit, og det er omtrent tusen mer enn den mye dyktigere bloggeren Jack Diamond.[3] Dessuten har ingen noensinne sagt til henne at hun lagde en bra video som parodierte Ringenes Herre.[4]


Etter Wikipedias mening er hun ikke en gang i samme univers som Jack Diamond.
______

Wikipedias tale var hverfall klar. Ingen grunn til å bytte over til svenskefaen. Hei! Mens vi snakker om univers... bloggen min har nå delt seg opp i to parallelle univers for tiden:

Photobucket

Power of the Point vil ikke lenger befinne seg her på bloggen, for tegneserien har fått sitt helt eget nettsted, som du kan komme til direkte ved å taste http://potp.blogg.no rett inn i din webleser med de dvaske gulerøttene du kaller fingre, eller rett og slett ved å trykke på Power of the Point oppe på den svarte linja jeg laga sjæl av no' stag som vi kitta etter no' krukker med majones.

Når du har kommet deg over latterkrampen, kan det være lurt å komme seg tilbake til mer hjemlige strøk: da er det bare å klikke på headeren igjen, så ordner teknologien resten. Det kan være jeg har lagt ut en ny stripe nå! Eller nå! Hvem vet?

Har du hørt om denne "blondinbella"?

Leser du blæggen hennes?

The Dark Powers on Blog,

Wow, jeg klarte å få et videoinnlegg ned under tre minutter!


Vi vakre og vise konseptbloggere må mobilisere alt vi har i kampen mot de fæle og helt latterlig onde opplevelsesbloggerne som figurerer på "mest aktiv"-lista for tiden. Si ifra, dette vil vi'kke ha!

Skal lyset og håpet seire her på blogg.no, må vi ha sterkere skyts enn bare html-koding og stygge kommentarer som at UlrikkeLund likner på prinsesse Ragnhild (slik som Afterlaugh skrev til henne). Vi trenger å gå inn med våpen, og ødelegge denne trusselen, for demokratiets, for frihetens, og for våre barns skyld!

Jeg vil ikke at mine barn skal være mer opptatt av hårforlengelser enn ... noe annet det er mulig å være opptatt av. Vil du?

Hvitvinsmarinerte lammefiléter med ovnsbakt tomat og salat nouvelle,

Mange av superbloggerne har i det siste postet haugevis med oppskrifter på alt fra nachos til mer avanserte retter som pølse i brød. Jeg kunne ikke dy meg, jeg måtte ta det på - og vips så er jeg her hvor jeg er nå. 

bilde 6

Å lage skikkelig god, sunn, enkel og forholdsvis imponerende mat er ikke vanskelig. Du må bare vite hva du skal kalle ting på fransk.

2 porsjoner

Du trenger:
Filét fra lam, omtrent 450 gram
6 tomater
Ett fedd hvitløk (hvitløkssalt kan godtas)
Pinjekjerner
Sukkererter
Forskjellige typer bladsalat (kjøp en mix, hvis du finner)
Hvitvin
En god olivenolje
Timian
Pepper
Salt
Stekepanne
Ovn
Stekebrett
Kniv
Strømtilførsel

Algoritme for matretten:
1. Sett ovnen på 175 grader
2. Skjær tomatene i fire båter, og fjern knopphullet (hvis du vil ta av skallet, er det lettere etter at du har skoldet dem i springen. Du kan også forsøke å lytte til tomaten til den åpner seg for deg) 
3. Legg tomatene på et stekebrett (samle dem på midten) og hell litt olivenolje over
4. Skiv hvitløksfeddet/stå klar med hvitløssaltet
5. Dryss hvitløksskivene over tomatene, sammen med grovkornet salt og timian
6. Putt det hele i ovnen når den er varm

7. Fjern fettet fra lammefilétene med en kniv, saks eller lasersverd
8. Ha litt olivenolje i stekepannen, sett platen på ca 70% ytelse
9. Legg filetene i stekepannen, dynk dem med hvitvin (ikke mer enn til en vannstand på ca 6 mm), dryss over med pinjekjerner og godt med salt og pepper
10. Snu i tide og utide

11. Skyll bladsalaten, og dander den over to hele tallerkner
12. Skyll sukkerertene, og dander den oppå bladsalaten
13. Ha litt olivenolje over dette igjen
14. Når rommet begynner å lukte godt, sjekk på tomatene
15. Du velger selv hvor stekt du vil ha filétene, så matretten er ferdig på din kommando. Pass på så du steker på høy nok varme, ellers blir de seige.

Riktig svar på forrige oppgave var "Avenue Q". Ingen klarte det fordi dere ikke er så rå som jeg.
Dagens spørsmål:

Ser det godt ut?

