Delicately Sown

Shit! Vi lever allerede!

Fra tid til annen slår det meg at livet allerede er her, og da blir jeg litt stresset og tenker at noen burde ha gitt oss bedre informasjon før vi bare ble slengt ut i manesjen fra respektive livmødre. I brosjyrene sto det "spis mat, få barn!" skrevet med den store guloransje WordArt-stilen som for størsteparten av verdens befolkning er synonymt med upåklagelig design.

Men det er så mye mer! Ikke laget av livet selv, naturligvis, men av de millioner på milliarder av mennesker som har levd før oss! De har alle kommet til verden for å spise mat og pare seg, og gått lei etter en kortere eller lengre periode. Denne post-primale kjedsomheten har ledet til en rekke fantastisk kompliserte systemer, f.eks.:

- Pyramidene i Egypt
- Damplokomotivet
- IP-telefoni
- Verdensomspennende distribusjon og salg av Pez-dispensere

Og det er derfor jeg synes vi får urettferdig dårlig tid til å planlegge før vi blir født. Livet er jo tross alt en stor del av livet!

Det er i dette øyeblikk jeg jeg tar meg et øyeblikks permisjon fra mine nitten år som levende vesen for å tenke litt over hvor mye jeg har gjort, og hvor mye jeg har lyst til å gjøre, som jeg ikke har gjort. Jeg er nemlig slik skrudd sammen at jeg mangler moderatoren "noen av de sistnevnte er ikke mulig å gjennomføre". Jeg slipper sjelden den tanken inn i mitt hode, da den alltid lager mye bråk og plager de andre gjestene.

Men livet er i full gang, og jeg har vært i sørgelig få land. Jeg har aldri gjetet sauer i Mauritania, aldri tjent en formue fra to tomme hender, og jeg har aldri opplevd en skuddveksling. Når hovedquesten er å formere seg og dø, blir plutselig sidequestene veldig mye viktigere.

Så hva har jeg gjort?

- Jeg har seilt på en skute og forsøkt å sjekke damer med den
- Jeg har gått et år på artistskole i Liverpool
- Jeg har gått over til mac
- Jeg har blitt kastet ut av Louvre
- Jeg har sunget på radio
- Jeg har startet en tradisjon
- Jeg har sett kongenes dal i Egypt 
- Jeg har pratet i over en time med en person som bare snakket japansk
- Jeg har blitt bitt av en skilpadde i Minnesota
- Jeg har rundet Zelda - Ocarina of Time
- Jeg har takket nei til kokain da jeg var 11
- Jeg har sagt at jeg elsket noen
- Jeg har bestilt "det vanlige" på en café og fått maltwhiskey (jeg drar dit for å skrive hver lørdag)
- Jeg har kysset på scenen
- Jeg har levd et år under falskt navn
- Jeg har blitt fakket for å ha stjålet en mandel
- Jeg har smuglet firfisler inn i landet ved å gjemme dem i pringles-bokser
- Jeg har skrevet en sang til en som ikke trengte den
- Jeg har holdt konsert for 600 mennesker
- Jeg har ringt på hos en person jeg aldri hadde møtt, og kysset henne som første hilsen
- Jeg mistet jomfrudommen til samme person en halvtime etter
- Jeg har lært meg å programmere
- Jeg har drevet en (halvhjertet) webtegneserie
- Jeg har kjøpt dress på impuls
- Jeg har fått sju på en muntlig eksamen
- Jeg har erklært meg som ateist på en halvside i Aftenposten
- Jeg har kledd meg ut som tigger for å spionere på noen i offentlighet
- Jeg har vært på TV som homofil superskurk
- Jeg har blitt eliteruss (70 knuter)

Og nettopp dette med russeknuter er litt spennende, for det er jo bare slike opplevelser i lite-versjon. I det virkelige liv er det ingen komité som setter knutereglene, og det er dermed heller ingen begrensninger. Neste prosjekt er å sykle fra Barcelona og hjem sammen med Frode.

Hva har du gjort i livet?

Nå er sladrepressen allerede i gang!

presentation1
Jeg turte ikke ta med trusebildet* av Linnea, da jeg er litt redd for henne.

Kan forresten rapportere om solfylt Liverpool og gledelig gjensyn med mange. Men nå bærer det rett til køys, for vi har musikalsang klokken ni i morgen!

Går du på skole for øyeblikket?

(ikke lurespørsmål)

*det heter et trusebilde på samme måte som man på spøk kan finne på å kalle en dverg for Big Joe

Historien om de bannlyste bloggerne på det karikerte nettstedet blogg.no!

(Jeg har måttet kutte ut noen av bidragene da visse personer ikke kunne styre seg; listen ble derfor rotet til gjennom nettstedet http://www.random.org/lists/ slik at alle sammentreff er uten min påvirkning)

Det aller mest søppelbøttetømmende som noensinne kunne skje, skjedde i de lystbetonte dager, at den genuine keiseren Rafiq Charania lyste ut at han ville samle alle de potensielle bloggerne i det brautende landet Norge. Derfor bygde han sin åpenbare bloggportal der de ivrige bloggerne kunne samles under dette utrydningstruede domene. I dag kjenner vi nettstedet som blogg.no.
 
Mange kule bloggere har kommet til siden den gang, og noen bloggere ble mer barske enn andre. Aller mest tøff var nok den blå Ida Wulff, hvis lidenskapelige innlegg ofte bar preg av opplyste konkurranser og skildringer av hennes egne stinkende opplevelser. Det hendte tilogmed at hun la ut en euforisk oppskrift eller to.
 
Rafiq lagde også den sosialdemokratiske bloggtopplista, som skulle vise noeyaktig hvor innlysende og milde folk syntes de forskjellige bloggene var. Øverst på lista lå de mest opphøyde bloggerne, tett fulgt av mer allmenne blogger. Mange bloggere ble mandige av aldri å komme opp på lista, og sendte hysteriske klager til blogg.no. Selv i dag har folk heller avslappede meninger om det spiseforstyrrede konseptet. Dette kan være fordi tilsidesatte personer som den slangeaktige Lars Tangen og den nihilistiske Ulrikke Lund figurerer der oppe (de er noen av de mest rasistiske mennesker som vandrer rundt på to ben i dag). Selv den suverene Maddii har dukket opp her fra tid til annen, enda de fleste evige bloggere mener at hun har like kverulantiske innlegg som de rike glamourmodellene. Det er jo nesten ikke forskjell på de stoiske samfunnskommentarene som den velformulerte Helene Rask og den nedrige Linni Meister kan finne på å sette på trykk på de avlyste sidene sine.
 
Selv begynte jeg å blogge i mars i fjor, og har har aldri ytret satanistiske ord om nettstedet. Jeg annonserte meg tidlig som den mest storetåsugende bloggeren, men det var nok fordi jeg har litt for kosmetiske tanker om meg selv, som den magiske personen jeg er. Da jeg begynte var flinke bloggere som den apatiske Hundrings og den dagligdagse Drea veldig populære, og det har holdt seg ganske stabilt siden den gang. Drea skriver mange patetiske innlegg om det tyske barnet som hun nylig fødte, mens Hundrings nøyer seg med å kritisere de mange bortglemte bloggerne han støter borti. De fleste synes nok han kan skrive ting som er for majestetiske for bloggen, men til gjengjeld legger han ut mange narsissistiske bilder.
 
Jeg har lært mange ærlige bloggere å kjenne. Den kravstore Ole Wombat og hans sprudlende kjæreste, den giftige Julie Aida, holder koken fortsatt. Den brystfagre Merci Beaucoup har også laget en veldig stødig blogg. Hun er et av de mest sadistiske mennesker jeg kjenner. En annen som virkelig imponerte meg, var den eloquente Teller, som frivillig leste gjennom alle de løkaktige innleggene mine. Det hjalp på det spinkle egoet mitt! Blant de mer tunge bloggere har vi for eksempel den avstumpede Afterlaugh, hennes hårete venninne Hufsejakt og hennes mer musikalske lillesøster Tone; men ganske møllspiste har også den nære Amanda REDHEAD og den litt modige Arkivet vist seg å være. Jeg må jo si at de hyklerske påfunnene til den lumske bloggeren Filosofaen også morer meg nå og da.
 
På listen over utenomjordiske bloggere tror jeg nok at den mest vulgære er Vebjqrn. Dette er mest fordi han skriver avdankede innlegg, men det kan også ha med det melete utseendet å gjøre. Det er nok flest lyse jenter som leser den fjellturreisende bloggen hans. Hva vet jeg? Jeg er den mest furtne bloggeren, men kjenner jo ikke til alle de oppfylte detaljene. Han er jo ofte flankert av den olympiske Sn0rre og den nakne Åzniboy. De kan alle ved første øyekast virke som noen sjødyktige folk, men snart ser man hvor menstruerende de faktisk er.
 
Å nevne alle de naive bloggerne på nettet kan nok ta lang tid, så jeg må nok begrense meg til å snakke om de som har vært mest vitebegjærlige den siste tiden. Vi har den akademiske Fredrikke Dorothea Bolette, den oppspiste Huong, den seksuelt tilbakestående Acinofox, den repetative SmileTime og den alltid så feministiske Idelsy. Den febrilske Mister Lille-Skribent er jo også verdt å nevne, men da må man jo ikke glemme den suspekte Emilija eller den pedofile Marey.
 
Jeg kjenner en del serviettbrettende bloggere også. Jeg har jo allerede nevnt den reisende Hundrings, men følger også med på mange av den bæsjete Lebouffon sine påfunn; for tiden driver han jo og forsøker å overbevise verdens mest kvisete skuespillerskoler om at han er den mest sykdomsinfiserte skuespilleren de kan få tak i. Jeg tror vi alle kan si oss enige i at vi håper han presterer like groteske auditions som hans langtekkelige talent skulle tilsi. Andre bloggere jeg er stolt av å kjenne inkluderer den belyste Griffus, den bunnløse Talatuten, og de nå avdøde bloggerne Harald (han bloggete), Feil (hun som skrev så labre kommentarer), og den fortreffelige Håkon (han med det pessimistiske navnet). Jeg vil jo ikke si at disse var like verdensledende som den bedritne Kivle, men noen fordeler skal det være å kjenne meg også, da.
 
Nye, knudrete bloggere strømmer hele tiden på. På de siste bananspisende innleggene mine har jeg fått kommentarer fra både den mongolide Signe, den nyresyke Kristina, den halvfete TrineNesse (hun har sant nok skrevet grusomme ting en stund), den sene Hanne (en av de mer horete) og den ubrukelige Birgitte. Den dype Tine the Great legger også igjen sine tilbakestående kommentarer, men noen av ordene er for skumle til at jeg kan nevne dem.
 
Nå som vi nærmer oss slutten, må jeg uttrykke pietistiske unnskyldninger til den overernærte Mandig, den drektige Lulla HK, den sørlandske JUNE, den faste Ragnhild, den elendige Kristin, og alle dere andre som ikke ble nevnt i denne nokså horrible historien. Dere er dessverre usedvanlige, men samtidig elastiske nok til at jeg tenker vidunderlige tanker om dere ellers.
 
Kroppsfikserte hilsener
Jack "den søte" Diamond

Haters,

Å være en jævla drittsekk mot folk man ikke kjenner er en fornøyelig aktivitet som kan gjøre en grå dag riktig så interessant. Det er ikke så ofte jeg går opp i synet på mennesker på grunn av etnisitet, rase, kjønn eller legning; her er det meste grei skuring. Religiøse mennesker har jeg et 'leve og la leve'-forhold til, da det er liten vits i å diskutere med de der setter følelser som aksiom. Jeg hisser meg også heller sjelden opp over musikksmaken din.

Så hva slags slo skal en stakkars bloggende måke kaste rundt på svaberget i den hensikt å la fisken spjette litt? Jeg tror det har blitt nevnt før i dette området, men Oscar Wilde skrev - som sant er - at det minst overfladiske du kan fokusere på er utseendet.

Vi tar det en gang til for dere som gjerne oppfatter setningskonstruksjoner slik det passer dere: 

Det minst overfladiske du kan fokusere på er utseendet.

Hvis du klarer å like en heit dame, på tross av at flere uønskede kromosomer har hindret hjerneutviklingen hennes, og at hun trøbler med å sjelne enkle figurer fra hverandre og må ha assistanse på toalettet, da er du dedikert til skjønnheten. Hvis du mener Josef Fritzls største synd var stavefeilen på visittkortet, eller hans tre år med åpen skjortekrave, er du så dypt nede i integriteten din at overflaten strengt talt ikke kan være synlig. Det er overfladisk å bry seg om personligheten.

Men jeg sier ikke det er greit å plage folk for et utseende de strengt tatt ikke kan noe for. Det er faktisk sjofelt, nederdrektig og fører i beste fall til et forstyrret selvbilde. Nedover på listen over bivirkninger, finner vi slikt som apati, spiseforstyrrelser og selvmord.

28075821233606680558n800

Ta for eksempel Moldes store stolthet Lars Tangen. Et velkjent og velinnsmurt ansikt (skjønt ... ansiktet har vel kanskje aldri sett dagens lys) for enhver som bikker hodet på skrå og sjekker blogglista nå og da. I et nylig intervju hevder han at der i kriker og kroker av hans sosiale nettverk gror en del "haters". Folk som kaster et blikk på hans fotografiske forsøk på humanoid framtreden og ytrer fortvilet sin synkende tiltro til verden med nidviser om "skrotinger" og "tøsemikler" og utilrådelig bruk av solpudder.* 

Lars hevder det ikke går inn på ham (selv om han innrømmer flere spiseforstyrrelser enn bare sminke i maten), og trøster seg kanskje med at det nok er et nødvendig onde ved at verden er stor og alle har internett. Han kan også trøste seg med at moderlige kvinneskikkelser på 13 ser hvor modig han er som tør å stå fram (eller framstå) som han gjør.** Jo, Lasse har opplevd et par haters. Jeg tvivler ikke.

Men hva er det som gjør at denne litt tragikomiske oppmerksomhetsprostituerte femtenåringen som kom mer høylytt ut av skapet enn noen skeiv eller halvskeiv jeg har hatt gleden av å møte, vekker villdyret hos oppegående nettsurfere, og morsinstiktet hos prepubertale ekshibisjonister?

Blir Lars Tangens forkvaklede utseende et bilde på at samfunnsrollene er i endring? Vi har et utdannelsessystem som viser oss en logisk konstruert verden, og som trener oss i å utføre de handlinger som systemet belønner; men så snart vi har historisk og psykologisk referansemønster nok til å tre ut i verden og kaste et kritisk blikk på en tabloidavis, ser vi at logikk ikke styrer verden lenger. Vi er i den memetiske tidsalder***, samfunnsbarometrene er innstilt på barn, og de tenkende sjeler som har satt seg utenfor og observert festen en stund, bemerker seg med gryende gru dette lille tankemønsteret:

- Samfunnsånden retter seg etter de voksnes preferanser
- Tretten år gamle barn er de nye voksne
- Livet etteraper kunsten
- Kunsten speiler samfunnsånden

Vil verden gå i barndommen?

Fåglarna vet. Men det er sikkert at det hjelper lite på herr Tangens rent bekymringsverdige utseende at du eller jeg tar på oss sarkasmebuksene og kilevinker i hans generelle retning. På den annen side er det er en deilig ventil for frustrasjoner en måtte sitte inne med. 

Og for å være helt ærlig går det vel ikke å påføre så mye mer skade der...

*faktisk kommentar: "HERREGUD, DU E FÆÆÆÆÆÆÆÆL"
**faktisk kommentar: "fin side, bra at du tør å skille deg ut!"
***dette har jeg lyst til å skrive om senere, men ikke forvent noe


Dagens spørsmål:

Er Larsiboi fææææææææl eller modig som tør å skille seg ut? 

Et videobrev til TV2,

Etter at jeg ble tvunget til å innse at jeg kanskje ikke er verdens største blogger, har jeg nå gjort grundig research på hva det er de andre store bloggerne gjør som jeg ikke gjør. I tråd med våre anserinale venner, går jeg i gang for å kopiere som best jeg kan!


...og mens vi venter på svar fra mediehuset, håper jeg dere fortsetter å sende inn en masse bartebilder! Nå er det bare to dager igjen til kåringen!

Ikke glem å sende et bilde av deg eller noen andre med påtegnet bart til eloquentdiamond@gmail.com! 

Du kan få linken din på forsiden her helt fram til neste konkurranse!

tv2

NRK eller TV2?

JACKASS


Det har tatt en drøy måned, men bevæpnet med en høysensitiv mobil fotonhåv er jeg nå tilbake igjen for fullt. Jack Diamond tar steget inn i 2009 med inspirasjon bak øya, lymfekjertlene fulle av satire og en narsissistisk personlighetsforstyrrelse som ikke lenger etterlater rust på sølvskjermen! 

Jeg spør:
Hva fikk du til jul i fjor?

Gøy med graf!


graf

(alle forsøk er gjort i kanalen #flørte16+, legg merke til at filosofen banker fotballsupporteren)  

For nesten ti år siden var chat.no et ekstremt populært nettsted. Avisene skrev om chattefenomenet med både imponerte og advarende undertoner.

