desember 2008

Hem'att tel jul,


Kjre leser,

De mest observante av dere har kanskje merket seg at det n ikke er mange timene til julen ringes inn. I mellomtiden kan alle dere som n er hjemme for julen nyte familiesamvret, og denne fantastiske lten fra et eller annet sted nord for Sinsen-krysset.

God jul til dere alle sammen!

Klappeland,

n56455506149072053244

Har du vrt p konsert fr? Det har jeg. Hver dag denne uken har alle bandene p hele LIPA ftt sprette champagnekorker etter fullendt ensemble-framfring, og jeg har bevitnet samtlige. Kanskje fr vi se en filmsnutt fra vr opptreden her p bloggen om ikke s lenge.

Jeg har sett mye rart i lpet av denne uka. Noen av elevene er s godt som profesjonelle musikere allerede, med bde balansert scenetekke, upklagelig teknikk og utrimmede herre-bikinilinjer (!). En god del av bandene manglet allikevel det som her i England har blitt s populrt kalle X-faktor (fes p ditt nrmeste apotek). Som tilskuer tok jeg meg den frihet granske dem alle etter hva det n er som skiller et godt band fra et veldig godt. Jeg fant ingen lsning.

Men plutselig ble jeg veldig vr all denne klappingen.

Vi snakker selvflgelig om lokale konserter, og det er ikke de strste lokalene som er samtaleemne heller. Allikevel er det alltid, ja faktisk fullstendig uten unntak, slik at en eller annen p scenen fr det for seg at det her i sangen kunne passe seg om publikum klappet en rytme.

Det forekommer meg som meget pussig at man aldri gir opp denne ideen - jeg tror aldri jeg har klappet rytme til en sang uten at det har vrt uutholdelig pinlig.

Publikum har kommet p konsert for la noen andre lage musikk til dem, og n blir de med ett konfrontert med at de selv er ndt til delta. Fokuset skifter brtt fra bandets opptreden til voldsom gruppebevissthet. Her er et par typiske klappe-hendelser:

clappingplanetmercury
1. Det verste som kan skje er at man begynner klappe uten at noen andre backer en opp. Hvis en befinner seg i denne situasjonen, gr de fleste for lsningen der de prver gli klappingen stille over i en annen bevegelse. Kanskje de kan klare lure folk til tro at de bare frs litt p hendene, eller (p utekonserter) at myggen er ekstra plagsom i dag. Det kan vre lurt legge til et ekstra klapp utenom rytmen for understreke at denne klappehandlingen ikke hadde noe med konserten gjre.

2. Det finnes ogs de som ikke gir seg selv om de begir seg ut p soloklapping. Dette er mennesker som gr for et image med hy musikknytelses-integritet: s snart de innser at de str alene, fikserer de ynene p gitaristen og later som om det ikke bryr dem overhodet at ingen klapper med dem, da de tilsynelatende er mer inne i musikken enn du og jeg.

3. Uoppmerksomme klappere kan oppleve andre problemer. De joiner gjerne inn p fellesklapping, uten tenke videre over hva de gjr, men passer ikke p tone ned klappingen sammen med resten av mengden. Dette resulterer gjerne i at de klapper en stund helt alene, noe som i flere kulturer betraktes som sosialt selvmord. En variant er ogs at de klapper spektakulrt hyt rett etter at sangen har gjort en br taktendring eller beveget seg ned p et roligere niv.

4. Noen musikere har hrt s mye p originallten at de vet hvordan skarptromme-slagene gr. Da kan det forekomme at de innfrer en klapping som er for innviklet for publikum. Bare tenk tilbake p hvor mye tid du hvert vorspiel brukte p klappe riktig, nr du sommeren 2004 ikke kunne unng Are og Odins "Klapp klapp". Det ender gjerne med at de som fr det til klapper skikkelig hyt kun for vise at de eier rytme.

Mitt inntrykk er at rytmisk klapping p oppfordring fra scenen forrsaker fryktelig drlig stemning hvis ikke alle i salen er stupfulle.

Klapper du p konsert?

Tomorrow is gig night

slide1

Kom til Liverpool for se oss da vel!
hits