Tweak a lil' bit,

potp0013

Åh, Jack, når skal du slutte å redesigne bloggen?
Det nye designet nærmer seg ferdig, og jeg har nå endelig stappet mesteparten av sidelinja opp på tverrliggeren under headeren. Siden blogg.no som alltid er en svulsthodet akkarpuler, var det ikke mulig å skaffe en separat usynlig kategori for PotP-stripa innenfor dette nettstedet. Men ved å følge linken på den tidligere nevnte tverrligger, skal du se at de alle har fått sin egen avdeling på et domene som vokser raskere enn kreft.

Jeg har nå lært meg ikkesårentlite CSS og HTML ved å lese gjennom de hersens lange malene, og finne ut hva det er jeg må slette, kopiere, eller legge til for å få det hele til å se ut som om det gir noen form for mening; nå er det </tålmodigheten>. <------Det var en nerdevits.

 Jack, har du frivillig lagt inn reklame på siden der?
Alle synes vi at reklame er en ulekker, ja kanskje til og med frastøtende egenskap ved en internettside, men jeg bruker faktisk litt tid på denne bloggen her, særlig nå som jeg skal prøve å holde løftet om å ha en tegneserie om dagen. De greiene er tidskonsumerende! Hvis folk til stadighet klikker på reklamene (av genuin interesse, ikke lov til å trykke på dem bare for å støtte meg), så kan det nesten veie opp for all den tida jeg tilbringer med PowerPoint. Folk storma liksom ikke til for å donere pæng, mener jeg...

Jack, snakker du med deg selv i overskriftene?
Jeg har tenkt til å prøve meg på konkurransen til filosofaen.blogg.no - og det ikke for å vinne, men for å delta. Det har seg slik at premien er en date med broren hans, så jeg må nok takke nei om jeg skulle være så heldig å vinne. Både fordi jeg ikke har tid, men også fordi jeg ikke kjører i den fila, jeg bjeffer ikke opp det treet, jeg piller meg ikke i det neseboret. 

If you were gay,
that'd be okay
I mean, 'cause hey 
I'd like you anyway.

Because you see
if it were me,
I would feel free to say 
that I was gay (but I'm not gay)

You can count on me
to always be
always beside you every day,
to tell you it's okay,
you were just born that way
and as they say it's in you DNA, you're gay!

Dagens innlegg hang jo overhodet ikke sammen, så vi skal ha et litt kontekst-relatert spørsmål i stedet.

Klarer du å finne ut hva den sangen der har å gjøre med mitt forrige innlegg?

Q

potp0010

Uten å kommentere teikneseria videre, vil jeg meddele alle lesere at jeg synes fryktelig synd på bokstaven Q. La meg også fortelle hvorfor.

En gang i tiden var Norge et jordnært land, der bakerne bakte, feierne feide, og bøndene bandt. Landet ble styrt av et fåtalls mennesker, som alle hadde hentet sin utdannelse ut fra utenlandske universiteter (underforstått uten unntak). Disse aristokratene hadde studert både latin og dansk, som ble regnet for meget finere og mer allmenneuropæiske sprog, enn hva den gjengse nordmann trykket ut av kjeften, der vi levde livets glae dar i kristijanja en fin ting å fæjre kåm jem te mæ får jæ har en plan.

På den tiden forsøkte aldri Norge å vinne World Idol, eller involvere seg i andre lands kriger. Alle visste sin plass i samfunnet, og det passet bokstaven Q helt ypperlig. Hans internasjonale brødre var vant til å bli puttet inn i de vakreste eller mest betydningsfulle ord, som 'baroque', 'eloquence' og 'Qur'an'. Den norske Q hadde god grunn til å være spent. Det ble ikke forventet mindre fra de norske utsendingene som kom hjem etter en utdanning i latin.

Og forventningene ble innfridd. Det viste seg at Q i Norge ble en luksusbokstav. I motsetning til i alle andre land, der hvem som helst kunne si Q både sent og tidlig, ble det lagt restriksjoner på hvem som fikk lære Q i Norge. Bare de aller rikeste og mest adelige fikk lære hvorledes man skulle uttale Q uten at del lød presis som en bondsk K.

9thdukeofbedford
DOQTOR KRAG: Liselotte, Doqtoren troer han phoeler sig noget Qualm! Qunne De vaere en Seraf oc hentue mig en Boetton?
KAMMERTJENEREN: Naa saa, ha'er Doqtoren consumert phor mange Quoqosmaqueroner?

Bokstaven Q ble bortskjemt i det norske språket, og behandlet de andre bokstavene ganske uhøflig. Bare X orket å holde ham med selskap, fordi den hadde begynt å ta medikamenter. Det var slik X senere havnet på kjøret og i dag bare brukes om onde doktorer i lavmåls tegneserier, eller blir kvasierotisk uttalt av oversminkede glamourmodeller. Men det er en annen historie. På et punkt i dannet dagligtale var 'Q' den eneste konsonanten i bruk.

victoriancouple
HERR SAMUEL HOEI-GAPHUEL: Queqqoeq qaaq queq Queq, queqoeqeq Quiqq?
FRU HEDELMEYER QVISENPOPF-AUTINIUS: QUA?!! Queq qaq QUEQUEQQ qiiqeque qyq QEQ!!!