Så kom MSN og myspace og hi5 og biip og facebook og nettby (og milliarder av andre sosiale nettverk), og snart hadde alle glemt stakkars lille chat.no - inntil i dag, da jeg uforvarende erindret denne barndommens nettjeneste, der vi tiåringer lurte så mange folk opp i stry. Det viser seg at nettstedet lever enda (designet er endret, men konseptet er det samme), og skulle du ha sett: det er fortsatt befolket!

Da min gode venn Håvard og jeg selv var 10 år gamle, syntes vi det var hysterisk morsomt å henge på chat.no. Der fikk vi tidlig utløp for våre sadopsykologiske behov ved å lure gamle griser eller svette fruentimmer til å tro de fant den rette på nettet, før vi sendte stakkarene på flaska med en salt bisetning.

Jeg kommer spesielt godt i hug en samtale der vi snakket med en gutt på 16 som trodde vi var blondgirl14. Han ble hodestups forelsket, og vi la ut med så mye detaljer vi visste om kvinnekroppen. En av setningene vi produserte var noe sånt som:

<blondgirl14> og så har jeg boobies som er 12 cm i omkrets

For å være ærlig stusset han litt på "boobies", for vi kunne ikke så mange navn på kvinnenes to mye omtalte mammalis, og syntes "pupper" lød som seksualundervisning (først i ettertid kom vi på at det er bryster man kaller det i dannet dagligtale - som chat jo var).

Vi holdt det gående til vi ble lei, og med en idé rotfestet i en sykdom vi ikke helt visste hva innebar, men som jeg selvfølgelig (som alt annet i latin) kunne navnet på, skjøt vi krypet i foten:

<blondgirl14> men nå må jeg gå, pleieren min har kommet
<g16_oslo> ånei :'-(
<g16_oslo> pleier?
<blondgirl14> ja, jeg har jo celebral parese og kan ikke tørke opp sikkelet mitt selv ;P

Dette viser dessverre ganske tydelig det sosiopatiske aspektet ved min egen personlighet, og jeg kan forsikre dere om at jeg selvden dag i dag anser den sluttreplikken (nå, kanskje ikke utformingen, men ideen bak den, hvertfall), som en av mitt livs største genialiteter. Dagens spørsmål er et dikt:

Ond? 
Jeg? 
Langtifra. 
Jeg er akkurat sympatisk nok. 
Elsker meg selv helt 
på langs og på tvers
fra øverst til nederst.

Tar ikke du også noen ganger glede av andres vemod, kanskje?

Det er ikke så viktig, han er bare barnet!

20040601calvinhobbes
Jeg vokste opp som Tommy: forkvaklet i sinnet, en sjenanse for lærere og gjennomskuet av mamma. 

Prøv å tenke tilbake på et av de tidligste minnene du har fra din barndom. For min del dreier det seg om å ha på seg ulsokker og skli bortover gulvet i barnehagen sammen med Erlend. Jeg husker det øyeblikket, fordi det for meg åpenbarte seg en stor filosofisk sannhet, som jeg selv etter tusinde komedier, opplevelser og oppdagelser i mine nitten år på den blå planet, aldri har veket fra et eneste sekund: 

Det blir ikke stort morsommere enn å ta løpefart og skli bortover gulvet på ullsokkene.

430393
Fire år - min første tidsklemme:

Jeg husker også at jeg innså dette med en viss skyldfølelse, for jeg tenkte at jeg burde gjøre slikt oftere. I all den tiden jeg brukte på fornuftige ting, som: 
- motorisk utfordrende leker (klatre på steinen),
- grensesprengende tenkning (kulheten til en slange er antakelig proporsjonal med størrelsen på hoggtennene)
- kunstnerisk utfoldelse (ikke bare bruke den sorte tusjen, fordi det samler seg mye flere folk rundt tegningen hvis den har litt farger)
- eller generelt å bidra til den sosiale pøl (delta i diskusjoner om temaer jeg hadde diskutert ferdig med meg selv, fordi det er nyttig at folk oppfatter deg som tilstede på deres nivå)
...følte jeg da, i en alder av fire år, at dette strevet, dette arbeidet jeg daglig holdt gående for å styrke min karakter, etterlot ingen tid til å sette pris på det virkelig deilige med å leve: at man kan skli bortover gulvet med ullsokker på. Jeg burde sette av mer tid til meg selv.

300pxmarvelousmarriage1
Barnediskriminering
(alt genug om es besser zu wissen)

En skulle tro jeg fant opp moderne tanker rundt en gammel opplevelse. Eller muligens at jeg er så egopatisk at jeg kan føle med mitt tidligere jeg. Men jeg har gått benveien via denne historien for å legge litt tyngde bak ordene når jeg sier: "jeg tenker nå som jeg gjorde den gang".

Det betyr ikke at jeg mener voksne fortsatt er like dumme som barn. Snarere vil jeg si at barn opplever verden like reflektert som de voksne:
- barn besitter mindre kunnskap enn voksne
- av dette avstedkommer et snevrere referanseområde
- deres fokus på inntrykk er ikke raffinert nok til å vekte hva som er viktigst
- de er dårligere trent i å omsette tanke til virksomhet

Men i bunn og grunn har de en likeverdig verdensoppfatning som du og jeg. Diskriminer ikke barna!

hegel
Hegels ufravikelige mønster,

Filosofen Georg W. F. Hegel skjøt et hull i foten min med sin såkalt "metafysiske idealisme". Han mente forenklet at det ikke er noen vesentlig forskjell på verden i dag, og verden for én milliard år siden. Navlebeskuende som jeg var, svarte jeg at:
"Helvete heller, det er da masse som er forskjellig fra den gang og nå. Vi består for eksempel av flere enn én celle."
Men Hegel svarte:
"Det har du rett i, min venn. Men vesenet, selve livets mønster, er det samme."
Jeg hevet øyebrynet skeptisk: "Hva mener du?"
"Vel det dreier seg om at noen kommer med en idé-"
"Ja?"
"Ja, og så kommer noen andre naturligvis med et motargument."
"Og..?"
"Det hele ender i en ny idé, basert på de to gamle."
Jeg begynte å forstå hva han mente: "...og så får den idéen også et motargument?" 
"Nettopp! Ta for eksempel litteraturen. Klassisisme (verden er) - romantikk (jeg føler) - realisme (verden er) - nyromantikk (jeg føler) - nyrealisme (verden er) - modernisme (jeg føler)..."
Hegel rettet på krawatten.

Slik er vi alle bundet sammen i livets store sirkel. Alt følger det samme mønsteret, enten det er utviklingskamp mellom maur og skadedyrutryddere, politiske retninger i et land, eller vinkler du tenker fra i ditt eget sinn. Påstand, motargument = resultat (den nye påstanden). Tese, antitese/syntese som Hegel kalte det. Jeg prøver altså på ny å si at du tenker på samme måte nå som du gjorde da du var ett år og valgte rangle i stedet for biteleke. Vis respekt for de små, for de er bare kortvokste voksne med annerledes fokus på verden!

39641919bfg
Barn kverulerer

- fordi de heldigvis har et unyansert forhold til sannhet. Når Store Vennlige Kjempe forteller lille Sophie at folk fra Wales smaker som hvalkjøtt, mener hun at resonnementet hans er dødfødt, da det ikke er noen sammenheng mellom stedsnavn og smak, og at "whale" og "Wales" ikke engang er de samme ordene. Bare voksne kan være så dumme at de prøver å innbille folk noe annet.

errorbutton
Halvhjertet underholdning,

Som liten hadde jeg en kassett med barnerim og -regler på. Disse ble lest opp av det jeg kan minnes som en litt potethalset kvinne, akkompagnert av kvasibarokk musikk på det jeg siden har lært kalles en cembalo, men som enda lyder som "plinkring på en stor eggedeler". Et av versene var en sang, som jeg aldri kommer til å glemme:

Varme brød!
Varme brød!
To for ti og fem for ni for varme brød!

Har du ingen døtre, 
har du ingen døtre,
har du ingen døtre?
Gi dem til din sønn.
Men har du ingen, og kjenner ingen lell,
så må du spise dem alle selv!

Varme brød!
Varme brød!
To for ti og fem for ni for varme brød!

Sangen begynte som en kremmers rop. Kvinnen ønsket å selge varme gode hvetebrød til forbipasserende mennesker. Jeg syntes hun var litt uheldig i sin prisutredning, da hun burde presisert at det var to brød for ti kroner stykket, eventuelt kvantumsrabatt ved kjøp av fem brød (ni kroner stykket). For meg hørtes det ut som om det var to 
to kroner for ti brød, eventuelt fem kroner hvis jeg bare kjøpte ni. Jeg hadde lyst til å fortelle selgeren et par sannhetens ord om kommunikasjon, rett og slett.

Men det var ikke det verste, for kremmeren ble mer nærgående i verset. Helt uten at jeg i det hele tatt hadde fortalt henne om jeg ønsket å kjøpe de fordømte brødene, begynte hun å fortelle meg hva jeg skulle gjøre med dem! Og hvis jeg ikke kjente noen i hele verden, kunne hun fortelle meg at jeg hypotetisk sett ville være nødt til å trykke i meg alle brødene selv. Å bare insinuere noe slikt, tok jeg som den dypeste frekkhet! Hun kunne værsågod brenne inne uten noe brødsalg i dag, den tøyta. Hele sangen var tåpelig. Jeg skulle ikke nedverdige meg til å høre den igjen. Det var dessverre slitsomt å hoppe over korte spor på kassetter.

Historien må henge på greip,

Slike logiske brister i underholdningsbransjen har gjennom tidene irritert vannet av meg. Det er greit å gjøre en feil, som J. K. Rowling gjorde da hun gjennom tre år lot både Fred, Frank og Harry være så lite årvåkne at de aldri bet seg merke i en Petter Pittelpytt som kravlet rundt på oppholdsrommet i Skorpus-form. Det er også greit å lage logiske brister med hensikt, for å få folk til å legge merke til, og tenke over, noe du har skrevet. Det som ikke er greit er å bare slenge ut noe dritt fordi det bare er barn som skal lese det uansett.

Jeg vokste opp som Tommy: filosofisk kortsluttet, fantastisk innesluttet og av fabler omsluttet. Men jeg kan ikke unngå å tenke at det var fordi jeg egentlig aldri ble tatt på alvor.

Hva likte du best på barne-TV?

Hva var det som fenget deg ved dette showet?

Konkurranseinnlegg til Filosofaen:


Jack Diamond spør:

Leser du Donald Duck & Co?

The Dark Powers on Blog,

Wow, jeg klarte å få et videoinnlegg ned under tre minutter!


Vi vakre og vise konseptbloggere må mobilisere alt vi har i kampen mot de fæle og helt latterlig onde opplevelsesbloggerne som figurerer på "mest aktiv"-lista for tiden. Si ifra, dette vil vi'kke ha!

Skal lyset og håpet seire her på blogg.no, må vi ha sterkere skyts enn bare html-koding og stygge kommentarer som at UlrikkeLund likner på prinsesse Ragnhild (slik som Afterlaugh skrev til henne). Vi trenger å gå inn med våpen, og ødelegge denne trusselen, for demokratiets, for frihetens, og for våre barns skyld!

Jeg vil ikke at mine barn skal være mer opptatt av hårforlengelser enn ... noe annet det er mulig å være opptatt av. Vil du?

Q

potp0010

Uten å kommentere teikneseria videre, vil jeg meddele alle lesere at jeg synes fryktelig synd på bokstaven Q. La meg også fortelle hvorfor.

En gang i tiden var Norge et jordnært land, der bakerne bakte, feierne feide, og bøndene bandt. Landet ble styrt av et fåtalls mennesker, som alle hadde hentet sin utdannelse ut fra utenlandske universiteter (underforstått uten unntak). Disse aristokratene hadde studert både latin og dansk, som ble regnet for meget finere og mer allmenneuropæiske sprog, enn hva den gjengse nordmann trykket ut av kjeften, der vi levde livets glae dar i kristijanja en fin ting å fæjre kåm jem te mæ får jæ har en plan.

På den tiden forsøkte aldri Norge å vinne World Idol, eller involvere seg i andre lands kriger. Alle visste sin plass i samfunnet, og det passet bokstaven Q helt ypperlig. Hans internasjonale brødre var vant til å bli puttet inn i de vakreste eller mest betydningsfulle ord, som 'baroque', 'eloquence' og 'Qur'an'. Den norske Q hadde god grunn til å være spent. Det ble ikke forventet mindre fra de norske utsendingene som kom hjem etter en utdanning i latin.

Og forventningene ble innfridd. Det viste seg at Q i Norge ble en luksusbokstav. I motsetning til i alle andre land, der hvem som helst kunne si Q både sent og tidlig, ble det lagt restriksjoner på hvem som fikk lære Q i Norge. Bare de aller rikeste og mest adelige fikk lære hvorledes man skulle uttale Q uten at del lød presis som en bondsk K.

9thdukeofbedford
DOQTOR KRAG: Liselotte, Doqtoren troer han phoeler sig noget Qualm! Qunne De vaere en Seraf oc hentue mig en Boetton?
KAMMERTJENEREN: Naa saa, ha'er Doqtoren consumert phor mange Quoqosmaqueroner?

Bokstaven Q ble bortskjemt i det norske språket, og behandlet de andre bokstavene ganske uhøflig. Bare X orket å holde ham med selskap, fordi den hadde begynt å ta medikamenter. Det var slik X senere havnet på kjøret og i dag bare brukes om onde doktorer i lavmåls tegneserier, eller blir kvasierotisk uttalt av oversminkede glamourmodeller. Men det er en annen historie. På et punkt i dannet dagligtale var 'Q' den eneste konsonanten i bruk.

victoriancouple
HERR SAMUEL HOEI-GAPHUEL: Queqqoeq qaaq queq Queq, queqoeqeq Quiqq?
FRU HEDELMEYER QVISENPOPF-AUTINIUS: QUA?!! Queq qaq QUEQUEQQ qiiqeque qyq QEQ!!!

Det var på omtrent dette tidspunkt at adelen ble avskaffet i Norge, og den stadig voksende lave middelklassen, som aldri hadde fått lov til å lære seg Q, plutselig utgjorde den tellende majoriteten i befolkningen. Jordfesten ble opphevet, så lensherrer ble til slutt tvunget til å selge jorden til de bannende bøndene.

Ingen av de andre bokstavene ville nå ha noe med Q å gjøre, fordi den hadde vært så utrolig hoven. Vokalene visste ikke at Q holdt på med andre vokaler, og selv Qs yndlingsvokal U, holdt på å forlate ham. Selv X hadde gitt opp til slutt, og dro da han fant ut at Q ikke satte "Co's before Vo's".

Så den norske Q fikk ikke lov til å være sammen med de andre bokstavene å danne det nye bokmålet. Slik var det inntil på slutten av attenhundretallet. Hele denne tiden hadde 'U' forsøkt å overtale de andre bokstavene til å gi ham en sjanse til, og til slutt sa de det var greit. De skulle la Q, sammen med U og et par andre bokstaver, danne navnet til en kjent statsleder, og så se hvordan det gikk. I, S, L, N og G stilte opp, dog noe motvillig.

Det ble en katastrofe. På kort tid var 'Quisling' blitt det mest forhatte ordet i norsk språk, og q ble som et resultat av dette utestengt på livstid. For Q skar det nok mest i hjertet å ikke en gang å få jobben som han var skapt til, nemlig dyret 'ku'. At U skulle falle inn i hendene på hans argeste konkurrent, har gjort Q til en bitter bokstav. Og til den dag i dag henter de andre bokstavene ham bare inn når de ikke gidder å fornorske noen engelske ord. Det er derfor vi aldri sier Q i Norge.

Hva er ditt forhold til bokstaven Q?

Calamitous charpoyage #1 - THE ROADKILL,

(Ved å lese dette innlegget bekrefter du at du er over 18 år og ikke har noe familieforhold til bloggeren Jack Diamond)

roadkill147233947std


Foreldrene mine er på ferie med sine respektive familier henholdsvis i Tyrkia og på Kreta. Jeg tar meg derfor den frihet å fortelle dere om mine to (tre?) absolutt verste sexopplevelser i en bloggføljetong, mer for å gjøre det godt igjen etter en noe tyst periode enn for å tilfredsstille ekshibisjonisten i meg.

Nye lesere kan kanskje finne det alarmerende at jeg titulerer et innlegg om min verste sexopplevelse med slik en galgenhumoristisk referanse. Jeg kan forsikre dere om at nye leserne gjør klokt i det. Betrodde venner og kjente vet nok allerede hvilken episode jeg sikter til.

Det var vel for omtrent et år siden, nå. November 2007 eller så. Deres kjære Jack var på by'n som relativt ferskt singel, og relativt ferskt attenåring. Jeg har skrevet et haiku-dikt om vorspielet:

Vorspiel i Åsgårdstrand
av Jack Diamond

Av alle steder
Reiste vi til Åsgårdstrand
Det er et teit sted

picture 148
Sammen med Statoil utgjør denne plassen Åsgårdstrand.
Det er en pittoresk liten perle på Vestfolds østkyst, der du kan møte mange interessante folk.
NÆÆT.

