desember 2008

Hem'att tel jul,


Kjære leser,

De mest observante av dere har kanskje merket seg at det nå ikke er mange timene til julen ringes inn. I mellomtiden kan alle dere som nå er hjemme for julen nyte familiesamværet, og denne fantastiske låten fra et eller annet sted nord for Sinsen-krysset.

God jul til dere alle sammen!

Klappeland,

n56455506149072053244

Har du vært på konsert før? Det har jeg. Hver dag denne uken har alle bandene på hele LIPA fått sprette champagnekorker etter fullendt ensemble-framføring, og jeg har bevitnet samtlige. Kanskje får vi se en filmsnutt fra vår opptreden her på bloggen om ikke så lenge. 

Jeg har sett mye rart i løpet av denne uka. Noen av elevene er så godt som profesjonelle musikere allerede, med både balansert scenetekke, upåklagelig teknikk og utrimmede herre-bikinilinjer (!). En god del av bandene manglet allikevel det som her i England har blitt så populært å kalle X-faktor (fåes på ditt nærmeste apotek). Som tilskuer tok jeg meg den frihet å granske dem alle etter hva det nå er som skiller et godt band fra et veldig godt. Jeg fant ingen løsning.

Men plutselig ble jeg veldig vàr all denne klappingen.

Vi snakker selvfølgelig om lokale konserter, og det er ikke de største lokalene som er samtaleemne heller. Allikevel er det alltid, ja faktisk fullstendig uten unntak, slik at en eller annen på scenen får det for seg at det her i sangen kunne passe seg om publikum klappet en rytme. 

Det forekommer meg som meget pussig at man aldri gir opp denne ideen - jeg tror aldri jeg har klappet rytme til en sang uten at det har vært uutholdelig pinlig.

Publikum har kommet på konsert for å la noen andre lage musikk til dem, og nå blir de med ett konfrontert med at de selv er nødt til å delta. Fokuset skifter brått fra bandets opptreden til voldsom gruppebevissthet. Her er et par typiske klappe-hendelser:

clappingplanetmercury
1. Det verste som kan skje er at man begynner å klappe uten at noen andre backer en opp. Hvis en befinner seg i denne situasjonen, går de fleste for løsningen der de prøver å gli klappingen stille over i en annen bevegelse. Kanskje de kan klare å lure folk til å tro at de bare frøs litt på hendene, eller (på utekonserter) at myggen er ekstra plagsom i dag. Det kan være lurt å legge til et ekstra klapp utenom rytmen for å understreke at denne klappehandlingen ikke hadde noe med konserten å gjøre.

2. Det finnes også de som ikke gir seg selv om de begir seg ut på soloklapping. Dette er mennesker som går for et image med høy musikknytelses-integritet: så snart de innser at de står alene, fikserer de øynene på gitaristen og later som om det ikke bryr dem overhodet at ingen klapper med dem, da de tilsynelatende er mer inne i musikken enn du og jeg.

3. Uoppmerksomme klappere kan oppleve andre problemer. De joiner gjerne inn på fellesklapping, uten å tenke videre over hva de gjør, men passer ikke på å tone ned klappingen sammen med resten av mengden. Dette resulterer gjerne i at de klapper en stund helt alene, noe som i flere kulturer betraktes som sosialt selvmord. En variant er også at de klapper spektakulært høyt rett etter at sangen har gjort en brå taktendring eller beveget seg ned på et roligere nivå.

4. Noen musikere har hørt så mye på originallåten at de vet hvordan skarptromme-slagene går. Da kan det forekomme at de innfører en klapping som er for innviklet for publikum. Bare tenk tilbake på hvor mye tid du hvert vorspiel brukte på å klappe riktig, når du sommeren 2004 ikke kunne unngå Are og Odins "Klapp klapp". Det ender gjerne med at de som får det til klapper skikkelig høyt kun for å vise at de eier rytme.

Mitt inntrykk er at rytmisk klapping på oppfordring fra scenen forårsaker fryktelig dårlig stemning hvis ikke alle i salen er stupfulle.

Klapper du på konsert?

Tomorrow is gig night

slide1

Kom til Liverpool for å se oss da vel!
hits