Det var på omtrent dette tidspunkt at adelen ble avskaffet i Norge, og den stadig voksende lave middelklassen, som aldri hadde fått lov til å lære seg Q, plutselig utgjorde den tellende majoriteten i befolkningen. Jordfesten ble opphevet, så lensherrer ble til slutt tvunget til å selge jorden til de bannende bøndene.

Ingen av de andre bokstavene ville nå ha noe med Q å gjøre, fordi den hadde vært så utrolig hoven. Vokalene visste ikke at Q holdt på med andre vokaler, og selv Qs yndlingsvokal U, holdt på å forlate ham. Selv X hadde gitt opp til slutt, og dro da han fant ut at Q ikke satte "Co's before Vo's".

Så den norske Q fikk ikke lov til å være sammen med de andre bokstavene å danne det nye bokmålet. Slik var det inntil på slutten av attenhundretallet. Hele denne tiden hadde 'U' forsøkt å overtale de andre bokstavene til å gi ham en sjanse til, og til slutt sa de det var greit. De skulle la Q, sammen med U og et par andre bokstaver, danne navnet til en kjent statsleder, og så se hvordan det gikk. I, S, L, N og G stilte opp, dog noe motvillig.

Det ble en katastrofe. På kort tid var 'Quisling' blitt det mest forhatte ordet i norsk språk, og q ble som et resultat av dette utestengt på livstid. For Q skar det nok mest i hjertet å ikke en gang å få jobben som han var skapt til, nemlig dyret 'ku'. At U skulle falle inn i hendene på hans argeste konkurrent, har gjort Q til en bitter bokstav. Og til den dag i dag henter de andre bokstavene ham bare inn når de ikke gidder å fornorske noen engelske ord. Det er derfor vi aldri sier Q i Norge.

Hva er ditt forhold til bokstaven Q?

Penger til veldedighet,

potp0012

Den alvorlige tilstanden til de siste stumpene av gårsdagens videoblogg krever tiltak. For å kunne fokusere 100% av de 1,63% av dagliglivet jeg fokuserer på blogg, er det essensielt at jeg får tankene over på noe annet enn penger (og allmektighet og Miles Davis' fantastiske trumpetering og hun søte på management).

Derfor håper jeg at hvertfall én av de leserne som strømmer innom hver uke, er så fornuftige at de kaster en slant til kollekten oppe på høgre sidan. 

Jeg jobber nå med å drive vekk den sorte bagkrunnen for igjen å inneha en leselig blogg. Neste post på programmet er nok å redesigne hele sulamitten, slik at POTP blir en - hold dere fast - daglig stripe.

Du hørte riktig. Jeg tok meg vann over hodet igjen. Omtrent 20 000 favner, om jeg ikke tar helt feil. Det er mørkt her nede.

Tilbake i Liverpool

Nå har jeg altså forlatt hjemlandet for igjen å ta fatt på en heseblesende skolehverdag, med ny energi og respektable mengder Salt sild i bagasjen. Tross at min muse Eloquentia pakket og dro før jeg ble helt ferdig med videobloggen, røsket det forrige innlegget litt liv i det sovende intellektuelle miljøet her påbloggdåttno. Selvfølgelig ble dette mer eller mindre oversett av superbloggerne, og dette har åpnet et par av mine fasetterte øyne.

Je g lurer på - og dere får unnskylde min naivistiske satire - om superbloggerne kanskje ikke har lov til å skrive om alt de vil. En slags Fedon Lindbergs bloggdiett, der man for å bli en slank og godtatt blogger, må kutte ut karbohydrater og hjernen sin. Hvis det er slik, betyr at det må være noen som kontrollerer dem. De henvender seg altså til høyere intellekter for tematisk rådgivning.

Det gjør meg så sint å tenke på!

Hvorfor har ikke jeg en slik?

Jeg tror jeg sporenstreks skal løpe ut og finne meg en Liverpoolsk bloggmanager. Hmm-manager... kanskje hun søte på management? Kanskje noen med høy stjerne i religiøse kretser? 

HVA VIL SKJE??

Hvem blir Jack Diamonds nye bloggmanager? Kommer Jack til å ha glemt det hele i morra fordi dette bare er tullball for å fylle et innlegg? Hvem er den mystiske kappekledte mannen, og blir Jack noensinne ferdig med boka si?

Finn det ut ved å donere 150 kroner eller vente til neste gang!

JTV - Om ovale sirkler og Fredrik Wergeland,

Lenge etterlengtet og til tider skandaløst nedprioritert våkner endelig Jack Diamonds videoblogg til live fra dypt under havoverflaten, der den har ligget og samlet krefter siden Cloverfield-hendelsen. Nå skal den altså trampe rundt i de etablerte norske hjem og rokke ved selve grunnoppfatningene til disse ansiktsløse geist, som har bodd på samme planet hele livet uten noen gang å reflektere over annet enn mobilregninger.