Nå, da det er hevet over enhver tvil, vil jeg fremme dette som høyverdig årsak for latterlig høyt alkoholkonsum. Juryen nikker anerkjennende.

Et ulykkestreff var det for denne kvelden, at min mor og familien på morssiden (slik som nå) var ute og fartet. En utilregnelig knekt med huset for seg selv fant en fager mø på dansegulvet, og befant seg plutselig på trappen utenfor sitt hjem et unevnt sted i periferien av Tolvsrød.

Som tidligere nøkkelbarn er jeg vant til å være hjemme alene, men jeg hadde ikke vært forutseende nok til å skifte på sengen min før jeg tømte kalken i skål mot det ukjente (en utsøkt vin, ikke for dyr Merlot hvis jeg husker rett). Jeg har i en videoblogg nevnt at kroppen skifter ut alle sine celler i løpet av ti år. Store deler av kroppens utbrukte byggestener felles i sengen, og jeg anså det for å være uappetittlig å invitere noen andre opp i to uker med død Jack. Vi tok i stedet mammas seng.

207845
Gutter og jenter, skift på sengene deres om nødvendig, 
og snylt ikke på andres budoir under noen omstendigheter.

Scenen var rigget for katastrofe allerede, men varselhornene tutet knapt for meg. Deres mutte skrik lød som skjult under hundrede tepper i mitt slørete hode.

Natten forløp brukbart. Verken besynderlig, groteskt eller himmelsk, så det var ikke med akten at det fryktinngytende scenariet oppsto. Jeg møtte den påfølgende dag med trankvilitet og søvnens sødme. Besøket var av en annen oppfattning, og hadde en voldsom hast med å komme seg ut og hjem. Jeg skjønte ikke hvorfor, og tok til å skylde forhold som var meg ukjent, som jobb eller kjæreste, eller muligens utilstrekkeligheter i mitt ytre (dog jeg tror denne var en post-traumatisk implikasjon).

Det var da jeg så flekken på lakenet.

Dere vet hvordan når en søler vann på noe som er grålig, hvordan det da antar en mørkere farge, for så å gradvis forsvinne ettersom vannet fordamper? Dere kjenner til hvordan snørr tørker og kan skrapes vekk, og hvordan mel forsvinner når det vaskes over med vann det kan binde seg til? Forsooth, denne løselighetskjemien hjalp ikke mot flekken hvis natur jeg nå sto overfor. Du har kanskje gjettet fargen?

Den var rød. Hemoglobinrød. Rød som Satans stinkende rumpeballer, spettet med obskøne fraktaler i brunt, og strakte seg over en flate som to halve appelsiner ikke kunne dekke. For å akkompagnere katastrofen strakte temariktige striper av rødt seg også over dynetrekket. Om det var korken på flaska jeg spratt eller bare et månedlig pseudofoster som spjettet i sin blodige eggedosis vet jeg ikke, men min første tanke var "jeg måtte jo vaske det uansett" og min andre var "æsj, tenk at jeg dyppet staken i denne sangvinske slimgytja i hele natt" og min tredje var "å shit, bare ikke..."

Men jo.

Da jeg dro lakenet til side -- jo, visst faen.

Min frustrasjon kulminerte i et halvspist banneord da jeg erfarte det gamle ordtaket "som man søler i sengen, trekker det også gjennom til overmadrassen". Hva faen skulle jeg gjøre? 

Hva faen skulle jeg gjøre? 

Hva faen skulle jeg gjøre? 

Hva FAEN skulle jeg gjøre? 

Tilstå?
bobla
Jeg kom til meg selv etter en god og lang stund, og bestemte meg for å ringe den eneste kameraten som jeg visste var hjemme. Frode, også kjent som LeBouffon, basunerte min historie med to minutter kontinuerlig latter og hikst etter luft. Jeg fortalte ham at det nok ville være lurt om jeg kjøpte en ny overmadrass, vasket sengetøyet, og lot som ingenting (han foreslo rens, som ikke ville blitt ferdig på tiden jeg hadde til rådighet.

Enden på et av mine aller mest forferdelige feilgrep var at damen i møbelforretningen forklarte meg at trekket på overmadrassen antakelig var vaskbart i maskin. Jeg tok sjansen, og etter litt vaskeromslogistikk var det hele ordnet.

Dagens spørsmål:

Hvordan smakte den største suppa du har rotet deg opp i?

Sannheten om blogging!

Bloggeren ia er kanskje utbrent, men gir fortsatt lys fra seg her og der. En av hennes siste kommentarer har inspirert meg til å ta et par skritt utenfor boksen for å gjøre alle dere bloggere der ute oppmerksomme på hva det egentlig er vi driver med når vi hverdagsbloggere dag ut og dag inn publiserer nye skriverier til liten eller ingen fortjeneste.

I dag skal jeg av den grunn foreta litt metablogging. For de av dere som ikke vet hva metablogging er for noe, skal jeg gi et lite etymologisk foredrag før jeg begynner. 

Egentlig er meta en gresk konjunksjon som kan bety 'etter', 'forbi', 'med' eller 'korresponderende med'. Av dette avstedkommer for eksempel 'metafysikk' som betyr 'forbi fysikken'. Alt det fysikken ikke kan gi svar på må vi lete i metafysikken for å finne. Ikke misforstå, metafysikken er ikke lik for alle slik som tyngdekraften i fysikken er. De fleste filosofer opererer med forskjellige metafysiske teorier.  

Metafysikk kan beskrive: 
- hva som skjer med menneskenes sjel når legemet dør 
- hvor tanker og ideer kommer fra - dimensjoner og andre matriser som man antar innkapsler den materielle verden 
- om den allmektige Gud kan lage en burrito som er så varm at han selv ikke er i stand til å spise den 

Et annet ofte brukt meta-ord er metakommunikasjon. Men det går ikke an å si at metakommunikasjon er det vi må ty til når kommunikasjonen ikke er nok. Skal du begi deg ut på å forstå dette begrepet, bør du snarest mulig snappe opp at vi i dag har tilført ordet meta en helt ny mening. Den moderne prefiksen meta- bruker vi når vi beskriver et medium gjennom nettopp det samme mediet. 
- En setning som beskriver setninger er en meta-setning 
- En samtale der to mennesker snakker om ?samtaler? er en meta-samtale 

En utvidet forståelse av meta dreier seg om at meta settes foran noe som beskriver seg selv. Hvis vi leter blant dataene (informasjonen) som ligger på en vanlig PC, finner vi kanskje en rekke data som kan fortelle oss om hvilket firma som produserte PCen, når den ble solgt, og hvor mye lagringskapasitet den har. Dette er PCens metadata. Med denne fortolkningen av meta kan man lage festlige metasetninger som slår an i selskapssammenheng: 
- det er ikke noe komma etter denne setningen 
- her står skrevet fem ord 
- den siste bokstaven på denne linjen er z 
- denne setningen er en metasetning 
- puppene til Pamela Anderson er så ettertraktede at jeg bare måtte bruke det siste punktet i listen på å fortelle deg det 

Nå som vi alle er enige om det, er det klart for at jeg på vitenskapelig vis skal analysere fenomenet blogg via bloggen min - metablogging. 

Hva er blogging? 


Det første vi må stadfeste er hva blogging egentlig er. Som enhver avisartikkel om "det nye fenomenet blogging" vil fortelle deg, er 'blogg' en fornorskning av den engelske forkortelsen av ordet 'web-log'. Jeg kan utdype at ordet logg kommer opprinnelig fra den nautiske verden der man målte farten til skipet ved å slippe et vektet skav av en trestamme (engelsk: 'log') ut i vannet bak båten og måle hvor lang tid det tok før skipet hadde seilt til tauet mellom loggen og båten var strukket helt ut. Man delte lengden på tauet med tiden det tok å seile denne strekningen, og regnet slik ut båtens fart. Denne farten ble skrevet ned i en loggbok. 

En flyhistorisk teori spekulerer i om brødrene Wright eksperimenterte med liknende metoder for fly (med fallskjermer i stedet for trebiter) men at dette ble droppet da de fanget flere måker enn strengt tatt ønskelig. 

Bruken av loggbok vedvarte også etter at man sluttet å måle farten med logg og snøre, fordi det hadde blitt en vane å skrive ned andre ting også, slik som hvordan det var å støte på en fæl storm, hvem som har vasket dekket så det ikke blir urettferdig, og søtladne kjærlighetsdikt om kvinnene de måtte forlate i havn. 

I dag kaller vi en liste vi jevnlig fører (og sparer på alle innleggene i) for en logg, og en liste vi jevnlig fører på nett, kaller vi en blogg. En stor forskjell mellom de to er at der en logg er skrevet for senere å bli konsultert av faglige interessenter og loggføreren selv, er blogger i hovedsak skrevet for å eksponere bloggerens egen livsstil, tankegang eller evner for et nettbasert publikum. 

Hvordan oppstår blogging? 


Jeg går ut ifra at de fleste av oss har en anelse om hvordan man går fram for å registrere en blogg og legge ut et innlegg, eller har fantasi nok til å gjette seg til cirka hvordan dette foregår. Jeg vil derimot se litt på hva som i første omgang kan utløse blogging, og da må jeg trekke noen generelle streker fra prikk til prikk så vi har et fargeleggbart bilde av bloggeren. 

En blogg starter når et menneske har blitt introdusert til konseptet, har funnet det tiltalende, og har bestemt seg for å prøve selv. Sindre fortalte meg om sin hengivenhet til blogging; slik ble jeg også en blogger. 

Det er ikke alle mennesker som er naturlige bloggere. For det første er alle bloggere enten ekshibisjonister, idealister eller begge deler. Ekshibisjonistiske bloggere setter en del av seg selv på utstilling, enten om det er ens tanker, ens vitser, ens tegneserie, ens pupper, ens treningsprogram, ens smak med henhold til mote eller kanskje ens sexopplevelser. Idealistiske bloggere er mennesker som ønsker å blogge for å spre sin egen tankegang over til andre. De kan forkynne for eksempel sine motforestillinger mot homofili, røyking eller adopsjon eller de kan forsøke å omvende folk til en annen politisk retning. 

Motivasjonen bak bloggingen er ikke alltid den samme: 

- Noen er simpelthen så sjenerte at de ikke klarer å bryte gjennom i vanlige samtaler. Typiske slike bloggere er mennesker du aldri snakker med, men som du plutselig oppdager at lever et aktivt dobbeltliv på blogg. 

- Noen ønsker ikke å snakke om seg selv når de er sammen med andre mennesker, fordi de er redde for å blotte for mange av sine sårbare områder for mennesker de er nødt til å ha kontakt med senere. Slike bloggere oppgir ikke navn og bilder av seg selv, og skriver ofte nostalgiske innlegg om filmer, produkter eller objekter de har hatt et forhold til. På denne måten samler de likesinnede lesere som de kan føle seg trygge på.

 - Noen har kanskje mindreverdighetskomplekser og søker bekreftelse gjennom å skrive innlegg som det vil være høflig å gi oppmuntrende kommentarer på. Slike bloggere får til stadighet kommentarer som "stakkars deg!", "ikke bry deg om det, han er bare en dust!", "herregud, du har jo en flott kropp; du må ikke finne på å slanke deg!" eller "å, du var skikkelig flink til å tegne!". Hvis du kritiserer en slik blogger, finner du antakelig et nytt innlegg neste dag, der personen på mer eller mindre finurlig vis ber sine kommentører om støtte. 

- Noen bloggere besitter en større eller mindre grad av megalomani, og er overbevist om at de kan hjelpe andre til å nå et høyere nivå av innsikt. Disse bloggerne antar noen ganger et slags mors- eller farsforhold til sine lesere, og skriver gjerne innlegg om hva folk burde gjøre. Typiske temaer er for eksempel å fortelle om ganger de støter på dårlig eller fraværende grammatikk i hverdagen, kritikk av andre bloggeres skrivestil eller designevner, eller generell irritasjon over 'laverestående' menneskers tydelige gjentatte feil. Mellom linjene hos disse bloggerne leser vi ofte: "du gjør vel ikke dette du, vel?". Det hender jeg ikke faller utenfor denne kategorien. 

- Noen bloggere søker å sammenlikne seg selv med andre i en kategori med eksisterende spilleregler. Disse bloggerne er i høy grad opptatt av å kjenne kjernen i sin egen personlighet, og fester seg derfor til ett konsept. De er gjerne motebloggere som ved å lete opp stilbærende plagg definerer sin egen karakter gjennom sitt utvalg av moteklær eller fitnessbloggere som måler sin egen fremgang og treningsmetode opp mot andres. 

- Noen bruker bloggen som en forlengelse av sin egen personlighet, og søker dermed å teste sin kompabilitet med forskjellige miljøer. Slike blogger skriver gjerne slik som de snakker, eventuelt slik som de skriver sms. De har en tydelig definert stil (jentejente / alternativ / rocka / hip-hop / corny etc). For å tydeliggjøre stilen sin opererer de innenfor sjangre som passer stilen deres (sminke og søte ting / nisjemusikk og bilder av rare, ofte smågroteske ting / konserter / nyheter om Jay-Z og haugevis av YouTube-videoer / absurde spørsmål og haugevis med digresjoner). 

- Noen bloggere er utspekulerte skrythalser hvis hele poeng med et innlegg kan være å fortelle folk hvor steingode de er i senga, at de hele tiden får høre at de er pene, at de har bemerkelsesverdig lange peniser, at de kjenner de rette folka, eller at de har råd til mer enn de fleste av oss har. Du lærer deg å skjelne slike bloggere hvis du vier en uke til hermeneutiske studier. Ofte avvæpner de all kritikk ved selv å kommentere at de skryter. 

Hvilke typer blogginnlegg har vi? 


Nå som jeg har gått gjennom de vanligste motivene folk har for å gidde å blogge, vil jeg gå nærmere inn på hvordan disse kommer til uttrykk. Tross mangfoldet av personer som skriver dem, er det er ikke så veldig mange forskjellige litterære undersjangre på blogg. Her er de fleste listet opp sammen med et par bloggere som er dyktige på hver av de forskjellige stilartene. 

1. Opplevelsesblogging - opplevelsesblogging er i all sin enkelhet mer eller mindre artistiske skildringer av hva som nylig har foregått i en bloggers liv. Selv synes jeg vebjqrn.blogg.no, tikk.blogg.no og draumeskip.blogspot.com skriver de mest interessante opplevelsesbloggene. Idawulff.com, toroborgen.com og kenny89.blogg.no er blant de mer populære fordi de vet å skrive slik at folk flest misunner dem ? ikke fordi de lever så materielt luksuriøst, men fordi de lever stilriktig. 

2. Interaktivitetsblogging - disse blogginnleggene tar sikte på å la leseren få illusjonen av å kunne få ta del i avgjørelser som er viktige i et menneskes liv. Drea.blogg.no er en av de som har hatt mest suksess på dette feltet; innlegget der hun etter å ha presisert hvor gravid hun fortsatt var spurte folk hvilke navn de synes er fine og stygge har når jeg skriver dette høstet ikke mindre enn 222 kommentarer. 

3. Sensasjonsblogging - dette er en variant av opplevelsesbloggingen som tar sikte på å trekke publisitet ut av en dramatisk situasjon som hender bloggeren. Det finnes noen som har en større hang til å holde fast ved sine sensasjoner enn andre, men sensasjonsblogging dreier seg oftest om å oppleve noe sensasjonelt. Et ofte brukt triks er derimot å lage sensasjonsoverskrifter til en hendelse som ikke er sensasjonell i det hele tatt: 
"MIN BESTE VENN ER DØD! - i dag fant jeg liket av den lille edderkoppen som alltid har bodd un..."  
"JEG HAR BLITT IMPOTENT! - eller, det føltes hvertfall sånn da en ball i gymmen traff ku..."

4. Konseptblogging - selv er jeg veldig glad i disse. Et konseptblogginnlegg bygger på en åpenbar misforståelse, og utagerer konsekvensene av denne misforståelsen til det ytterste, slik at resultatet blir totalt overveldende logisk svikt. Feil.blogg.no og jeg selv er nok blant de flittigste konseptbloggerne. 

5. Opplysningsblogging - det ville være ganske meta å skrive noe særlig her. 

6. Innlemmelsesblogging - når en skriver om noe en (for øyeblikket) er glad i for at andre folk også skal oppdage de samme kvaliteter hos en video, hjemmeside, sang, artist, film eller noe annet. Noe spesielt er det at nesten ingen er interessert i å lese denne typen innlegg, men vi er alle skyldige i å publisere stadig nye. Dette er fordi det er lettvint, og fordi vi etter selv å ha fått en innsikt søker etter en rask måte å få utløp for inspirasjonen på. (Nesten) alle gjør dette. 

7. Essays - jeg har noen få av disse på samvittigheten, men dersom temaet ikke er sex, blir de sjelden lest av flere enn sju personer. Og forstått av fire. Har enda ikke sett noen andre bloggere som mer enn pirker borti essay-sjangeren, kanskje med unntak av africanqueen.blogg.no, tankespot.blogspot.com, filosofaen.blogg.no og et og annet fra lebouffon.blogg.no. Mitt inntrykk er at essays på blogg lett blir gnålete og uoriginalt hvis de ikke er skrevet av en absolutt glitrende essayist.