- I hobbyhjørnet skal vi lære oss å tegne selveste goronkongen Darunia.

- Jeg tar for meg utfordringen fra tonesis.blogg.no og svarer på mer eller mindre nedrige spørsmål om temaer de fleste av dere ikke visste at dere var interessert i.

- Statsminister Jens Stoltenberg ønsker meg lykke til i kampen mot hundrings' miljønihilisme.

- Vinn flotte premier! Kanskje er det hairextensions? Følg med og se!



Utfordringen sendes tradisjonen tro videre, og jeg velger meg tre for meg ganske ukjente bloggere som jeg råder til å svare på mine spørsmål hvis de vet hva som er best for dem.

- http://iisabelle.blogg.no/
- http://csh.blogg.no/
- http://magicbymarie.blogg.no/

Og spørsmålene er som følger:
1. Tror du menneskene har en sjel?
2. Hvis du skulle tatt livet av noen, hvordan ville du da gått fram?
3. Vil du si at et menneskes personlighet baserer seg mest på arv eller miljø?
4. Hva mener du vi kan vite med sikkerhet?
5. Hvilken relevans mener du John Miltons tematikk har i dag?
6. Er nihilismen død?
7. Er du bekymret for miljøet?
8. Vil du si at du selv er over gjennomsnittet intelligent?
9. Rosiner i bolla?
10. Rosiner i pølsa?
11. Mener du et deterministisk livssyn er forenlig med å være fornøyd med sin livssituasjon?

Dere kan selvsagt svare på spørsmålene i kommentarene under, alle som én, men jeg forventer at disse bloggerne faktisk skriver et innlegg om det. Ellers...

YouTube is breakin' me bawls

Har forsøkt å laste opp filmen siden morran.

Videoblogg in the making,

Gled dere, små disipler. Jack Diamond, skal tale til dere snart. Jeg kan røpe at jeg plukker opp utfordingen fra Tone.

Et lite stykke Norge,

14:55 (for første gang på én og en halv måned etter norsk tid) landet jeg British Airways' flåtebærer Boeing 777-200 på norsk jord uten noensinne å ha tatt noen flytimer. Til Scotland Yard sier jeg bare:

catch me if you can copy

Dere aner ikke hvor godt dere har det, her i landet der ingen er høflige hvis de ikke virkelig mener det, landet som er seg selv nok, landet som ikke lider under økonomisk krise, landet der husene er laget av tre og det er flere trær enn hus.

Jeg sitter her og er krampenorsk. Nå har vi sett Beat for beat, Nytt på nytt, Skal vi danse, Senkveld med Thomas og Harald og Golden Goal. Da det ble vedtatt av hele familien at det nå endelig var nok TV, kunne vi hilse på hverandre, etter den lange perioden jeg har vært borte. Vi spiste Freia Melkesjokolade, drakk ekte norsk Coca Cola og diskuterte EU-medlemsskap (EHNÆÆII!).

Vi kan le, men det er utrolig hvor mye ens mor, far og søsken små og familie stor ikke er tilstede og vasker klærne dine når du flytter hjemmefra. Jeg kompenserer med å holde meg for opptatt til å lengte hjem.

Nei, for å være helt ærlig påtar jeg meg en rolle for galleriet nå. Jeg var veldig klar for virkelig å dra ut, da jeg forlot Norges kyst for seks uker siden, og det er jeg egentlig fortsatt. Norsk snakkes det i korridorene på LIPA uansett. NRK Nett TV er gratis, og jeg kan fortsatt dusje så lenge jeg vil. Dette er ikke utflytterliv. Det er ikke å oppleve verden. Jeg tror jeg vil til Algerie og slik som African Queen bli et falkonerende feministikon. Kanskje bør jeg heller dra til Afghanistan, og drive litteraturkremmere ut av hus og hjem ved kritisk journalistikk, slik som Åsne Seierstad. Et annet alternativ er å lure langs Tokyos kyster inntil noen tester kjernefysiske våpen slik at jeg kan bringe død og fordervelse til en allerede stresset by, i mine mer eller mindre velmenende forsøk på å redde den fra kjempelarver, slik som Godzilla bare i sin originale filmsetting har prestert å gjøre hele tjueåtte ganger. Han fikk en stjerne på Walk of Fame.

Drar man så kort som til Liverpool, risikerer man å ta Norge med seg i de lusne ti kiloene med håndbagasje som Ryanair later til å tillate kostnadsfritt. I år er ikke året jeg møter fattigdom på nært hold for å vende tilbake med fire pekefingre mot norske sossegutter, året jeg får kjenne på båndene som binder en fremmed kultur sammen og lærer å like Tadsjikistans svar på Espen Eckbo, eller året der jeg bryter det vestlige samfunnets grep om mitt sinn fra bitterkald søvn på steingulvet i et nepalesisk fjelltempel.

Dette skriftmessige interludium til tegneserier, etterlater ingen varige spor i min fremtidige bloggkanon. Det er langt mer en oppramsing av dagens hendelser på innsiden av min pannebrask. Til de som ikke kunne brydd seg mindre:

Hvor lenge har du vært borte fra familien din før?

Har du egentlig skjønt denne?

Jeg er ferdig med enda en PotP-stripe, men glemte den uheldigvis igjen på LIPA-serverne som er stengt for kvelden. Derfor blir det en klassiker-stripe i dag. Og for å fylle overskriftens hensikt tar vi den på engelsk: 

potp0011

I morgen reiser jeg hjem til vakre norge for å besøke tanter og venner og et og annet søskenkryp. Gleder meg vilt til dette, og i mellomtiden spør jeg:

Hadde du egentlig skjønt denne urgamle vitsen før jeg presenterte den på engelsk i dag?

No more mister nice Jack,

potp0009

Haha, kjønnssjåvinistiske vitser er festlige, sjølv om de ikke representerer meningene til Jack of Diamonds, hans samarbeidspartnere eller deres sponsorer.

Men jeg skal fronte et lite poeng om blogg.no allikevel. Det finnes mye bra skriverier her, dydige, reflekterte, hyggelige, høflige og sjarmerende mennesker er blant brukerne som daglig klikker inn og gir av sin egen personlighet for vår underholdnings skyld. Men jeg tror ikke det lyder fjernt for min alltid intellektuelt priviligerte leserskare når jeg påpeker at det dessverre også figurerer en del mer eller mindre mentalt dysfunksjonelle, håpløst underutdannede, og ikke minst øredøvende, timpani-trommende og sirene-skringrende kjedelige blogger. Et par av nevnte blogger er ikke så rent lite populære, heller.

Hundrings har vært en fantastisk ressurs på denne fronten. Hans usminkede anmeldelser av store bloggere har skapt litt fart i sakene her på blogg.no. Selv har jeg forsøkt å forholde meg nøytral.

Jeg pleier å bla nedover 'Mest aktive'-lista og slenge inn kommentarer til blogger jeg liker. Det kommer jeg til å fortsette med. Men jeg pleide også å kjippe inn en kommentar til blogger jeg likte mindre også, sånn for publisitetens skyld. Jack Diamonds navn prydet utsagn som:

"Neida... du er ikke feit når du har gått ned siden fødselsvekten din!"

"Åh ja det palestinaskjerfet var et veldig stilig og originalt plagg!"

og

"Helt enig med deg, assa, matte og religion og sånn er såå teit å ha på skolen!"

Men nå er den tidsalderen moden for en antitese. Skal jeg bruke tid som blogger, skal det være tid som gir meg noe, så jeg annonserer fra i dag at hvis jeg titter innom nettopp din blogg for å kommentere, er det ikke av medynk eller ønske om kommentarer, men fordi jeg lurer på hvordan det går med en blogg jeg liker. Frykt dog ikke hvis jeg glemmer deg. Selv den store Jack Diamond er ganske distré.

Og nå skal jeg be dere om å gjøre noe som kanskje er svært vanskelig:

Nevn tre (3) blogger* du ikke liker, og begrunn svaret!

*Merk: Blogger. Ikke bloggere. Skal ikke ha noen form for personuthenging her. Ikke skriv at Jack Diamond er en arrogant dust, men heller at innleggene hans er arrogante dusteinnlegg.

Hell, it's about time!

potp0008

Joda, det begynner å bli en gammel nyhet nå, men det er like fullt slik at den en gang så lille dataspillprodusenten Blizzard har en hang til melodramatikk.

Det var den 19. mai 2007 at et knippe spilljournalister troppet opp i en kinosal i Seoul i Sør-Korea uten helt å vite hva det var de gjorde der. Med halvinteresserte øyne så de en dataanimasjon av noen lys som slo seg på og åpenbarte et futuristisk rom. De så en tykk jerndør åpne seg på finurlig vis, og nærbilder av en mann i mørket bak døråpningen. Han røykte sigar, og fra det lille de kunne skimte, var han en tøffing.

"Vin Diesel?", tenkte én. "Et nytt spill?", tenkte mange. "Vin Diesel som actionhelt i et nytt spill?", tenkte resten. Nå var mengden litt mer interessert enn til å begynne med, selv om de færreste hadde forhåpninger om at de de neste fem minuttene skulle komme til slite med å stagge en erigert buksejunior.

Med lenker om bena tråkket den halvnakne og muskuløse mannen inn i det mørke rommet. Kameraet ble igjen utenfor mens døren lukket seg. Det ble stille. Uten å understreke stemningen mer skiftet det neste klippet til mannens føtter, som etter tur lot seg senke ned i to plattformer. Med uventet hurtighet og mekanisk presisjon låste et par metalliske sko seg om mannens ankler og maskinen i rommet våknet til live. Et par av de skarpeste journalistene dro kjensel på noe ved utformingen av skoene. Hva kunne det være?