Det var de sju hovedsjangrene av blogg. Jeg regner alle andre sjangre som nødvendige virkninger av en av de tidligere nevnte motivasjonene. 

Dagens spørsmål er: 

1. Hva motiverer deg oftest til å skrive blogg? 

2. Hvilke undersjangre skriver du vanligvis i?

Jack Diamond hos britene,

Okay, så jeg har landet i Storbritannia. Landet som egentlig fostret Roald Dahl, landet som huset William Shakespeare, landet som på barneskolen mobbet Francis Bacon for hans kjødelige etternavn, og landet som satte David Hume på ideen om at mennesket bare kan kjenne til inntrykk og forestillinger.

De må ha vært ensomme personer.

Det finnes utrolig mange forskjellige briter. Nittini prosent av dem, derimot, har uheldig tannstilling. Men det lærer deg jo å sette ekstra pris på Photoshop. Her skal jeg ramse opp et par detaljer.

pdvd012

Britiske jenter:

Generelt har britiske jenter en hang til å bruke for mye sminke. De skjuler sine mange skavanker og porete hud under tykke lag med foundation, highlighter, pudder, øyenskygge, glitter, diamanter, falske øyevipper og liknende. Den generelle meningen til britiske gutter er at dette er "really hot". Jeg har selv vært vitne til at noen vederstyggelige feminine slevsekker jeg ville beskrevet som veldekorerte knortekjepper har blitt omtalt som quote fuckin' beautiful end quote.

På den annen side er de britiske jentene veldig hyggelige og sjenerøse folk, de har glimt i øyet, og en masse humor. Du kan ikke unngå å bli glad i folk som smiler til absolutt enhver tid. Og de kan drikke.

Type 1 - Vicky Pollard



Det er ikke så mye mer å si om denne typen britiske jenter, hvis du eier en kvint mer sosial dømmekraft enn Sultanen av Agrabah, så fanger du opp denne personlighetstypen ganske raskt. Og den bor i større eller mindre grad i rundt tretti prosent av alle britiske jenter. Denne kommer i to versjoner, høy og feit eller hestete. De får alle gutta på tuppa.

Type 2 - Jynx

jynx

Denne typen jenter bor i små røde og hvite baller, og de er veldig opptatt av mote og design. Felles for alle individene av denne heller skjeldne britiske pokémonarten, er at den overhodet ikke vet opp eller ned på stil. Den karakteristiske pæreformen er vanligvis kledd med strutteskjørt de har laget selv av grønne og blåblomstrede lampetrekk de har kjøpt på loppemarked. Ikke mer enn ti prosent av den britiske jentepopulasjonen er slike human shape-pokémon.

Type 3 - kneippbrød

168

Kneippbrødene er tilbakeholdne jenter og hovedbestanddelen av den yngre kvinnelige britiske befolkning. De kommer i mange former, men formene er omtrent som valgmuligheten du har på sånne ballonger fylt med mel som man alltid likte å leke med og som de sikkert selger på momarkedet enda. De kjøper billige grå korte strikkecardigans og føler seg utrolig moteriktige.

Type 4 - Hermine Grang-skuespillere

hermione1

Hermine Grang-skuespillerne er de mest visuelt tiltalende britiske jentene, men ulikt deres fiktive rollefigur, har de lite eller ingenting å tilføye samtaler som ikke dreier seg om hvor dritings en var forrige uke.

Til slutt vil jeg si til alle dere norsk-briter som føler seg svært støtt nå, at dere antakelig ikke ville følt dere støtt hvis dere var blant de jentene som jeg nå har skildret, men ansett påtalen som flatterende. Det betyr at dere antakelig ikke tilhører de mainstream engelske jentene jeg støter på til daglig her i Liverpool. Kudos til dere.

Neste gang skal de engelske gutta til Persia.

Dere skal svare på:
1. Hvem er den kjekkeste britiske skuespilleren?
2. Hvem er den vakreste britiske skuespillerinnen?
3. Har du vært i England?
4. Kommer du og besøker meg i Liverpool?

Jeg har fått et brev...

Jeg ligger ikke på mest-aktiv-lista. Jeg har vel bedre ting å gjøre enn å ligge der og henge... Allikevel føler jeg nå at jeg har blitt en supahbloggah, i det at jeg i anledning min bursdag for tre dager siden gjennom postverkets noble tjenestemenn mottok et naan-brød.

Du hørte feil, ja - et fan-brev.

11082008605

På utsiden av konvolutten sto mitt navn og adresse skrevet med sirlige glyfer, like uutgrunnelig presist kurvet som flerfargede kladdeboksideoverskrifter; ja, kanskje enda renere. Et frimerke med bilde av en pir på, og et poststempel som ikke avslørte avsender videre. Det aller mest interessante, var nok kanskje at konvolutten var forseglet (riktignok med tusj), med en rød rombeformet gjenstand og en J.

Jeg har studert kryptologi i flere år, og deduserte raskt at symbolet var et akropiktogram som skulle representere navnet på bloggen min (Jack of Diamonds). Rombefiguren måtte bare være rutersymbolet fra en kortstokk. Da jeg åpnet brevet i disseksjonskuvøsen hos mamma, falt det ikke miltbrannbakterier ut, men et spillekort fra en kortstokk. Dette var heller spesielt dekorert, og antakelig av tysk opprinnelse ettersom kortvaløren var B. B står for Bube, som er tyskernes Jack.

Etter en kort telefonsamtale over havet, tok jeg første skip til en venn som jobber som privatdetektiv fra mellom veggplatene i London 221b Baker Street:

gmd5basil

...vi fant ingen fingeravtrykk. Avsenteren var altså en dyktig en. Jeg lot ham analysere biter av brevet, og Basil, som han heter, kom fram til at papiret var mettet med natriumklorid, antakelig fra havsalt. Makrellfrimerket styrket denne teorien, og han gikk i gang med å kartlegge alle norske kystbyer som var representert blant mine leseres IP-adresser.

11082008606


I mellomtiden valgte jeg å studere innholdet av kortet. Rent informasjonsmessig holdt det få ledetråder, men selv om jeg hadde sverget å behandle den anonyme meldingen med største nøkternhet, merket jeg at jeg ble en smule opprømt av å finne ut at her sto skrevet en rekke sitater fra mine blogginnlegg (samt et latinordbokoppslag på ordet eloquentia). Den hemmelige avsenderen visste mye om meg.

Det var da jeg la merke til det - bak den utrevne kladdeboksiden der sitatene omhyggelig var nedfelt, sto det:
"GRATULERER MED DAGEN"
Og litt lenger ned:
"08.08.08"

Jeg ble litt redd - noen satt virkelig på informasjon rundt min fødsel. Jeg ville analysere håndskriften, og Basil tok kontakt med en grafolog nede hos Scotland Yard. Hun kunne gi meg følgende analyse:
  • Pennestrøkene er utført med høyt trykk, noe som tyder på at personen som skrev det enten var stresset, eller emosjonelt påvirket i akten. Ettersom planleggingen rundt kortet var så nitidig, kunne vi utelukke stressfaktoren, sa hun.
  • t-ene hadde en høy tverrstrek, noe som ved separerte bokstaver tyder på at vi står overfor et menneske med et høyt ambisjonsnivå.
  • Den midtstilte skrivehelningen antyder et avbalansert sinn, dette står i kontrast til at halen på y-ene buer oppover, noe som kan bety at man fra tid til annen faller inn i perverse vaner.
  • Mengden blomsterdekorasjoner gir et klart inntrykk av at det er en person med feminine trekk som står bak brevet, mest sannsynlig en kvinne.
Men vi hadde et annet spor også - tegningen:

I svart-hvitt var her lagt grafitt over helsiden av kortet. Motivet var også hentet fra bloggen - et bilde fra bildeserien der jeg lurte på hvilket jeg gjorde meg best på.

Vi sjekket kystby-listen opp mot listen over bloggere som kommenterte på nettopp dette innlegget, og deretter hvilke av de kvinnelige bloggerne som har gitt uttrykk for å være dyktige tegnere, iblant innehar perverse tanker, store ambisjoner, og avbalansert sinn, og hadde kokt det hele ned til en liste på svært få mistenkte, da jeg tok meg selv i å tenke:

Vil jeg egentlig vite hvem hun er?

Da slo det meg hva brevet egentlig betød. Noen hadde tenkt på meg på bursdagen min. En av mine lesere. Og jeg skjønte da hvor feil jeg hadde tatt ... en underlig glød flammet opp bak mine to vinduer til verden, og kastet stråleglans over alt jeg valgte å sende et blikk, idet jeg innså at jeg ikke trengte å være redd, jeg burde heller være takknemlig!

Så takk, du, kjære leser, som berømmer meg med din omtanke. Det er uten tvil det beste bursdagskortet jeg noensinne har fått..!

Dagens spørsmål:
1. Har du fått fan-brev, kanskje? (Ida Wulff får ikke lov til å svare på denne)
2. Hvorfor sendte ikke du meg noe fan-brev?

Å knuse skallen til Robbie Coltrane med en ustemt kontrabass,

coffeebeansJeg har ikke tenkt til å kaste meg rett på erfaringenes øyrike, for akkurat nå føler jeg for igjen å lange ut mot tempererte nytelsesdrikker, og i dag skal jeg banke inn mine meninger om den vidt elskede brente bønnekjernen fra arabica-planten. Alle liker jo kaffe!

På samme måte som med te, er jeg svært glad i kaffens fremtoning, eller fremtoninger, i det at den kan ha to. Enten så tenker vi på kaffe som i den urgamle mørke og lidenskapelige drikken som samler aroma gjennom lange og forfinede prosesser av samling, tørking, brenning, oppmaling, og det at den fraktes over hele kloden, fra plantasjer i Peru, eller ranker i gamle Rhodesia. Dere har sett Friele-reklamene: femti grønne kaffefrukter som risler fra hendene til en middeladrende skadinav og ned i en kurv blant tusen andre; kurv på kurv som bæres på hodet gjennom pittoreske grønne omgivelser; millioner av brunsvarte bønner som velter ut av tilhengerlasset og over i en lastebåt som er akkurat passe rusten. Jeg takler alltid å se de flere minutter lange reklamene.

Men kaffe er også noe annet enn lukten av nisjebutikker med hyller av tre og logo trykket i gullbokstaver. Den moderne kaffetrenden skildrer den hektiske og dampfylte tilværelsen på en kaffebar, der skummende 
lineadoubleespresso
maskiner i rustfritt stål får lov til å overdøve ethvert samtaleemne, og nå og da stjele tretten verdifulle sekunder fra livet til samtlige stressede postmoderne sinn som befinner seg der inne. 

Kaffemaskiner hadde aldri fått lov til å bråke så høyt, hvis ikke det var for den enorme respekten hver enkelt av oss har for oppgaven de gjør. Navnene er så profesjonelle at ikke engang Jan Thomas har noe å klage i VG over: Macchiato, Espresso Lungo, Au Lait, Ristretto, Doppio, Latte og Cappuccino, og begrepene kan kombineres til helt spesifikke aromaer slik at enhver nomenklaturprofessor får øyeblikkelig ejakulasjon. Kaffe er så kult...

...men fy faen for en smak!

Forrige gang greiet jeg ut om hvordan det å drikke te er som å drikke en lukt, fordi drikken lover mye og smaker varmt vann som har stått i vannkokeren i to måneder. Å drikke kaffe er noe helt annet. Å drikke kaffe er som å drikke lyden av at man knuser skallen til skuespiller Robbie Coltrane med en særdeles ustemt kontrabass. Og det hjælper ikke om man putter aldri så mye Mocha, Lait, eller au-sjokolade oppi, for det eneste tolkbare signalet hjernen oppfatter fra smaksløkene er: "ERROR, SYSTEM OVERLOAD". Og mens dere spør dere selv om jeg bare sier dette for å være kontroversiell, lurer jeg på:

Er det en eneste sjel der ute som tør å si seg enig med meg?


Blogspot - annerledesfolket

Verden har i dag blitt så liten at menneskelige kulturer som tidligere ikke har hatt noe med hverandre å gjøre, nå ofte finner hverandre på den samme restauranten, den samme skolen, eller samme arbeidsplass. Når disse kulturene prioriterer såpass forskjellige verdier at de misforstår hverandre, får vi det vi kaller et kulturkrasj.

Der den økende transporthastigheten har skaffet oss rask tilgang på fjerne verdenshjørner, har økende båndbredde skaffet oss tilgang på stadig flere nettsider, og en gang i mellom hender det at vi fra blogg.no er så uheldige å måtte omgås med bloggere fra blogspot.com. Det er her jeg gjerne vil snakke litt om raselære.

Det finnes tre typer bloggere:
- de skapende bloggerne, dette er folk som startet med blogg på blogg.no, og som har foreldre som i sin tid blogget på blogg.no
- de opprettholdende bloggerne, dette er gjerne folk som har konvertert til blogg.no fra myspace eller wordpress
- de destruktive bloggerne, dette er alle som blogger gjennom blogspot.com eller andre mindreverdige bloggsamfunn, men aller verst er altså blogspotterne.

Blogspotterne er en rase av svindlere og konspiratører som har svært høye tanker om seg selv. Siden internettet ble skapt, har de ment at de selv var Guds utvalgte bloggere, og denne arrogante holdningen har gjort dem innesluttede og onde. Blogspottere har siden tidenes morgen forsøkt å utrydde resten av bloggfolket, og sto bak det store virusangrepet på blogg.no-serveren i 2005.

For lenge har disse onde bloggerne voldtatt våre kvinner, drept våre gårder, og brent våre idealer! For lenge har vi latt dem kreve passord eller OpenID for å la oss kommentere! Nå er det på tide at den rene bloggrasen fra blogg.no krever sin rettmessige plass som verdensherskere!

Vi må ikke vise nåde i vår behandling av blogspot! Allerede nå er vi på vei til å konzentrieren blogspotterne i egne fangeleiren, for å beskytte unser eigenen folk mot blogspottrusselen. Wir kann ikke la disse schweine få ta unser land und våre mädchen! Das blir euren untergang, wenn ihr nicht wollen kjempe MEIN KAMPF!

ngbbs44b17621d154d

Dagens spørsmål:

Ble du overbevist?

Tror du at du ville stått imot Nazismen hvis du var tysk borger i mellomkrigstiden?

Irriterer du deg over kommentarsystemet på blogspot-blogger?

Kommunikasjon

Etter et kort og festlig oppmerksomhetsstjelende innlegg vil jeg nå skrive om en tanke. Den blir som alltid ispedd litt humor, men denne gangen ikke med gags for annenhver setning. Det er prisen dere må betale for å lytte til verdens mest veltalende blogger. Her er tanken:

Den som ønsker å påvirke noen ved hjelp av ord, er selv ansvarlig for å bli forstått.

Jeg vil gjerne komme med et selvopplevd eksempel. Jeg sensurerer og kaller personen jeg fikk kommunikasjonsproblemer med for Gundbjørgh istedenfor det virkelige navnet. Jeg vil også beklage overfor Gundbjørgh at jeg publiserer denne historien, hvis hun føler seg støtt av det. 

Gundbjørgh ville forklare en pinlig situasjon som hadde oppstått, selv om hun hadde lyst til å bli bedre kjent med meg. Hun gav uttrykk for dette på en facebook-melding. Meldingen inneholdt ordene: "Jeg vil bare være din lekekamerat (misforstå meg rett)"

Nå skal dere høre, alle der ute. Ytrer du ordene "misforstå meg rett" betyr det overhodet ikke det samme som "misforstå meg ikke". "Misforstå meg rett" er en innviklet versjon av "nudge nudge, wink wink, say no more" som vi alle kjenner fra Monty Python.


- Jeg inviterte en jente hjem til å se på flaggstanga mi, men misforstå meg rett, det var ikke den eneste stanga hun fikk se på!
(Hun fikk ifølge den sjarmerende gutten også se penisen hans)
- Kusinen min sov over hos meg her om dagen; misforstå meg ikke, altså, det var i to forskjellige rom!
(Her var det altså ingen penisforestillinger)

Enden på skillingsvisa var jo at jeg trodde jeg hadde fått et tilbud om frokostpartner, og svarte dertil høvelig at jeg ikke var helt klar for å inngå en sånn type forhold. Det ble flaut, det ble flaut, det ble flaut flaut flaut. Hun trodde jeg avviste et vennskap, og konkluderte med at vi fikk holde oss til et nikk i gangene fra nå av. Med all respekt Gundbjørgh, det var vel egentlig ditt ansvar å ikke ta i bruk feil idiomer?

Selv er jeg heller ingen reser på å sikre at ting ikke misforstås av de som må forstå det. Det er en feil jeg gjør for ofte, når vitser slår feil på grunn av manglende premissgrunnlag, eller når folk ikke finner veien til KappAhl på grunn av min utgrunnelige veibeskrivelse. Derfor har jeg satt opp en sjekkliste:
    - Har du en mistanke om at noe kan bli misforstått? 
    - Sier en liten stemme inni hodet ditt "de skjønner sikkert hva jeg mener"? 
    - Kan det være at personen du skriver til ikke leser grundig nok til å oppfatte sarkasmen? 
    - Inneholder setningen et ord som kan få personen du snakker til til å henge seg opp? 