Jernene ble løst fra mannens føtter, og plattformen han nå var naglet til løftet ham til det lille rommets sentrum. Og mens to mekaniske armer grep om håndleddene hans fra oven, lurte et par av tilskuerne på om de kanskje skulle stikke og spille MarioKart på den nye wii-konsollen, i stedet for å kaste bort tid med dette ambisiøse tullballet.

De skulle snart sette nunchuken i halsen.

For en turbin satte fart i maskineriet som omgav mannen, og fra alle kanter strømmet disse kalde stålarmene mot ham og bearbeidet hans legeme med den største presisjon. De kapslet inn dette mennesket i blå metallplater og blankpussede ryggvirvler. Armene fór fra og til og strammet skruer, der det trengtes, og festet avanserte tekniske innretninger der slike hørte til. Og da kablene endelig slapp hans dypblå exoskjelett i en sky av flytende nitrogen, hadde salen mistet sine kjever så de hang apatisk og dinglet der hvor halshuden stoppet dem. Alle kjente denne fotsoldaten og hans 8mm C-14 Impaler Gauss Rifle. De hadde møtt ham for ni år siden, og aldri glemt ham siden. 

Svette sildret nedover hundre panner når en damestemme annonserte at marinesoldatene øyeblikkelig skulle samles for drop. Det var faen meg på tide at de lagde en oppfølger til denne ubeseirede kongen av strategispill i vår tid. Blizzard lager et Starcraft nummer II.


Har du spilt StarCraft?

Det kyniske mennesket,

Appreciation is a wonderful thing: It makes what is excellent in others belong to us as well.

Voltaire

Abusive behaviour towards blog

Om ca en time lander mine bestekompiser her i Liverpool for å besøke meg. Jeg lar venner komme foran blogg.

Og i går lot jeg høstballet på LIPA komme foran blogg.

Å sove lenge i helgen kommer vanligvis foran blogg også.

Når jeg tenker meg om, kommer det meste foran blogg. Jeg mener, den er jo bare tidsfordriv.

Ja, jeg vet jeg sa at jeg elsker deg, blogg, men du måtte vel skjønne at jeg ikke mente det? Du er mest for ... gøy.

Der, jeg sa det! Du er bare et leketøy for meg! Tenk det, Hedda!

Åh herregud, begynner du å gråte også nå.

Du er så utrolig naiv! Slutt å grine, det kler deg ikke.

Du vil ikke gjøre meg sint, du husker hva som skjedde forrige gang!

Patetiske internettside, jeg drar på puben og drikker meg full.

(og når jeg kommer hjem så er jeg sentimental og gråter og sier at jeg angrer, jeg angrer sånn og jeg mente ikke det jeg sa, og så kan jeg blogge igjen så mye jeg lyster til jeg på ny går trøtt av bloggen og finner ut atjeg vil holde på med andre ting)

Calamitous charpoyage #2 - THE CORPSE BRIDE,

(det er fortsatt motforestillinger mot at disse innleggene blir lest av familiemedlemmer og småbarn, lover barnevennlige skriblerier i morgen)

233170main

En kan gjøre mange feiltrinn i senga. Her er et par:

HUN: - Jeg vil sitte oppå.
HAN: - Okay, bare prøv å ikke legge all vekta ned med en gang...

HAN (feller buksene)
HUN: - Oi.

HUN: - Åh, Jonas!
HAN: - Mmh. Lind... Lovise..! 

HAN: - Åh
HAN: - Åh
HAN: - Åh
HAN: - vent...
HAN: - Faen.

HUN: - mmmmknm
HAN: - Hva?
HUN: - Kondom!
HAN: - Har du?
HUN: - mmmså klart, bare gå ned i kjelleren, der finner du en trehodet hund, den blir søvnig hvis du spiller musikk for den, så ta med denne fløyten. I det neste rommet finner du en kiste, som er låst med en rubiks kube. Så snart du har løst den, kan du åpne kisten og hente nøkkelen til det neste rommet, der utfordringen er å se over regnskapet til tre mindre internasjonale aksjeselskap. Feilene i regnskapt danner tallkoden til låsen på rommet med labyrinten. Da er det bare å finne midten, der det ligger en portefølje med en tur/retur-billett med nsb. Kondomene ligger under en av bryggeplankene ved fisketorget i Bergen. Kom kjapt tilbake, vil ha deg nå!

HUN: - ...hmmmm, ja! Og liker du dette?
HAN: - Nja... det gjør litt vondt.
HUN: - Åh unnskyld unnskyld unnskyld unnskyld..! Det var ikke meningen å ... går det bra med deg?
HAN: - Ja, herregud, ingen skjede skadd! La oss bare fortsette!
HUN: - Åh, nå føler jeg meg såååå dum! Unnskyld! Det var virkelig ikke meningen å gjøre det, jeg tenkte... unnskyld, ass!