Stopp opp og omformuler! 

Snakker du til folk med mindreverdighetskomplekser, sørg for at du aldri bruker et ord som er nesten godt nok. Sier du "nå må du slå av den playstationen der" og det er en Nintendo Wii, blir ikke hovedbudskapet i ordren din oppfattet. Som mottaker har du lov til å gjøre deg dum. Bare se:

"Nå må du slå av den playstationen der!"
"Det er ikke en Playstation, det er en Nintendo Wii" 
= kommunikasjonssvikt

Folk som har mindreverdighetskomplekser er gjerne en av følgende: 

    - Barn 
    - Kverulanter 
    - Folk du skal kjefte på 
    - Eldre personer som trodde de var smartere enn deg
    - Norsklærere

Det er forresten forferdelig dårlig retorikk når du ikke finner det ordet eller idiomet du vil bruke, og setter et annet et i anførselstegn for at folk skal skjønne hva du mener. Her er et par eksempler: 

Salvador Dalí malte gjerne litt "psykedeliske" bilder. 

I morgen skal jeg "ta opp stafettpinnen" etter Magnussen. 

Jeg er så sulten at jeg kunne "forspist" en hel sau.

Dagens spørsmål:

1. Er du enig i at det er avsenders feil hvis mottaker ikke forstår beskjeden?

2. Hvilken tegneseriefigur ville du helst hatt sex med?

Kvinne, reis deg!

Hør, dere etterlevninger av Adams ribben! Lytt til min ringe bønn, all verdens fagre fruentimmer! Jeg snakker antakelig på vegne av hele mitt folk når jeg sier at det ikke finnes noe som bidrar mindre til verdensestetikken enn dårlig holdning. Det gjelder ikke alle, og helt sikkert langt flere fra min egen divisjon (det er ikke en divisjon jeg interesserer meg for), men jeg blir så trist når jeg ser misforståtte jenter spasere forbi jobben med hodet meislet ut av sternum! Det finnes et par av dere som går i halvsøvne, med nakken ned, sikkert av komplekser for en gang å ha vært klassens høyeste.

uglyvk3

Det finnes en haug med gode grunner til å forbedre sin egen holdning. Man får bredere sidesyn av at håret faller lenger bak, det er lettere å kysse gutter som er høyere enn en, og hvis en spiser banan er en sikret mot at den skal skli rett ned, hvis halsen ikke er så krum.

And now for something completely different.

Her om dagen var jeg på Ulastranda i Sandefjord, og med meg hadde jeg min gode kamerat Simen, dere vet: han som i likhet med meg har bursdag 08.08.08. Vi kjedet oss, så vi bestemte oss for å lage sandslott. Vi startet med å risse opp en plantegning og gjorde som i gode gamle da'r, bare at denne gangen var det med litt flere fantasyfilmer innabords at vi satte opp vårt kornete kastell. Jeg skal innrømme at jeg ikke ble helt mett:

sandcastle

Jeg har skikkelig lyst til å dra med meg et par fornuftige ingeniører til en strand og lage borg med brystvern og balkonger, broer, borggård og tårn som tårner mot himmelen!

1. Hvem er med meg å bygge sandslott på Ringshaug i sommer?
2. Synes du dårlig holdning er snaxy?
3. Hva er den vakreste delen av menneskekroppen?
4. Hva er den delen av menneskekroppen du vurderer først när du tittar på guti / jinte?
5. Hva er verst, å dukke under i et badekar med diaré en gang, eller dusje i urin hver dag en hel måned?

Utroskap og festivalfotografier

Snart kommer et en innlegg av den typen som blir likt. Dere vet... superlativer om sære typer. Festivaloriginalene skal til Persia.

Men før det lovet jeg på inelokvent vis i går natt, klokken 04:11, full som en kopp man har forsøkt å putte egoet mitt i uten å søle, å snakke litt om utroskap.

Du skal holde ekteskapet hellig 
Av de få prinsipper du skal ha, er trofasthet blant de viktigste. Det er ingen som ønsker å bli bedratt, og av respekt for at din partner ikke bedrar deg, skal du heller ikke bedra ham eller henne. Ikke som et virkemiddel for å sette personen på plass. Ikke for å gjøre det lettere å bestemme seg for at forholdet må avsluttes. Ikke fordi det i øyeblikket virker riktig. 

Q: Jeg vil ha en annen enn den jeg er med, hva gjør jeg? 
A: Avslutt det første forholdet. Fortsett videre med nestemann etter det første forholdet er avsluttet. 

Q: Jeg vil ha en annen enn den jeg er med for et kort øyeblikk, men vil beholde den jeg elsker. Hva skal jeg gjøre? A: Behold den du elsker, og slutt å være en egoistisk drittunge. Elsker du personen, vær fornøyd. 

Q: Jeg vil ha en annen enn den jeg er med for et kort øyeblikk, men vil beholde den som på lang sikt vil gi meg større fordeler. Hva er riktig fremgangsmåte?
A: Du er på god vei til å forstå ditt eget sinn. Prøv så godt du kan å formidle tilstanden til din kjæreste, og samarbeid om å sette opp en staffasje.

Q: Jeg vil ha en annen, og partneren min synes det er OK. Hva gjør jeg.
A: Your partner is kinda fucked up. hvis du fortsatt vil ha en slik frik, vær sikker på at denne ikke lyver. Then take on the world, girl!

Q: Jeg vet ikke hva jeg vil. Hva bør jeg gjøre?
A: Lytt til hjertet ditt. Det sier: "dunkdunk". Kjøp deg en tilitersdunk med metanol og drikk deg ihjel. Verden har ikke bruk for flere som ikke vet.

Tenke det, ønske det, ville det med, men gjøre det? Nei.

Sindre anmeldte bloggen min. Jeg hadde ikke gjort noe galt, men bildene kunne vært bedre. Bare for å irritere ham legger jeg ut noen random bilder fra festival og liknende i meningsløse formater.

07062008584
18072008586
21072008598
carl erik

The Dark Forest of Vibrissa

urmin

Det går inflasjon i portaler for tiden. I de nylig ankomne Narnia-filmene kan man finne en helt ny verden i henholdsvis et skap og en t-banestasjon. I Stardust var det nok å tråkke over en mur for å finne et helt annet rike. Snart kommer en ny film om den kristenprovoserende mørke materien, der en ny verden er å finne under et tre. 

I dag så jeg portalen til en slik verden i en annen manns nese.

Jeg sto på jobben og passet mine egne saker, hadde just solgt en dress. Jeg været at en kunde hadde entret butikken, så jeg gjorde meg klar til å konfrontere ham. Da, med ett, kjente jeg et kuldegys. Jeg ble grepet av en forferdelig forutanelse, det var som små barnåler av is rislet nedover nakken min. Jeg snudde meg rundt, og der sto en mann, godt og vel sekstifem. Han bar en blårutet skjorte, og én av klypene på bukseselen hang løst og dinglet.

Han var en stamkunde av Petter, så jeg lot ham føre ned i bukseavdelingen der denne holdt til, men før dette hadde mitt syn på verden allerede rukket å bli brutalt omkalfatret.

For ut av den høye mannens nesebor vokste en skog så vill at Tane Mahuta ville blitt misunnelig. Det snodde og viklet seg hår så tykke som trestammer. De slynget seg og hang, uflidde som tare, grove som brød, og stakk ut her og der i bunter som hundrede spyd i en tønne.

Og mellom dem var spent seil av snørr. Iblant som hinnen mellom spilene på flaggermusvinger, iblant som honning en har viklet opp på kniven, iblant som gigantiske kokonger festet i selve neseveggen, ut av hvilke romvesener av uante dimensjoner snart ville klekke. Man kunne skimte et blekt lys fra innsiden av hver kokong, og omrisset av et menneskestort foster kunne markeres blant de brutale kladdene som utgjorde beholderne.

Dette var Vibrissas mørke skog, portalen til landet Nostrilia, et land der skapninger som er uforståelige for menneskesinnet vraltet seg i sin gulgrønne gytje. Ondskapens vugge, og hjem til den mørke hersker Nasalorth, hvis hensikt til vår tid har vært å spre sin ondskap gjennom de luftbårne sykdommer vi kjenner. Tålmodig bygger han sine riker i alles neser, men enda finnes de som kjemper mot ham.

Så kommer spørsmålet:

ER DU EN LYSETS RIDDER SOM IKKE LAR NESEN GRO IGJEN?


PÅ HVILKE DELER AV KROPPEN DER DET VOKSER HÅR VELGER DU Å FJERNE DEM HELT ELLER DELVIS?

FALLBACK! Jack of Diamonds går i lære hos Marie Amanda-sama

Jack of Diamonds er, som dere alle vet, en 185 cm stor luring. Planen hans er verdensherredømme, og det er ikke så forbanna lett som det høres ut skal jeg si dere.

Noen ganger gjør man feil, og på tross at jeg er en ambisiøs og målrettet narsissist, kan jeg innrømme at jeg har tatt gal sti i krattet her. Jeg vil bli en superblogger, men hva må til? Jeg trodde at alt jeg trengte var fiender og kontroversialitet, men det funket ikke for blogg.no. Jeg må åpenbart ha noe jeg ikke innehar for øyeblikket. Jeg har prøvd:

- Produktplassering
- Provosering
- Å lage en sommerhit
- Ha sex med ledelsen i blogg.no og ikke ringe etterpå

...og jeg har ikke sett snurten av fem millioner kroner!

Der gode hjerner har en ekstra plan, en PLAN B, vet briljante hjerner bedre enn å planlegge. Bare forutsigbare idioter driver og planlegger:

- the wise man steers.

Og mitt neste fremstøt mot skjebnens flisete rorhjul, blir å søke hjelp hos en av verdens største bloggere. Til daglig holder hun til i det bortgjemte Lan-Go-Blogh tempelet som ligger på en fjelltopp dypt inne i en av kinas største skoger. Som øverste leder der sitter Marie Amanda-sama og praktiserer sin blogging uforstyrret av utenomverdenen. Ved hjelp av en enorm mengde indre kraft, såkalt Chi, kanaliserer hun naturens egen livskraft til å skape et utrolig balansert trådløst nettverk.

39276235mountaintoptemplea
Tempelet Lan-Go-Blogh 

Jeg var utmagret av sult da jeg endelig ankom; turen hadde tvunget meg til å spise to esler og fire sherpaer (Sir Robin's Minstrels), og allikevel hadde jeg gått uten mat de siste fem dagene før jeg nådde Lan-Go-Blogh.

Jeg banket på tempeldørene, og kom meg akkurat innenfor og fikk levert en søknad til den Hellige Marie-sama om å få gå i lære hos henne før jeg segnet om. Her er den:

video:jungle vip

DOWN TIME

video:lion king

Her er den, videobloggen med årets sommerhit, Down Time. Laget ved hjelp av:
Yamaha hurtigmix - Hit på fem minutter
iMovie - Du kan ikke gjøre noe selv

Å drikke en lukt,

Nå skal jeg forsøke å provosere bloggmiljøet, ikke med sex (for det tåler dere masse av, det er mainstream), ikke med kritikk (for det ignorerer enhver blogger med selvrespekt), men med skjending av et neo-religiøst symbol.

6977543664aa17e706cb

Det ligger en eim i luften;
av tørkede bær,
og blad,
og treverk fra ukjent lands ukjente trær.
Den virker så nær.

Den er overalt, denne duften
har ingen start
selv når
den velter ned halsen, som væske av art.
Så rart..?

Jeg elsker te. Jeg elsker alt ved teen, lukten som fyller rommet, de tørkede bladene, fargen, ja selve ideen te. Jeg elsker historien til te, de gamle engelske teselskaper, plantasjer i Kina, skipsfart til India, markeder i Arabia. Storbritannia og kolonitid, og de sære britenes vaner med å holde tetiden hellig for enhver pris. Poser eller klemmer, mørkt rødlig treverk, kasser med teblad, samspillet med krydder og urter, bar og bær, og at alt skal tørkes til det ser helt ut som om det har eksistert i hundre år.

Men jeg drikker ikke te. Å drikke te er tidenes kulinariske antiklimaks, det smaker knapt noenting! Å drikke te er som å drikke en lukt, som å svelge en aroma. Det er varmt vann med en ertende og udefinerbar tilleggssmak. Når du er ferdig med å drikke te, tenker du: hva var det som nettopp skjedde..?

Med alt annet er det slik at lukten gir deg et frampek mot eksplosjonen som skal oppstå i munnen din så snart du tar biten. Te gir deg dette frampeket, og når du løfter den mot munnen, vokser duften seg stor, mektig, og lover deg at du snart skal få oppleve noe slik du aldri i dine villeste drømmer hadde forestilt deg det. Det er en perfekt lukt, men så snart teen treffer tungen, faller begeistringen. En sanselig sensasjon snur til skuffelse, et sensuelt løfte om en akt med smak, begynner å fikle med kondomen så all opphisselsen renner ut av karet. Å drikke te er som å høre en berøring, som å se en lyd, eller som å drikke en lukt: feil sanseapparat har fått jobben. 

1. Drikker du te?
2. Hva slags te liker du best?
3. Provoserte jeg deg nå?

Hvordan bli en ekte JACK

Som dere kanskje skjønner er det viktig for meg å ta bilder av alt Jack Diamond bruker i hverdagen. Dette kan dere selvfølgelig se, gjerne i bakgrunnen av et annet bilde, så dere skal være klar over hvordan dere skal gå fram for å bli en ekte Jack!

Mange av dere har lurt på hva slags hudpleie jeg bruker for å få så ren og lytefri hud som bare en mesterblogger kan skryte på seg. I går ble jeg faktisk overfalt av to menn som ville høre hvordan jeg fikk så silkemjuk hud, og på jobben i dag fikk jeg en telefon fra Nord-Korea: Kim Jong Il truet med å gå til krig mot hele verden med atomvåpen hvis jeg ikke skrev om hvordan jeg klarer å bevare min naturlige glød ved hjelp av hudens egne proteiner Q10pluss og R. 
utstyr1214392662
Så derfor må jeg jo fortelle det. Hver morgen ifører jeg meg Bloody Lotion og Handy Fail Lotion, samt Day Dreame fra Vazelina Insensitive Blair. Det er skikkelig billig, bare gå inn på www.produktplassering og se selv.

Her om dagen tok jeg et bilde av PCen min, og gjett hva som sto ved siden av i tillegg til et glass vann?
dsc009491213366485
Den som svarer riktig er med i trekningen om en PIANUS Fiskrem fra oppTine, forøvrig en av verdens beste ting å kjøpe for 299,50 på butikken.

Nå skal jeg gå og legge en ansiktsmaske fra Arsenique Hudpleiesystem. Den nye serien deres er helt fantastisk!!! Alle burde bruke den, altså!
cimg10851214404982
Oisann, var ikke meninga å legge ut bilde av det, men skitt au, nå ligger det der. Jaja. Sue me.

I kveld skal vi grille, og da er det bare én pølse som gjelder (eller rettere sagt ti). For å illustrere denne grillinga, tar jeg ikke et bilde av en grill, ikke et bilde av folka jeg skal grille med, eller lar avsnittet tale for seg selv...
dsc009941214258002
...så klart jeg spiser grillpølser fra Killde!

Vi sees neste gang, jeg elsker dere alle sammen. Lykke til så mye med å bli som Jack!  Nå må jeg ta og legge meg! Heldigvis bruker jeg hårpleieprodukter fra Lee Suffered, så jeg våkner i morgen med samme sveis som i dag! Jeg skal ikke legge ut et bilde av de produktene, jeg driver jo ikke med produktplassering heller, da! Erru gærn?

Uansett håper jeg på å vinne i tipping.
cimg11161214507682
Hvis dere lurte, så er det Lee Suffered-produktene som står ved siden av. Huff jeg burde ryddet litt!

Wroom

Tenk deg at du våkner tidlig om morgenen. Du har sittet lenge oppe og arbeidet med et eller annet obskurt prosjekt, som å samle skulltulaemblemer eller å lage origamifigurer av sølvfolie eller hva dere nå enn bruker nattetimene på. Klokken seks bestemmer kroppen din seg for å våkne, uten å ha spurt deg først. Årsak?

La meg illustrere med et lite folkeeventyr:

Det var en gang tre bygningsarbeidere som skulle til nabohuset for å hogge seg kvist. Men for å gjøre det, måtte de hugge nitten store trær utenfor et vindu klokken seks om morgenen. Det de ikke visste, var at bak det vinduet bodde det et fælt og stygt troll som het Håkon. Han var grov i målet, og tykte ikke vel om å bli vekket for ingenting, forståes. Da de hadde felt trærne skulle den minste lille bygningsarbeidere friste lykken med å sage av småkvist. Han grep motorsaga, og jóg i vei gjennom kvisten. Wroom, wroom, wroom, wroom sa det.

"Hvem er det som sager ved ved mitt hus?" sa trollet.
"Å, det er den minste bygningsarbeideren som skal til nabohuset for å hogge seg kvist!" sa den minste bygningsarbeideren. Han var så sped i stemmen at han nesten pep.
"Jeg prøver faktisk å sove her!", sa trollet og dro opp sverdet som han hadde tatt med seg. Så hogget han den minste bygningsarbeideren i tvenne deler, og åt ham opp som baconsnacks.