HUN: - Au, for faen!
HAN: - YEAH! Who's your daddy now, little bitch?
_

De fleste vil være enige om at slike situasjoner er pinlige under dyna. Men det er ett mistak som overgår alle andre. Jeg skal ikke nevne helt nøyaktig når dette var, jeg tar meg den frihet å forandre litt på omstendigheter og tider for å unngå ubehagelige klumper i halsen hos uheldige innslumpere. La oss bare definere dette som "i løpet av tredje klasse".

Det er på tide å trekke fram etymologiordboka. For alle som ikke er kjent med begrepet, skal jeg nå skrible litt rundt ordet "apati". Apati kommer fra det gammelgreske ordet "ἀπάθεια", eller "apatheia" som er satt sammen av nektelsesprefikset "a-" og ordet "pathos" som betyr følelse. Apati er altså et synonym for følelsesløshet.

Men pathos har også sneket seg inn i norske ordbøker gjennom det engelske "passion", til det norske "pasjon". "Pasjon" er det jeg vil kalle en dårlig unnskyldning for at man ikke kom på synonymet "lidenskap". En apatisk person, gjør etter denne sammenlikningen, en lidenskapsløs handling, hin hengir seg altså ikke til oppgaven. Det finnes naturligvis forskjellige grader av apati.

Dette fruentimmeret hadde trent hardt for å skaffe seg sin grad:

Jeg hadde ikke opprinnelig planlagt å tøye madrassfjærene, men hun tok initiativet til å droppe søvn den natten. Medgjørlig som jeg kan være på den fronten når alkohol er involvert og man ikke har så mye annet å gjøre, stemte jeg celloen til et forspill. Vi gutter har jo rykte på oss for å hoppe rett over disse, men for min egen del er det mellomkorporlig eksperimentering og oppdagelsesferd som er det viktigste. Somme stunder kan the ol' in-out rett og slett være overflødig, synes jeg, og det utføres i så fall av ren høflighet og tradisjon.

Jeg kan ha mistolket. Det skjer til stadighet. Det kan hende hun var sliten og ville gjøre seg fort ferdig. Men det rimte ikke i mitt hode, da jeg kunne sverge på at hun ikke sluttet med å si "fortsett". På meg virket det heller som om hun aldri noensinne hadde opplevd et forspill, og ikke skjønte hvorfor jeg lot vente med å komme i gang med the real thing. Jeg gjorde noen siste forsøk på å dra liv i det jeg ville kalle inkarnert apati, før jeg til slutt gav opp og gikk i gang med det monotone. Har noen triks på lur der også, tenkte jeg.

Hun ledet vel ikke an til misjonærstilling, var vel mer sånn at hun ikke var til å rikke fra misjonærstilling. Frosset i misjonærstilling. Jeg tok sats og sparket fra og - vel... hun lå like dødsstille. Etter et par minutter merket jeg interessen svinne, ettersom nekrofili ikke er min greie. Begynte å trekke meg ut, men da var plutselig armene i bevegelse og holdt meg igjen. Fortsett. Javel. Jeg begynte å føle meg teit, der jeg prøvde absolutt alt for å få en liten hoftebevegelse, en muskelsammentrekning, en omfavnelse, hva som helst!

Jeg er veldig sjelden konfronterende overfor slike ting, men til slutt gav jeg opp. Jeg satte håndbakene i madrassen og er enda sjokkert over at jeg faktisk stilte det spørsmålet alle en gang før eller siden kommer til å ønske å stille:

"Du. Kjære.", jeg sukket ufrivillig, "Har du gjort dette før?"
"Ja, jeg har det!", hun bet seg i leppa og fortsatte: "To ganger!"
Jeg smilte melankolsk og knøt øyebrynene mens jeg gjorde meg en eller to tanker om hennes tidligere partner og hvordan han antakelig var av de som fant oppblåsbare damer mindre brysomme enn de virkelige.

corpse bride
Hun hadde én tydelig favorittstilling - den vitruviske mannen av Leonardo daVinci

Og nå, alle barn, kommer moralen i denne historien:

En kan gjøre mange feil i senga, men den verste av dem alle er å ikke gjøre noen ting.

Calamitous charpoyage #1 - THE ROADKILL,

(Ved å lese dette innlegget bekrefter du at du er over 18 år og ikke har noe familieforhold til bloggeren Jack Diamond)

roadkill147233947std


Foreldrene mine er på ferie med sine respektive familier henholdsvis i Tyrkia og på Kreta. Jeg tar meg derfor den frihet å fortelle dere om mine to (tre?) absolutt verste sexopplevelser i en bloggføljetong, mer for å gjøre det godt igjen etter en noe tyst periode enn for å tilfredsstille ekshibisjonisten i meg.

Nye lesere kan kanskje finne det alarmerende at jeg titulerer et innlegg om min verste sexopplevelse med slik en galgenhumoristisk referanse. Jeg kan forsikre dere om at nye leserne gjør klokt i det. Betrodde venner og kjente vet nok allerede hvilken episode jeg sikter til.