Det gikk ikke likere til med den mellomste, som skulle til å hogge greiner av stammen. Wrrroooim, wrooom wroomwroom wroooooom, sa det. Trollet ble helt koko i hodet, og skrek ut av vinduet:
"Hvem faen er det som sager ved mitt hus!"
"Å, det er den mellomste bygningsarbeideren som skal til nabohuset for å hogge seg kvist!" Han var grovere i målet enn den minste.
"Jeg prøver faktisk å sove her!", sa trollet og grep den mellomste bygningsarbeideren. Så bandt han ham fast til en plate, og plantet bambus under ham. Der fikk han ligge til bambusen hadde stukket tvers gjennom kroppen hans, og han døde av blodmangel.

Da trollet endelig hadde sovnet, kom den store bygningsarbeideren, og ville gjøre ved av stammen. Wrrroooiæææærmm, wrooiæærmwrooom lød det, men trollet forsøkte å ignorere det. Det varte og rakk, og etter at fem måner var gått, var trollet ferdig til å gnage av seg sine ører. Han ropte ut til bygningsarbeideren:
"Kan dere se til helvete å slutte med denne infernalske bråkinga, dere har saget trær her hver morgen siden fredag!"
"Men- jeg..."
"Hold den føkkings eksemballekjeften din, ellers får'u en stiv en i kjøttpipa!", sa trollet,  og sprengte i stykker den største bygningsarbeideren med granatkaster. Så samlet han bitene og holdt det mest vidgjetne tapasgildet i hele kongeriket, så det spurtes i syv land.

Fy faen.

You are the vulgarian, you fuck!

Jeg har holdt dere for narr, alle sammen. Jeg har nemlig overhodet ikke noe spesielt forhold til tallet syv. Jeg har et spesielt forhold til tallet åtte, men det vil være usømmelig å skrive om her.

Saken er, som Tikk så elegant har påpekt, at jeg valgte å lage en rebus:

Innlegg lørdag: Jeg har muntlig eksamen på mandag
Innlegg mandag: En hyllest til tallet sju

Jünge Rolf-Sensei sa etter eksamen at han ikke kunne gi meg en sjuer av den grunn at det ikke var lov.
__

Det er imidlertid ikke dere jeg kaller vulgære. Nei, dette er en hyllest til et par filmkarakterer jeg elsker:

Det har seg nemlig slik at det når man skal lage komedie, finnes mange grunnkonsepter å bygge morsomme filmkarakterer på. Vi kan le av de som er stressa, vi kan le av de som er sarkastiske, vi kan le av de late, de som hele tiden tenker på mat, eller de som hele tiden tenker på aktiv bekjempelse av tendenser til minkende populasjon. Allikevel er det nok aller enklest og aller mest vanlig å produsere lehjelpelige karakterer ut av intelligensmessig uheldig innstilte mennesker. Til daglig brød kaller vi dem gjerne dumme.

I denne Gyntske verden, er det mange som sverger til kun å lage humoren morsom nok. Morsom nok for styret, aksjonærene, sjefen, interessenter etc. Det var billige vitser som gikk ut på at en handling var dummere enn normalt.

Jeg skal komme til saken, som er et par slike dumminger som er spesielt gjennomført. Jeg vil starte med en barbarisk bar-bar-barbar som heter Dave. 

Her er en episode som hendte i en episode; den passer godt inn i helgens attributter:

Dave og gjengen er kringsatt av spøkelser, og er naturlig nok kjemperedde. Etter en lang løpe-gjennom-dører-scene med tilhørende amerikansk garasjerock i bakgrunnen, som parodierer Scooby Doo på absolutt alle områder (sågar tegnestilen skifter) står de altså med spøkelser på alle kanter. Det er da at ett av spøkelsene plumper ut at han ikke har hatt det så gøy på lenge, og snart er alle, både spøkelser og dødelige enige om at det virkelig har vært en festlig dag. Dave foreslår at de møtes igjen neste år og gjentar det hele, og de blir enige om å starte en tradisjon. Spøkelsene skal komme og spøke hvert eneste år, den trettiførste oktober.
"Men en slik dag må jo ha et navn," påpeker Dave, "skal vi se ... vi står i en hall, der det er spøkelser som lager masse hvin." Han veier ordene nøye. "Hall og hvin, hallåvin... ÅH! Jeg har det, vi kaller den for Sankthans!"

Vi går videre. Når er det Disneys Pixar som skal få en hyllest. MEN, kontroversiell som jeg alltid er, sier jeg ikke "Småkryp", "Toy Story" eller "De Utrolige". Min yndlingskarakter er hentet fra en film som snek seg inn rekken som Disneyklassiker nummer 45. Ser ut som en gyselig og billig remake av Hanna-Barbera-oldsaken Jetsons, jeg snakker om Disneys "Familien Robinson".

Filmen er bra, men det er nok ikke alle vitsene som funker. Det som funker, er derimot skurken, vi kjenner ham bare som Bowlerhattmannen. Jada, det er cheezy, men det gir mening.

Bowlerhattmannen er altså dum. Hans dumhet er opphavet til konflikten og det at han er skurken i første omgang. Hans dumhet er kontinental og han blir konfrontert med det hele tiden når han på høflige vis blir fortalt at planene hans kanskje ikke var så gjennomtenkte.


Den aller morsomste dumme karakteren er allikevel ikke en animert en. Kevin Klines rollefigur som den amerikanske våpeneksperten Otto må være det morsomste som noensinne har lest Nietsche. Han er rett og slett eksepsjonelt dum, og har dertil utviklede komplekser mot å bli kalt dum. De sarkastiske engelske omgivelsene i filmen "A fish called Wanda" provoserer fram en del utbrudd som er uten sidestykke i komedien. Her er et par slike:



Stay tuned for en ny stripe med Power of the Point neste gang!



Jeg hater deg!

Ja - du ja!

Men bare hvis du fotograferer altså.

Og bare mens du fotograferer, altså.

Når du fotograferer, hvis du fotograferer - da hater jeg deg... Som person!

Ta det til deg, din konstante sugne taper...

Jeg har det med å være litt krass noen ganger. Akkurat som i dag. Formålet er egentlig ikke å såre noen eller være stygge med noen, men jeg er det likevel. Saken er bare den at jeg simpelthen ikke fatter og begriper at man er så dumme at man fotograferer i dag... Kan noen komme med en god argumentasjon i mot meg, så - hjertelig velkommen, men jeg tviler. De eneste fotografene jeg har respekt for er de gamle, skralle menneskene som har fotografert i alle år. Da de var unge visste de ikke hvor usunt og tåpelig dette var.

I dag vet vi det jævla godt!

Det er verken sunt, stilig, behagelig for andre eller noe positivt. Jeg vet det er vanskelig å slutte, men jeg angriper deg fordi du begynte. 

Som dere kanskje forstår har jeg null respekt for folk i fotograferingsøyeblikket. Bakgrunnen er at vi under shoppingturen med Sindre (Hundrings) og Håvard i Oslo går havnet inne i butikken FotoVideo. Der tillot gutta seg å prate og bable om objektiver og linser og det som verre er. Jeg, som aldri har satt mine ben i en lukkeråpning, satt i en sofa i en time og ventet på spirene mens jeg leste bilteori. En time!

Vel ute dumpa vi borti den nye operaen i Bjørvika, der kameraene flakset opp av veska like fort som jeg går ned en trapp (altså med helt vanlig fart). De hadde nemlig funnet et motiv.

Motiv for meg, det er når jeg ser noe som ser litt spesielt ut og så vil jeg ta bilde av det. Motiv for Håvard og Sindre er naturligvis bare en moderbetegnelse. De så et konsept som rommet mange potensielle motiver. Og så var det bare å traske inn og ut, bort og fram i enda en time til de mente de hadde fanget flesteparten. Dette gikk like fort som små larveegg klekker og bygger seg gradvis opp til å bli sterke nok til å spinne en kokong, hvori de ligger og omdanner de fleste av sine organer til en tyktflytende suppe, slik at de av denne suppen kan bygge en sterkere og mer flygedyktig kropp (det tok altså et hælvetes lang tid).

Jeg fikk kjøpt en genser. Under tvil. Et herlig stykke håndvask fra Filippa K, var det altså (har blitt så glad i frk. Knutsson!).

dinner
Anyways, vi kræsja på Dinner klokken 7 og Sindre fikk snart tilbakefall. Etter spørsmål fra gjesten, måtte servitrisen forskremt bedyre Hundrings at hun ikke så noe galt i at han tok et bilde (kameraet opp av veska, objektivet på og snapp snapp av alt som var av dårlige hårdager, vakre bordsetninger og de festlige verktøyene som sto bak disse bordsetningene). Det varte ikke ulidelig lenge, og vi hadde tre fantastiske timer der inne. Herlig szechuan-kjøkken, herlig service og herlige samtalepartnere. Takk for en hyggelig kveld!

Jeg fikk dessuten i oppdrag å gjengi et øyeblikk fra denne restauranten. Det vi hadde gledet oss mest til, var nemlig friterte Mantou ("Man tal" heter det i menyen). Mantou er dampkokte hveteboller, som man kan frityrsteke og dyppe i søtmelk for å lage en velsmakende liten siderett. Siden vi falt pladask for disse da vi var på Dinner i fjor, bestilte vi et par av dem. Det var løgn, vi bestilte egentlig 6 par av dem. Sindre merker seg fort at disse var varme, og meddeler oss andre det samme.

Her følger en rask situasjonskomedie. De ser jo ikke varme ut, og Håvard bruker sine ukjente fjernsanser til kvalifisert å uttale at "de er ikke så varme". Han tar en, og retter det forrige elegant over til "de er ganske varme", uten å fortrekke en mine, og uten å skille setningene med et punktum. Slikt kan vi glede oss over i lang lang tid.

stupidpeople
På hjemveien var vi drøyt overtrøtte, og satt og snakket engelsk til hverandre i dørrommet på toget (dere vet, mellom to vognrom, atskilt fra resten av toget med pleksiglassdører). Sindre satt i en bagasjeboks, Håvard foran kaffemaskinen, og jeg ved trappa til døra. Vi hadde det kjempegøy inntil en dust av kaliber også stilte seg inne i dørrommet. Ting skjedde plutselig i rask rekkefølge.

To konduktører møttes på halvveien i vårt dørrom. De hadde begge ladede klippemaskiner, og det så ut som den verste cowboy-duellen sto for dørrom. Jeg utbrøt "haha konduktørduell". På norsk. Fire sekunder senere var konduktørene gått, og vi ville fortsette på vår engelske samtale uten å virke dumme, så Håvard og Sindre kokte i hop en smart liten sidehistorie som vi spilte ut for ørene til dustefaen som ikke ville sette seg enda det var mange ledige plasser andre steder. De latet som om jeg var engelsk, og stilte spørsmål som:
"So, how long've you been here in Norway?"
Jeg spilte gladelig med inntil det hele ble så flaut at vi gav opp. Jeg prøvde å irritere dustefaen med å tygge tyggis skikkelig slafsete, plystre usammenhengende og atonalt, le og fnise for meg selv, og si "bah bah" flere ganger ganske høyt. Intet hjalp.

Vi hadde alt i alt en ganske vellykket tur til Oslo, og for å runde av sender jeg med PotP nr 0004. Denne synes jeg at er rasende festlig:

0004
Omstendigheter har hindret meg i å fullføre mitt innbilt etterlengtede lange innlegg om NO INTEGRITY, men det er bare å vente.

Ladies and Gentlemen: Jack's back!

n72019106711471114064
...og mye har skjedd i hans liv. 

Så mye, faktisk, at det ikke er råd å utsette min tilbakekomst stort lenger, av frykt for at jeg mister noe. 

Jeg lover: 
Filmer Fra Fabelaktige Festivitas 
En tørr klage 
Historien om en 1337-russ (her er gutta som gjør alt for knuta) 
High Rollers, rollebesetningen 
NO INTEGRITY (En liten guide til livet) 
Headhunted! 
Hvordan jeg fikk årets kjipeste russenavn 
Mytologien bak Eloquentia 
Theas univers 
Sly Cooper 
Fagdag: Filosofi 
og ikke minst: 
The Power of the Point 

Så får vi se hva det blir med rekkefølge, og om jeg klarer å holde løftet uti denne søte eksamenstid. Tvivl, tvivl. Men først vil jeg takke Julia og Elisabeth, og cirka 44 daglige unike lesere, som ikke har sviktet selv i min svært så lange blogg-ramadan. Ikke dårlig, folkens, jeg er glad i dere. 

n86164026228748588815

Dernest skal jeg gjøre rede for en fylleerfaring. Det er noe jeg har skrevet i fylla. Slikt er skjeldent, og uleselig, så jeg har forsøkt å rette de groveste skrivefeilene... Hversaagod, spis dere mette! 

"Jeg har nettopp innsett at jeg har laget veldig mange taler opp gjennom livet. I dusjen, på do, mens jeg går fra et sted til et annet, eller i senga før jeg sovner blir disse sjelden fremførte retoriske vågestykker ofte laget. Det har jo dreid seg mye om slå-opp-monologer, men det har også gjerne vært bitre bevisstgjøringer jeg har ønsket å indusere hos lærere, foreldre eller andre mennesker, etter at jeg har blitt behandlet urettferdig etter egen målestokk. Et par av dem har vært monologer til ungdommen, hele landet, eller verden for den saks skyld, en god del har morbid nok vært selvmordsbrev. Ikke så altfor få har dreid seg om at jeg forklarer noen hvordan jeg egentlig besitter magiske evner, og så har monologen dreid ut på dagdrømmenes grunn. 

Jeg har aldri skrevet ned noen av disse talene. Det hender i frustrerte perioder at noen (div. kjærester, venner eller lærere) får en ekstra lang melding på mobilen, som bærer preg av at jeg har ønsket å forandre status quo, eller at jeg som svar på en spesielt støtende handling ber om at denne ikke skal gjentas. Jeg angrer vanligvis etter å ha sendt en slik melding, fordi den, på uvisste måter alltid forårsaker en endring i slik verden ser ut for meg i det øyeblikk jeg sender den, i status quo. Dette har jeg aldri reflektert over ærlig bevisst, men nå, etter å ha brukt kvelden til å lage en slik tale valgte jeg å forsøke å, ikke skrive ned, men å skrive om talen. Det er essensielt at jeg skriver om natta. Tankene flyter uhemmet, og legger seg like ned på papiret det øyeblikket jeg tenkte dem. 

Jeg tør selvfølgelig ikke skrive den ordentlige talen, men jeg skal forsøke meg på å skrive en annen av disse forsvunne taler, som ikke legerer aktuell for meg, men som allikevel kan være gpdt å kvitte seg med. Jeg skal skrive et selvmordsbrev. Ujten å tnke på å ta selvmord. Al..." 

...dette var øyeblikket jeg innså at jeg begynte å bli skikkelig emo og skikkelig trøtt, samt skikkelig forlatt av Eloquentia. Jeg la fra meg skrivemaskinen og sovnet, og husker ikke engang hvorfor jeg følte at jeg trengte å tale til noen den kvelden. I det hele tatt er det flekker med oblīviō over hele russetiden, noe som godt kan innlede min beskrivelse av Natt Til Syttende Mai. Det har skjedd mye i russetiden. 

Jeg kan nevne hvordan en gutt fra nabobilen på den mest vulgære av alle vulgære måter presterte å fortelle jentene på vår bil at han var "fittelei" musikken til bilen ved siden av. Hvorpå han byttet ut sangen "Kongen av campingplassen", med den åpenbart mye mer sofistikerte "Kongen av Mallorca". 

Jeg kan fortelle om hvordan jeg så verdens vakreste genser i kongeparken. Det var en bergenser (2x skarptromme + cymbal) jeg møtte i dokø. Og så møtte jeg henne likesågodt én gang til i dokø neste gang hun måtte på do (det måtte ikke jeg). Hun kommenterte nettopp dette, så jeg regner med hun tok tegninga allerede da. Vi møttes litt senere på dansegulvet også, men så så jeg henne aldri igjen. Den natten kjente jeg for første gang siden sjette klasse et lite sukk fra hjertet, og jeg drømte eksistensielle drømmer. 

Jeg kan fortelle om hvordan russen toget inn på første rad filosofiforelesning på universitetet da vi hadde fagdag i filosofi. Noen av oss iført russebukser. Blikkene var mange, og vitnet om fordommer fra øverste hold. Dette var ikke noen ex-phil-kvasister, nei. Dette var folk som ikke lekte filosofiundervisning, de hadde jobbet med en bok som lå langt utenfor pensumet vårt, og vi ble fortalt før timen at vi ikke kom til å skjønne noe av det det ble snakket om. Da min gode venn Daniel var den første som rakk opp hånda da klassen ble stilt spørsmål av læreren, kunne en høre buksebakene vri seg langt bakover i rommet. Da jeg i tillegg utfordret læreren ved å legge ned begrunnet protest mot hennes postulat om at determinisme automatisk avskriver rettsvesenet, var vår filosofilærer både stolt og ille berørt. Stort mer innersving kan man ikke ta på fordommer som det. 