Det var vel for omtrent et år siden, nå. November 2007 eller så. Deres kjære Jack var på by'n som relativt ferskt singel, og relativt ferskt attenåring. Jeg har skrevet et haiku-dikt om vorspielet:

Vorspiel i Åsgårdstrand
av Jack Diamond

Av alle steder
Reiste vi til Åsgårdstrand
Det er et teit sted

picture 148
Sammen med Statoil utgjør denne plassen Åsgårdstrand.
Det er en pittoresk liten perle på Vestfolds østkyst, der du kan møte mange interessante folk.
NÆÆT.

Nå, da det er hevet over enhver tvil, vil jeg fremme dette som høyverdig årsak for latterlig høyt alkoholkonsum. Juryen nikker anerkjennende.

Et ulykkestreff var det for denne kvelden, at min mor og familien på morssiden (slik som nå) var ute og fartet. En utilregnelig knekt med huset for seg selv fant en fager mø på dansegulvet, og befant seg plutselig på trappen utenfor sitt hjem et unevnt sted i periferien av Tolvsrød.

Som tidligere nøkkelbarn er jeg vant til å være hjemme alene, men jeg hadde ikke vært forutseende nok til å skifte på sengen min før jeg tømte kalken i skål mot det ukjente (en utsøkt vin, ikke for dyr Merlot hvis jeg husker rett). Jeg har i en videoblogg nevnt at kroppen skifter ut alle sine celler i løpet av ti år. Store deler av kroppens utbrukte byggestener felles i sengen, og jeg anså det for å være uappetittlig å invitere noen andre opp i to uker med død Jack. Vi tok i stedet mammas seng.

207845
Gutter og jenter, skift på sengene deres om nødvendig, 
og snylt ikke på andres budoir under noen omstendigheter.

Scenen var rigget for katastrofe allerede, men varselhornene tutet knapt for meg. Deres mutte skrik lød som skjult under hundrede tepper i mitt slørete hode.

Natten forløp brukbart. Verken besynderlig, groteskt eller himmelsk, så det var ikke med akten at det fryktinngytende scenariet oppsto. Jeg møtte den påfølgende dag med trankvilitet og søvnens sødme. Besøket var av en annen oppfattning, og hadde en voldsom hast med å komme seg ut og hjem. Jeg skjønte ikke hvorfor, og tok til å skylde forhold som var meg ukjent, som jobb eller kjæreste, eller muligens utilstrekkeligheter i mitt ytre (dog jeg tror denne var en post-traumatisk implikasjon).

Det var da jeg så flekken på lakenet.

Dere vet hvordan når en søler vann på noe som er grålig, hvordan det da antar en mørkere farge, for så å gradvis forsvinne ettersom vannet fordamper? Dere kjenner til hvordan snørr tørker og kan skrapes vekk, og hvordan mel forsvinner når det vaskes over med vann det kan binde seg til? Forsooth, denne løselighetskjemien hjalp ikke mot flekken hvis natur jeg nå sto overfor. Du har kanskje gjettet fargen?

Den var rød. Hemoglobinrød. Rød som Satans stinkende rumpeballer, spettet med obskøne fraktaler i brunt, og strakte seg over en flate som to halve appelsiner ikke kunne dekke. For å akkompagnere katastrofen strakte temariktige striper av rødt seg også over dynetrekket. Om det var korken på flaska jeg spratt eller bare et månedlig pseudofoster som spjettet i sin blodige eggedosis vet jeg ikke, men min første tanke var "jeg måtte jo vaske det uansett" og min andre var "æsj, tenk at jeg dyppet staken i denne sangvinske slimgytja i hele natt" og min tredje var "å shit, bare ikke..."

Men jo.

Da jeg dro lakenet til side -- jo, visst faen.

Min frustrasjon kulminerte i et halvspist banneord da jeg erfarte det gamle ordtaket "som man søler i sengen, trekker det også gjennom til overmadrassen". Hva faen skulle jeg gjøre? 

Hva faen skulle jeg gjøre? 

Hva faen skulle jeg gjøre? 

Hva FAEN skulle jeg gjøre? 

Tilstå?
bobla
Jeg kom til meg selv etter en god og lang stund, og bestemte meg for å ringe den eneste kameraten som jeg visste var hjemme. Frode, også kjent som LeBouffon, basunerte min historie med to minutter kontinuerlig latter og hikst etter luft. Jeg fortalte ham at det nok ville være lurt om jeg kjøpte en ny overmadrass, vasket sengetøyet, og lot som ingenting (han foreslo rens, som ikke ville blitt ferdig på tiden jeg hadde til rådighet.

Enden på et av mine aller mest forferdelige feilgrep var at damen i møbelforretningen forklarte meg at trekket på overmadrassen antakelig var vaskbart i maskin. Jeg tok sjansen, og etter litt vaskeromslogistikk var det hele ordnet.

Dagens spørsmål:

Hvordan smakte den største suppa du har rotet deg opp i?

hits