Jeg kan også gjenfortelle historien om en jente som bæsjet på seg og skyldte på russ fra en annen buss, men alvorlig talt kjenner jeg ikke jenta, så jeg overlater uthengingen til vennene hennes. 

Det jeg skal fortelle om er syttende mai er vi så glad i moro vi har fra kveld til morgen. Det var så langt jeg kom. Jeg har tidligere lært at vin og øl blir krøll, men hadde visst glemt at øl, vin, øl, tequila, øl, øl, vin, sprit, cider, øl, vin og sprit blir drit. Natt til syttende sto valget mellom Sandefjord og Horten. Av disse var Sandefjord gitt tillatelse, det gikk rykter om tilstedeværende busser, og livet hadde seg slik at vi valgte dette stedet. 

Bummer. 

Det viste seg at Sandefjord var befolket av Sandefjordinger, og dermed var det ingen som danset, ingen som sang, og alle sto i klynger og pratet med folk de allerede kjente. Vi endte med å stå og danse utenfor egen bil sammen med noen få andre kjente, og dro videre til Horten, så snart vi hadde fått i gang stemninga. Snart var vi også ute på Karljohansvern, skjønt jeg ikke hadde noe begrep om større geografiske bestemmelser enn "bilen", "gresset" og "der det er musikk". Hundrings fortalte meg at han hadde forsøkt å hilse på, men jeg hadde visst tatt hånda hans og brukt den til å meie ned en forbipasserende. Mulig han overdriver, jeg husker ikke, men hvertfall ble han snurt over ikke å kunne konversere med meg, ettersom det var han som hadde pushet på for å få oss til å komme dit. Jeg danset hele natta og svingte meg til tonene mellom busker, stein og ur, til jeg plutselig oppdaget at det var lyst og begynt å tynnes rundt meg. Pussig. 

Neste stopp var lærere, vi rakk to (gym og norsk), og samtidig stoppet vi innom min kjære pappa, som allerede sto i dusjen. Så dro vi rundt en enerbærbusk, over de sju blåner, og opp til svarteste Re, der Truls' mor ventet med frokost. Jeg merket at det var lettest å spise baguette, da man kunne putte inn pålegg og skvise den godt sammen så ingenting falt ut. Så gjaldt det bare å gnage av så mye som mulig før man måtte skifte grep. 

n86164026228454271546

Jeg sluknet i en stol øyeblikket etter, og det neste jeg husker var at jeg sto midt i byen blant feirende folk i festklær. Jeg måtte ha teleportert meg til barnetoget i byen, men hvor var de andre? Jeg gav opp letingen etter å ha trasket rundt i en ti sekunders tid, og fant meg til rette med å vente på at toget skulle passere så jeg kunne hoppe på Greveskogen-vogna. Nå hadde jeg både følelse i beina, og uhindret tale, og snart var Håvard og jeg på vei gjennom Tønsbergs gater i sang og glade refleksjoner. Vi glemte nesten ingen sanger, bare: "Her kommer vi unge i flokk, flokk og flokk".

Etter toget var det den gamle tradisjonen med is som sto for døra, og ganske snart lå jeg hjemme og hvilte ut i egen seng. 
fakkel
I russetoget var jeg den minst offisielle av to fakkelbærere, og måtte trygle og be en jente som jeg husker navnet på, men som jeg ikke tør å nevne navnet til fordi jeg er redd for at jeg blander henne med en annen, om å få låne hennes autentiske lillehammer-fakkel. På telefonlista mi heter hun fortsatt "fakkel", og jeg skylder henne en is. 

Jeg dro hjem etter dette, spiste fajitas, så en film og slappet av. Eit brotsverk, mente mamma, som gav uttrykk for at hun mente det var blasfemisk ikke å feste til snørra tok meg. Hun hadde et lite øyeblikk der, godblessher. ...thus concluding the tale of an infamous morning. Nå er det sent og jeg er trøtt. Se mer etter meg om ikke så lenge..

The Achievement, the Sun, the Prestige, and the Truth

The Achievement,
Enda to russeknuter er oppfylt, i dag satt jeg under pulten en hel økt (enkelt), og Frode og jeg holdt erotisk sokke-dukketeater i nærmere femten minutter, for en fullsatt Aula. Nå skal det nevnes at de fleste satt og drev med andre ting, men vi nådde vel ut til sikkert 60-70 personer. Left Sock Story ble altså en suksess som det vil bli mulighet til å bevitne i all sin prakt når filmen om alle russeknutene blir lagt ut. Call me, I fuck for knots.

The Sun,
Here it comes. Åh, det er kanskje ikke noe deilig å ha tentamen i matte på torsdag, men med det været Tønsberg-himmelen kan skilte med, er jeg glad til, her jeg sitter på terrassen. Det er ikke en sky å se ... i nærheten. Ser man nøye etter, viser det seg at de alle ligger der borte i horisonten, og kaster skygge over Re Videregående Skole og omegn. Haha, suckers!

The Prestige,
Jeg har sett fire filmer den siste tiden, som var nye for meg. Og alle var de bra! Amalie og jeg skulle på kino, men da denne bare viste 10 000 BC, ble det hjemmekino i stedet. The Prestige var overraskende og velspilt, med fantastisk scenografi, og akkurat riktig mengde drøm. Mongoland var utrolig morsom, realistisk og rasende sær på samme tid. Det kan eg liga. Lørdag ble det ikke til at vi dro ut, så Alex og jeg lagde salsa i himkok og spiste fajitas. Til maten nøt vi David Lynchs mesterlige Blue Velvet, og deretter fikk vi Hundrings på besøk med en kamerat. A Night at the Roxbury var til tider hysterisk morsom.

The Truth,
Det er en del  som har lurt på om jeg tegnet tegningen fra forrige innlegg fritt etter fantasien, eller om jeg så etter noe. På det spørsmålet gir jeg alltid mange rare svar.
- Jeg hadde egentlig tenkt til å tegne bykjernen i Tønsberg, sett fra toppen av Råelåsen, men jeg er dårlig på arkitektur, så da jeg var kommet halvveis, liknet det så mye på en ballettdanserinne fra Svanesjøen, at jeg likesågodt fullførte den i denne stilen.
- Jeg har ikke tegnet noen ting. Jeg har bare en litt merkelig form på buegangen i nesen slik at hver gang jeg nyser, dukker dette mønsteret opp på arket. Jeg behøver bare å drysse på litt grafitt, og vips har jeg en fiks ferdig tegning. 
- Ute i kjøkkenhagen har vi noen litt rare urter, som kan fungere hallusinogent. Noen ganger når jeg tegner tilbereder jeg en mikstur av disse urtene, og glir inn i en slags transe der jeg skaper slike figurer.
Den folk kanskje ler aller mest av, er:
- Det er ikke jeg som har tegnet den, det er Daniel (2x skarptromme + cymbal). Sorry Daniel.

Sannheten er at en jente jeg kjenner danse ballett. Det er mange som gjør det, men du har de som gjør det på fritida, og de som leser om ballett og skriver om ballett og tenker på ballett, og kommer inn på ballettskoler overalt og jeg vet ikke hvor. En slik en var det som stappet et dansemagasin opp i synet på meg. Det var en positur fra Svanesjøen, som reklame for et ballettskomerke. Tror ikke det var Crocs.
"Tegn den." kommanderte hun, og jeg bare: "I will", og hun bare "Tnx<3", og jeg bare "no prob;)", og hun bare "rly, ur so kind & hot", og jeg bare "lol, tnx", og hun bare, "I bet the gurlz luv u, they should 'cuz ur the hottest", og jeg bare "don't tell me, tell the Qt gurlz @ blogg.no!", og hun bare "just copy-paste this conversation, then!". Sannheten sjmannheten.

And now for something completely different, an interesting array of questions.

1. Hva er din største sceneopplevelse (sett fra scenen, selvfølgelig)
2. Hva vil du si er den beste sangen som noen gang har blitt laget. Det neste innlegget skal handle om dette.
3. Facebook-trend: Ville du ha klint med personen som har kommentert før deg?
4. Ville du ha klint med personen som kommer til å kommentere etter deg?
5. Har du noen gang blitt seksuelt opphisset av noens blogg (ikke bilder)?
6. Har mennesket etter din mening en fri vilje?

(edit: Denne måtte med, red anm.)

vigilantesbreakthelawbutdothepublicafavor

Tubofobi og sminke-fetish,

Den kanskje hittil minst åpenbare overskriften i år blir ikke etterfulgt av noe umiddelbart oppklarende, men tro meg, alt skal tjene sin hensikt. For dere som bare leser bloggen min for å høre om hvordan det går med meg, skal jeg ta dagboka først:

Nerdekvelden i går, ble ikke så veldig nerdete. Temaet for antrekket var "White and nerdy", jeg hadde kjøpt en ny tee med røde og hvite striper nokså ujevnt fordelt (ingen polkagris- eller franskmann-alarm, altså), som jeg kombinerte med den sorte Pierre Cardin-jakka jeg brukte som Harald Langemyhr, gråbeige Acne-jeans, mine nye sko fra SUPERGA og et brunt belte. Denne teksten kommer kanskje til å bli erstattet av et bilde.

Uansett matchet ikke nerdekvelden temaet "nerd". Thea og jeg skulle LANe, men det ble det ikke noe av, fordi Michelle, Alex og Truls også kom, og da følte vi oss så dumme der vi satt og skrek: "Nå kommer han zombien igjen! Trykk der, fort!!", at vi valgte å være sosiale, sprette ølen, ta jomfruhinna på den nye Dolly Dimple's-restauranten (helt fuckings greit, og for høy pris), og tenke på å kjøre på konserten snart.

Har dere hørt om rørleggersprekk? Nå skal jeg fortelle om fyren som sto foran oss mens oppvarmingsbandet, det eminente Casual Rap Orchestra, ledet av parapparapperen Freddie (som jeg ikke kjenner, men som virker som en real fyr), spilte. Mer om bandene etter pausen, der vi vil skildre rørleggerforeningens æresmedlem.

For det første dansa han som Leroy i Stampa med Leroy, når Leroy også er rusa på bompisaft. Han sto - bare - ikke - stille, og det var bare så latterlig å se på, at vi bare måtte stå bak ham og herme, hele gjengen. Plutselig sa Truls:
"Putt på en femmer, så danser'n!"
Og da så vi sprekken. Fra genser til bukse var det et evig langt område der en ravine av gigantiske dimensjoner bare brettet sitt lysslukende sorte hull ut og forstyrret konsertens selve rom-tid kontinuum. Samariaravinen gikk og la seg nedpå litt. Ginnungagap bleknet i forhold. Svaret på den uløste gåten om mørk materie var å finne der inne, og vi gjettet at vi ikke ville like det, så vi undersøkte ikke nærmere.

Men Rap Orchestra svingte som alltid, og SuperFamily likeså. En kan si hva en vil om god musikk, men "Taxi Dancing" er bare helt knall. Etter konserten kom den obligatoriske encoren, og de trøkket først til med en kort rolig låt, før vokalisten lot et ord henge igjen i luften: "The Radio".

...has expressed concerns about what you did last night
I can't wait to see you come back home 
Well, the radio has expressed to me that Georgia is on my mind 
I can't wait to see you come back home.

Ah, hvilket cresendo står ikke den sangen for? Jeg var fortapt. Gleder meg allerede til både Stavanger-russetreffet og Slottsfjellfestivalen... Uansett campet jeg over på sofaen til Thea når kvelden og byturen var over (her sto jo alt nerdeutstyret), og Michelle, Thea og jeg ble sittende og prate en stund før vi la oss og enda lengre etter vi sto opp igjen. Nå kommer vi snart til temaet.

Jeg har allerede skrevet et innlegg der jeg forteller om at jeg noen ganger er enkel. Underforstått: oftest er jeg komplisert. Denne yin/yang-dualismen er et veldig viktig samspill i vesenet Håkon, og kommer til uttrykk i de merkeligste ting:

Tubofobi og sminke-fetish. Hadde Alex lest bloggen min, hadde han drept meg for å ytre de to begrepene. Han hater nemlig nå noen bruker "fobi" om noe de generelt misliker littegrann, og "fetish" om noe de synes er bra. Hvis du sier: "Jeg har skofetish"
...mener Alex at du burde henges dersom dette skal bety at du er glad i å kjøpe sko. Fetish er reservert for en sykelig seksuell tenning på interesseområdet. Jeg modererer altså min fobi og min fetish til ikke overhodet å bety det Alex legger i ordene. Yin og yang. På den ene siden synes jeg ord som tube, tutt, slurp og prupp er ekle. Jeg synes det er ekkelt når noen klemmer ut ketchup av en ketchup-flaske og når noen drar opp håndkrem fra veska ved enhver anledning. Det er en god grunn til ikke å bruke håndkrem, det at det gjør en på lang sikt tørrere på henda. En blir avhengig av håndkrem. Jeg vil ikke være avhengig av noe, og unngår derfor håndkrem. Men jeg synes også det er ekkelt når håndkrem trykkes pruppende ut av flaska si overalt og i alles nærvær. Særlig når man slutter å trykke på flaska, og den blåser seg opp igjen med lyden suuuchrpluuuuuschrlpuuuiiit. Dette er jeg ikke alene om, Hundrings er enda verre enn meg. Selv har jeg ingen problemer med å bruke f. eks. solkrem.

Også overdreven sminkebruk blir helt feil for meg. Hun tror hun blir like naturlig som Dream Matte Mousse-reklamen av å dyppe hodet i brunkrem og d(r)ysse det ned med solpudder? Resultat, hun ser loete ut i ansiktet. Filt-looken. Ikke pent.

Men! Jeg skal innrømme, ikke nødvendigvis en svakhet, men en ørliten tiltrekning mot korrekt, profesjonell bruk av sminke, det være seg scenesminke eller catwalkmodeller. Jenter i parfymereklamer (så unaturlige de enn ser ut) er hottere en det pornooplegget alle maser om HVA DAG SOM HELST.

carina3953415f
Nei.

mmsopsingleid434889namedsc007431196631941
Nei.

simplyspringemail
Ja.

s520411loreal02i04
Ja.

gunsnroses4
Ja.

parishilton6
Uggwuhææe, nei!!!

n5842400334513174983
Nei.

haydenpanettiere1024x76827490
Ja.

n6099546663912717282
J... Nei! Nei nei nei nei.

Det er altså ikke gull alt som glimrer, jenter.

Right back to the track, Jack!

Hi - Hi! We're your Weather Girls - Ah-huh -
And have we got news for you - You better listen!

Jeg var på konsert i går, og jeg var ikke den eneste som hadde tatt turen til Eik lærerhøyskole for å se Animal Alpha! Det var hvertfall ... flere andre der, minst!

animalalphapresse1
Konserten, arrangert som en del av Hælja 08, inneholdt både opp- og nedturer. Oppvarmingsbandene var dyktige, men spilte ikke ny bøljemusikk. Til tider hørtes det ut som om de spilte samme låt mange ganger. Nok om det. Animal Alpha lot ikke det dårlige oppmøtet gå ut over sin opptreden, og gjorde sin vante teatralske akt med en god blanding av nye låter og gamle måter.

Jeg var på konserten med min gode venninne Thea (uten noen videre mening bak det, thank you very much), som dro for å se en av hennes gode venner (nudge nudge, wink wink, say no more!) spille gitar. Jeg, som da presisert er singel, kom i prat med en veldig søt jente som studerte for å bli lærer, det viste seg at hun var 27 år gammel. Jeg sa jeg aldri hadde trodd det (å, Håkon, din lille flørt!), og vi ble enige om at over fylte 20 eller 25, var det et kompliment. Vi pratet sammen, og delte mange av de samme meningene om lærerstanden (jfr. innlegget "Påskemorgen slukker sorgen"), og jeg tror hun var så lettet av å prate med noen som hvertfall hadde et par kg allmennkunnskap i bagasjen, at det tok lang tid før hun spurte hvor gammel jeg var. Jeg nevnte dette, og merket meg i et flyktig øyeblikk at to eller tre ting klikket på plass bak hennes blekblå retinae. Aahaha, det ligger pent lite prestisje i å sjekke opp en som er nesten ti år yngre enn seg!

Jeg holdt meg sammen med Thea under resten av konserten, og nikket bare hadet til denne jenta før jeg skulle gå. Da sa hun, ordrett:
"Jeg gav deg telefonnummeret mitt, ikke sant?"
Dette kom bardus på Håkonyngelet fordi det bare kunne bety en av to ting. Enten var det helt standard prosedyre for henne å utveksle telefonnummer med alle nye venner, eller det måtte være en åpenbar måte å ikke gå glipp av sjansen til gjenforening. I min forbauselse og ølrus gjentok jeg bare nøkkelordet i setningen hennes:
"Huh? Telefonnummer?"
"Ja," sa hun avventende. Jeg visste ikke hva hun avventet, hva skulle jeg med det? Så jeg sa nei det fikk jeg ikke, hva skal jeg med det.
"Ja, hvis du ville kontakte meg eller noe, da, liksom!" Som om det var den mest åpenbare handling etter å ha vært enige om læreryrkets underminerte status som akademisk beskjeftigelse. Dette ble for dumt, tenkte jeg, og så ut som et spørsmålstegn. Dette var åpenbart ikke den reaksjonen hun hadde ventet, så hun tenkte hun skulle lede meg på veien (i tilfelle jeg hadde blitt hjerneskadet eller noe):
"Ja, men så, ta opp telefonen din, da, så skal du få det!"
Jeg klarte selvfølgelig å føle meg veldig dum, der jeg suggesivt plukket opp telefonen fra lomma, mens jeg vekslet mellom å titte på henne og en mann på hennes alder (og min lillebrors mentale alder), som satt ved siden av. Hva gjør man? Tøffe folk takker nei, på en kul måte. Hadde det ikke vært så surrealistisk, hadde jeg tenkt kjapt nok til å si noe kult. Slevin Kelevra-kult. Jeg gikk.

Min muse Eloquentia, ånden som leder min tunge, hadde latt meg forsøke selv. Hele veien hjem, kom hun derimot med forslag på hva jeg burde ha sagt.

I dag er en ny dag, og Superfamily spiller på Hælja.
superfamily
Dette er ikke den samme Superfamily som spiller på hælja.


Før jeg skal på konserten, skal jeg nerde en liten stund. Thea, som ikke er type dataspill-jente, har fått tak i et fordums dataspill, "King's Quest", som jeg aldri har hørt om. Hun spilte det derimot mye som liten. Jeg har takket ja til å dra bort til henne og teste det under påskudd av at vi gjorde det til et LAN-vors, med tilhørende Dolly Dimple's-pizza og PCer i sammenkoblet modus. Kan bli festlig.

Fordi jeg ikke har vært på bloggen en stund, har jeg hatt få kommentarer i det siste, og må endre på det. Derfor må jeg stille dere fire spørsmål. For å være tilstrekkelig interessant må spørmålenes svar være relevant for andre bloggere, de bør ha en viss hjemmel i teksten, de må kunne relateres til sex, og om man er like bra som andre og alt det der. Altså:

1. Hvor går den øvre aldersgrensen på kjæreste/one night stand for din del?
2. Hvor går den nedre aldersgrensen?
3. Er det skillz eller tabu å kline med en som er mye eldre enn en, og er det her forskjell på gutter og jenter?
4. Hva slags seksuelle legning vil du selv si at du har?

Encore!

Da er første revyforestilling gjennomført, og den gikk over all forventning! Woohoo! Yay us! Noen mindre lydtekniske feil, men jeg snøvla ikke bort én linje, og det teller bra... Så får vi bare høre om Hundrings og frk. Wulff har noen påvirkningskraft på anmeldelsen i tb i morra, for jeg begynner å grine hvis vi får en toer.

Og blogg er høyst nødvendig! Jeg har lovet morosame historier og det skal det bli, men først en liten appell:

Nå er det nesten utsolgt for billetter, så det er mulig vi setter opp ekstraforestilling på søndag - kom og se den!

Vel vel... Jeg har jo vurdert å legge ut et klipp fra revyen, det har jeg ikke fått tak i enda, men den som venter på Godot, venter aldri for lenge, som jeg pleier å si.

Haha, revyfesten, ja. Det var 21 stykk mer eller mindre heterogene mennesker fra revyen som skulle til meg og se Disneyfilmer og kose oss litt. Jeg lagde mat, min desiderte favorittrett til glede for nye lesere: columbusmarinerte laksefiléter med hjemmelaget kryddersmør, dampet broccoli og amandine-poteter. Til 21 mennesker (applaus!). Til fisk nøt de fleste av oss selvfølgelig hvitvin. Noen tok seg vel egentlig ikke tid til å nyte den en gang, for de var fine i farta allerede da vi var ferdige å spise. Jeg kommer nå til å bruke pseudonymer til glede for alle som ikke vil ha navnet sitt skrevet med rumpesvette her på bloggen min.

Vi begynte ganske rolig, med at Geir, pianisten i revyen, satt ved pianoet og holdt ønskekonsert med allsang på grensen til holmgang. Praten gikk lett rundt lokalet, og den frilynte Anne-Lise, som ikke har komplekser for noenting whatsoever, gjorde det til et periodisk fenomen å flashe bakdelen. Dette var den rolige begynnelsen.

Så brakte helvete løs. Alle danset til lyden av singlende glass, og snart var det duket for "flasketuten peker på". Først pekte den på Mette, som måtte kline med Trine. Etter flere drøye innlegg (fotslikking fant sted, og et kjønnsorgan eller to var hvertfall utenfor sin rettmessige plassering, veit jeg) landet den på Emilie, og dømte henne til å måtte sitte helt stille mens Andreas skulle spytte på henne. Spytte henne i trynet, liksom. At slikt lå latent i mine venner hadde jeg aldri drømt om. Og det er mer. Emilie ville ta hevn, så da jeg kom tilbake fra å ha kostet opp noen glasskår, fant jeg tre jenter i en klynge over Andreas. Én holdt armene hans nede, en annen dro ned buksa hans, og den tredje trykket en 1,5 liters flaske som hadde inneholdt Coca Cola godt opp i det stedet sola vanligvis ikke burde skinne (for anledningen hadde den og alle andre derimot fritt innsyn). Jeg kastet Cola-flasken uten å røre den tynne enden.

Og folk turnet i stolene. Og kastet ting. Og spydde. Selv om broccolien var rosa av rødvinsinntak var den fortsatt gjenkjennelig der den boltret seg i tre fine hauger utenfor på brosteinen. Minstemann på femten slokna i sofaen og våknet til sin forferdelse med Anne-Lises rumpeballer godt brettet rundt ansiktet. "Hjelming" kalte de det! Slike fester har jeg gjennom mitt hvertfall delvis fornuftige liv klart å styre unna, og nå var den plutselig hjemme i min egen stue! Mette sovnet på vei ut fra do. Karl og Anne-Lise skulle tisse i kryss, noe som endte i at Anne-Lise fikk teste temperaturen på urin. Vi så aldri noen Disney-film.

Labor Post Epulum, og jeg klarte jo selvfølgelig å glemme å lukke et vindu, samt verandadøra, da jeg etter å ha vasket og ryddet ferdig hastet av gårde til revyøvelse dagen etter. Min far var ikke overmåte glad for å finne ut det akkurat. Jeg skjønner ham.

Men på søndag er det teppefallsfest, og denne gangen ikke hos meg ... jeg skal nok få min hevn..!

Nå er allikevel klokken tolv, det er spøkelsestimen - jeg trenger søvn, folkens, mer fra meg en annen gang! Vi sees på revy!

Sex,

Først vil jeg bare gratulere meg selv med fin-fin plassering nest øverst på mest aktive blogger-lista:

untitled1

Kødda, da. Jeg har faktisk redigert det. Knapt synlig, eller hva?

Så til saken: 

SEX

 

Now that's a headline for ya, masters and mistresses! Avisenes store lesermagnet, en verdensindustri i magasinformat, and by gods is it gonna propell me to the sky in terms of visitors! Hva er det med akkurat sex, som gjør at vi alle må ta en ekstra titt når det dukker opp et sted? Det er ikke hovedtema for bloggen min i dag, men jeg skal sette fingeren på noen punkter, før jeg går over til hovedtemaet.

Først og fremst inneholder det bokstaven x, men det er allikevel kort og man kan uttale det med letthet. X er en svært mystisk bokstav, som blir hengende igjen i munnen etter at den har blitt uttalt, og som opp gjennom tidene har markert både beliggenheten til skatter, farlige kjemikalier, onde doktorer, og den ukjente i en likning.

 

Grunn nummer to, er kanskje måten vi blir introdusert til sex på.
Som alle har visst, men mange har benektet siden tidenes morgen, har vi sexlysten i oss fra vi er små barn. Men det er ingen som introduserer oss til aktiviteten på det stadiet (de som gjør det blir hvertfall buret inn, heldigvis). Det er ingen naturlig tilnærming til idéen i barnehage og på barneskolen. Vi går rundt og er kåte fra tid til annen. De fleste av oss merker at det har med det annet kjønn å gjøre, men det eneste vi har sett er kanskje at noen voksne kysser. Dette er jo assosiert med noe jentete, og i vår kamp for ikke å være nettopp det, later mange gutter som om de ikke er ute etter kyssing, fram til det blir for spennende å la være. Jeg var en av de som dro det spillet lengst, feig som jeg var. Gradvis, fra 2. klasse og oppover, lærer vi bruddvis mer og mer om sex. Bitene hører ikke sammen, de virker helt ulogiske på oss, det er noe med tissen og fremmedord og en brukt kondom som Magnus fant i gangen! Jeg husker for eksempel jeg hadde trøbbel med å huske forskjellen på ereksjon og ejakulasjon. Denne naturligste ting blir ikke forklart oss, og vi tilvenner oss den heller ikke, den er et rituale vi bare ser når vi er involvert i ulovligheter, og vi merker at den til og med skjer med oss selv! Den følelsen av nysgjerrighet og skrekkblandet terror slipper oss aldri helt, og jeg merker tilogmed at jeg er så åpen nå at jeg må ta et glass vann for å skjerpe meg ned igjen.

Den tredje grunnen til at du lar ordet sex sette deg ut av spill, er at det blir brukt som statusmål. Har du sex i ung alder, vil de som ikke har det enten misunne deg eller hviske stygt om deg. Eller begge deler. Lenger ut i ungdomsalderen er det viktig å få rede på hvor god du er, om du strekker til. Og media harselerer med de som ikke gjør det, de som har for lange eller for korte organer, de som kommer for fort, eller de som ikke kommer i det hele tatt. Og jeg snakker ikke om leveren som organ, og ikke om å komme på besøk. Hele tiden måler du deg selv opp etter eksempelbilder som er laget av manusforfattere ikke ulike meg selv. For eksempel har jeg nå skremt vannet av sikkert 250 stykker som leser dette og ikke selv har hatt sex, og tror at jeg forutsetter at alle bloggere har hatt sex, og dermed at de selv er alene og utilstrekkelige. Tro hva dere vil, jeg sitter ikke med statistikkene, men jeg vedder på at det er flere jomfruer rundt om enn vi tror.

 

I filmen American Pie introduseres vi til påstanden om at hvis en gutt påstår at han har hatt x antall sexpartnere, er det virkelige tallet bare en tredjedel så stort. Man overdriver en situasjon her, og kanskje jukser litt i regnskapet der, og vips så sitter man der med tolv nedlagte damer, der to er fiktive og seks av dem ville hatt sex med en hvis en hadde drevet det lenger den kvelden, helt sikkert. Det stemmer nok ofte det, men jeg kjenner både de som har mye høyere påslagstall, og justerer ned fordi de skammer seg over . 

For kvinner sies det å være motsatt: antallet sexpartnere er gitt ved funksjonen 3x + 1, der x er påstått antall partnere. Hunkjønnet har altså rykte for å skryte ned antallet partnere, av to årsaker. Det ene er at de ifølge menneskenes lov ikke trenger å prestere noe vitalt i selve akten, slik at det ikke er nødvendig for dem å fortelle omverdenen om at de er erfarne. Tvert imot blir det ansett som dydig (gammelt ord for at man duger/har dygd) for en kvinne, ikke å ha hatt så mange partnere. Har man det, er man jo utbrukt..? Den andre grunnen er av medlidenhet for oss søte, men akk så ærekjære menn, som liker å tro at vi har kontroll, og ikke vil være overgått av noen. Det er også lett for en kvinne å stemple en annen som "billig", og det gjøre kvinner mer eller mindre ubevisst hele tiden, fordi de av natur er manipulative vesener.

Ikke alle, selvfølgelig. Det gjelder ikke alle, og rollene er i ferd med å, ikke snu, men utvikle seg. Metamorfose. Det stilles krav til jenter også, nå. Og menn som har hatt flere partnere enn han kan telle er ikke lenger en helt, han utnytter bare folk. 

Dette skulle egentlig ikke handle om sex som samfunnsfenomen, men om hva jeg selv synes er sexy. Siden det ikke gikk, vil jeg heller spørre: hva synes dere er sexy? Tør du svare på det?

En veldig kort blogg om noe veldig irriterende, nemlig:

Sorte t-skjorter fra Cubus som du trodde var helt greie å kjøpe der fordi herregud det er jo bare sorte t-skjorter men så viser det seg at de har like god passform som ferdigsydde gardiner faen heller!!!

Labor post Epulum,

Jeg var på fest i går. Hos Hundrings. Steinalder-tema. Jeg tok den nok lengst ut med kostyme*. Ida Wulff har allerede lagt ut en video av sine egne festlige prestasjoner; for Tønsbergbloggerne kommer nok dette til å leve et par innlegg, for å si det sånn. Jeg har ennå ikke lastet opp noen bilder av antrekket mitt, men de kommer nok definitivt til å dukke opp på Facebook før eller siden, slik at alle nysgjerrige fremtidige arbeidsgivere kan få kloa i dem. Jeg sier bare fy faen. FY FAEN.

Men etter et kort selvhjelpskurs som i stor grad involverte dusjing og livaktig gjengivelse de mest groovy Disney-sangene, kom jeg meg omsider ut av huset en time for sent og troppet opp på russerevyøvelse på Papirhuset. Sistnevnte hendelse blir utrolig bra, mye takket være de eminente revysjefene Frode og Amalie, som ikke eksisterer i bloggforstand.

Nå kom jeg just hjem og fikk et tilbud jeg ikke kunne avslå. Neste post på programmet er dermed Sweeney Todd, demonbarbereren fra Fleet Street. Frossenpizzaen som jeg nettopp tok ut av ovnen, blir med på turen innhyllet i matpapir; they have come to take me away, they are at my very doorstep right now.

-

Den lille streken som dere ser der utgjør det vi kan kalle et skille i blogginnlegget. Jeg vil gå så langt som å kalle det et litterært virkemiddel, fordi det indikerer både et tidssprang og et statusskifte. Før det, hadde jeg ikke sett Sweeney Todd, for eksempel. Etter det ble skrevet har jeg altså gjort det. Jeg må bare si at Tim Burton er en mester på dette med virkemidler. Jeg skal ikke avsløre, for det å avsløre en handling er enda verre enn å røyke, etter min mening. Begge selvfølgelig milevis over "det å drepe folk med barberkniv og gjøre praktisk nytte av kjøttet deres i paier", på min rangstige over uheldige gjerninger. Hva jeg skal fram til er at sluttscenen, som er helt utrolig dramatisk, også er så uforskammet fabelaktig, at du ikke vil tro det! Anbefales på det sterkeste å høre Johnny Depp synge, altså.

Da filmen var vel fortært er ikke Hundrings (for han var med) den som gir seg først når en gjeng først er samlet, så vi dro videre til meg og så en ny film. Stardust.

Dere har sikkert sett coveret eller traileren, Michelle Pfeiffer som ond heks med varierende grad av skjønnhet, Robert De Niro som piratkaptein på et flygende skip, Claire Danes som inkarnert stjerne et cetera. Ser sykt dårlig ut. Helt ræva. TROR DU JA! Jeg hadde hørt fra sikre kilder at dette var en porsjon ovnsbakt laks de provence med Amandine-poteter, kryddersmør og sautert brokkoli i fårikålklær. Og det var det virkelig! Filmen inneholdt ikke én irriterende klisjé, den var ett hundre prosent original gjennom hele; og to timer med opptil hysterisk morsomme kommentarer og scener, samt en veldig fengende historie holdt meg fengslet for lengden av filmen. Aktoratet bør selvfølgelig vite at jeg er glad i fantasysjangeren av gammel vane, men jeg mener også at siden Harry Potter-bøkene ble gitt ut på film (og de er ikke de verste), har den blitt utpreget voldtatt av diverse regissører (med sitt bunnpunkt enten i Eragon eller Power Rangers Mystic Force). Herlig å se en sånn utrolig, og samtidig beskjeden, kreasjon på hjemmekinolerretet.  

Til slutt så vil jeg bare si at tidsspranget har endret enda en status, jeg er nå den heldige eier av bilder av antrekket mitt på festen på lørdag. Trusa har jeg laget slik at jeg kunne tre den på et belte og feste hele saken rundt livet. All ære til Mari for fin-fin sying.

Dessuten har jeg kjøpt meg et par nye sko fra Playboy (skomerket Playboy har ingenting å gjøre med sin burleske bror i Amerika, og ble faktisk dannet før noen våget å trykke damebilder som lesestoff).

Begge deler er avbildet under (med bildetekst, slik at dere kan skille dem fra hverandre).

cimg0572
Håkon: Ser dere den mammuten, gutta?
Hundrings: Chill'n a Bob Dylan, vi tar ikke med oss jobben på fest!
Thomas: Ser du denne kjeppen, frk. Fotograf? I ca. tjueto korte øyeblikk kommer du til å ta den i mye nærmere øyesyn, hvis du sender Håkon det bildet så han kan legge det ut på bloggen sin.

img0038
Skoene fra playboy er kule.

Til slutt skal jeg bare si: god 1. palmesøndagdag. Jeg tar meg en matbit og setter meg for å skrive litt nå, tenker jeg. Kanskje jeg tar en liten godteriting også. Ha en fortsatt fin 1. palmesøndagdag.

Håkon

*OK, Thomas gikk like langt, men han er ikke singel, og da er på en måte det ikke så vulgært
hits